Spennende bok, uferdig preg
Boktittel: Voksesmerter
Forfatter: Marte Mittet
Forlag: Omnipax
Årstall: 2023
Antall sider: 262
Sjanger: Ungdomsroman
Marte Mittets tredje bok er spennende, troverdig og godt researchet, men ikke så solid som den burde ha vært.
Voksesmerter åpner dramatisk, med en scene fra Jugoslavia i 1941. To unge gutter sniker seg rundt i skogen og gjemmer seg for tyske soldater. De har med seg gevær, og snart kommer valget om å skyte eller bli skutt.
Så hopper vi femti år frem i tid, til Trøndelag i 1991. Vi møter Louise på femten, som bor hos Beste og Besta fordi moren er for ung og uansvarlig. Moren er ofte fraværende, men av og til reiser Louise på helgebesøk til henne i byen – hvor hun smugles inn på bar, får smake alkohol og blir overlatt til voksnere selskap enn det som vel er lurt. Louise finner seg i alt dette, kanskje på grunn av ensomhet – bestevenninnen har nylig flyttet. En dag flytter imidlertid en ny gutt – Seb – inn i venninnens gamle hus. Snart er Seb og Louise uadskillelige.
Men hvordan henger dette sammen med det gamle Jugoslavia? Jo, det viser seg at Beste opprinnelig kom til Norge som jugoslavisk krigsfange. Da han begynner å skrike om natten, skjønner Louise at han har opplevd mye fælt. Hun bestemmer seg for å skrive særoppgave om ham for å finne ut mer, om både Beste og krigen som raser på Balkan. Seb engasjerer seg også i forsøkene på å avdekke familiehemmelighetene, og blir dessuten selv kjent med Beste. Det er Seb som røper for Louise at Beste skjuler en whiskyflaske i verkstedet.
Vanskelig lojalitet
«Jeg er ingen fester», sier Louise i utgangspunktet om seg selv, men lar seg snart rive med i fyllekulturen til de jevnaldrende. Kanskje henger det sammen med et ønske om å ta morens parti overfor besteforeldrene. At Beste og Besta stadig dømmer moren for hennes utsvevende livsførsel, gjør Louise både sint og såret, selv om også hun er kritisk. «Herregud, dette er så feil. Jeg er ungen her. Man skulle tro det var omvendt», tenker hun mens hun nok en gang rydder opp i morens leilighet – her ligger både sigarettstumper og kondomer strødd.
Skildringene av Louises usikkerhet i møte med morens uforutsigbarhet er noe av det beste i boken. Hun er vekselvis både flau og stolt, kjenner på like mye sinne og skuffelse som kjærlighet og beundring. Forsøkene hennes på å forsvare og glatte over morens oppførsel, som da moren spontant reiser til Syden med ny mann i stedet for å feire jul med Louise, er sår lesning. Portrettet av Louise er i det hele tatt både godt og levende – hun er en troverdig tenåring og en hovedperson man bryr seg om, både når hun stresser med karakterer og når hun snubler rundt i karskfylla på fest.
God er også skildringen av Seb og Louises vennskap, som hele veien peker mot å bli til noe mer – i alle fall sender Seb signaler om at han ønsker det. Den romantiske spenningen dem imellom er til å ta og føle på, kanskje særlig siden Louise er så opptatt av å fornekte sin egen forelskelse (og sjalusi når han roter med andre). Den gryende romansen ender likevel ikke slik leseren forventer – et fint brudd med det som lett kan bli en formel i ungdomsbøker.
Rask slutt
Samtidig som Louise finner ut hvordan hun skal ha det med Seb, får hun innsikt i Bestes liv før og nå. Gjennom gamle brev og bilder, serbiske ordbøker, leksjoner fra en historiestudent som jobber på morens stambar, samt fortellinger fra Beste selv, får vi innsikt i hans traumatiske fortid og årsaken til at han tidvis har trøstet seg med alkohol. Dette fører til en ny nærhet mellom besteforeldrene og barnebarnet, og samtidig som alt dette faller på plass, lærer Louise også seg å tåle morens luner og kjærlighetsliv.
At tråder samles og at konflikter «landes» i slutten av en bok er gjerne en god ting, men selv om de ulike elementene er godt sammenvevd stort sett hele veien, oppleves slutten noe forhastet. Påfallende mye ordner seg samtidig. I løpet av bare noen dager gjør Louise et voldsomt byks i modenhet og faller til ro med det meste av det hun har strevd med, og Beste sover rolig igjen – straks han har fått fortalt om fortiden sin til Louise. S på særoppgaven blir det også. Kanskje noen av problemene kunne fått henge litt igjen? Det hadde føltes mer realistisk, rett og slett.
Forhastet språkvask?
Min største innsigelse gjelder språket. På sitt beste er det kreativt og levende, men titt og ofte tar de språklige bildene av. Som når strikkepinner «klikker mot hverandre og sjela mi», og når «ordene spruter ut, som oppkast». I små porsjoner er det fint, men her kommer slike bilder på løpende bånd, og noen ganger blir det direkte merkelig: «Øynene hennes spidder mine. Smale og så uendelig kalde. Så glir de av meg, mot stua.»
En del underlige ordvalg er det også. Hoder «tipper» stadig vekk, for ikke å snakke om «snurrer til sida». I tillegg brukes fraser som ligger nær ukebladsnovellespråket – bryn rynkes og øyne smalner. Gjentagelser er det dessuten mange av – stadig vekk glises det, for eksempel. Enkelte formuleringer er anglisismer: «Hånda hennes er lita og delikat.» På toppen av det hele er det mange omstendelige setninger med unødvendige beskrivelser. Samlet sett virker boken både slapt redigert og dårlig språkvasket. I tillegg florerer korrekturfeilene. Det er synd, for Marte Mittet er en knallgod historieforteller (hun vant U-prisen for sin forrige bok – det gjør man ikke uten grunn!). Det er dessuten klart at hun har gjort et imponerende researcharbeid, og da hadde hun fortjent å bli godt fulgt opp av forlaget i siste etappe.
Til tross for alt dette er Voksesmerter en spennende roman som utvilsomt vil falle i smak hos målgruppen. Og det er kanskje tross alt det viktigste.