Spenning av høy kvalitet

Det er høy kvalitet på novellene i spenningsantologien Hodejegeren og andre krimfortellinger. Boken er utgitt i Gyldendals serie «10:12», men egner seg kanskje vel så godt for yngre tenåringer.

Hodejegeren og andre krimfortellinger rommer ni noveller, av noen av våre mest kjente krim- og spenningsforfattere: Arne Svingen, Tor Edvin Dahl, Gry Brenna, Gunnar Staalesen, Anne Grete Hollup, Pål Gerhard Olsen, Kjersti Scheen, Harald Skjønsberg og Jan Mehlum. Gunnar Staalesen og Kjersti Scheen har benyttet anledningen til å skildre sine voksne krimhelters tidligste karriere, slik at vi møter Varg Veum og Margaret Moss som barn.

Tittelfortellingen, «Hodejegeren», er skrevet av Gry Brenna og er ikke fullt så nifs som navnet kunne tyde på. I det hele tatt er de fleste novellene relativt pyntelige hva brutale blodsutgytelser angår. De kan likevel være skumle nok, slik som åpningsnovellen, «Siste ord» av Arne Svingen.

For de fleste novellenes vedkommende ligger spenningen på et annet plan enn skudd og blod; det finnes andre virkemidler for å lage en sterk historie. Den aller sterkeste – og kanskje den beste – er den siste novellen i samlingen, Jan Mehlums «Flukten», om en flyktningefamilies skjebne i Norge. Den burde inngå i ett eller annet pensum, både for skoleungdom, voksne velgere og ikke minst politikere. Og da ikke bare fordi den er «politisk korrekt» (som det i dag er politisk ukorrekt å være, skjønn det den som kan), men fordi den i seg selv inneholder et sluttet univers, stadig stigende dramatikk, humoristiske glimt, overraskende utviklinger og til slutt en forbausende åpning mot større enheter.

Urettferdighet er et tema som ofte fremstilles i barne- og ungdomsbøker, og ære være både forfattere, forlag og lesere for det. Pål Gerhard Olsens «Kvinnen i vinduet» handler igjen om hvordan mennesker som har gjennomgått lidelser nok fra før, risikerer å bli behandlet etter at de kommer til Norge. Også Tor Edvin Dahls «Mordet på Ingen Ting» handler om gjenopprettelse av urettferdighet, men i andre sammenhenger.

Tradisjonell kriminallitteratur sørger vel nettopp for å gjenopprette urettferdighet. Når spenningsmomentet er på det sterkeste, skyldes det kanskje nettopp at leseren vet at løsningen på gåten finnes, og han eller hun ser frem til å finne denne løsningen. Helst bør den være av en slik art at man sier til seg selv at dette burde man ha klart på egen hånd, uten forfatterens hjelp på sluttsidene; men hvis man virkelig greier det, føler man seg skuffet. Det ligger en trygghet i dette – handlingen skildrer et univers som ved et urettmessig og brutalt inngrep er kommet ut av lage, men hvor man vet at ro og orden vil bli gjenopprettet. Slik som i Shakespeares skuespill, for den saks skyld.

Akkurat dette er kanskje særlig viktig i barne- og ungdomslitteraturen, og novellene i denne antologien følger det kjente mønsteret, uten utidig eksperimentering. Humor og selvironi fra senere berømte oppdagere finnes også, som i Gunnar Staalesens «Fra en privatdetektivs barndom». Kompliserte forhold mellom barn som vi vet har en mer glitrende fremtid foran seg, skildres av Kjersti Scheen i «Død over hundedagene».

Variasjon er også et positivt kjennetegn. De ni fortellingene gjenspeiler på mange måter de temaene og synsvinklene vi finner igjen i svært mye av dagens litteratur, den være seg skrevet for barn og ungdom eller for voksne. Harald Skjønsbergs «Drømmen om den lyse mannen» er et kortfattet mesterverk om familieforhold som viser seg å være adskillig vanskeligere enn hovedpersonen ante, samtidig som et stadig tilbakevendende mareritt gjenspeiler en opplevet virkelighet. Spøkelseshistorien har også fått sin plass, selv om «Utøy» av Anne Grete Hollup også er en kriminalfortelling.

Jeg ser for meg en foreldrestand som bønnfaller sine barn om å få låne boken deres.