Spill for Nintendo DS

”Flåklypa Grand Prix”
Produsent og utvikler: Ravn Studio
Coprodusent: Caprino Studios
Utgiver: Pan Visjon AB 2010

”Anne-Cath. Vestlys Knerten gifter seg”
Produsent og utvikler: Ravn Studio og Minimedia
Utgiver: Pan Visjon AB 2010

REMEDIERT TIDTRØYTE

Anmeldt av Inger Østenstad. Spiller: Aram Østenstad

Studio Ravn i Drammen er den eneste norske spillprodusenten som er lisensiert for å lage spill for Nintendo DS, og studioet har nå ”Flåklypa Grand Prix” og ”Knerten gifter seg” på markedet. Spillene er etterspurte, men lokal produksjon borger dessverre ikke nødvendigvis for kvalitet.

Nintendo DS er noe ”alle barn må ha”. Før DS-en var det Nintendo Game Boy alle måtte ha, og i disse dager setter barna Nintendo 3DS på ønskelisten. Men om barna rett som det er må bytte ut spillkonsollene sine til noe nytt, bedre, mer avansert, ser det ut til å være vanskeligere å komme opp med nyskapende spill. På listen over Norges ti mest solgte DS-spill i 2010, figurerer slike gamle travere som Super Mario, Sonic og Pokémon på de fleste plassene. Det er flott at to av plassene på listen er tatt av Ravns studios norskutviklede spill, men ”Flåklypa Grand Prix” på andre plass er også en gammel traver, og det nye spillet ”Knerten gifter seg” på sjuende plass kan overhodet ikke sies å være nyskapende. Det triste er at det heller ikke er godt.

Sikker vinner
”Flåklypa Grand Prix” ble først utviklet for PC i 2000 og ble tidenes mest solgte norske PC-spill med 300.000 solgte kopier. For Ravn Studio, et uavhengig studio i Drammen, som ble stiftet i 2002, og som nå har lisens til å lage spill for en rekke ledende spillkonsoller, ga det derfor god kommersiell mening å utvikle dette spillet videre for Nintendo DS. For en spillutvikler som har tenkt å forbli spillutvikler, er kommersiell mening viktigst av alt: Kostnadene for å utvikle det gamle Flåklypa-spillet for en ny konsoll er hele 4,5 millioner kroner, og støtten fra Norsk Filminstitutt, Norsk Kulturråd og EU dekker ikke mer enn halvparten av dette.

DS-spillet ”Flåklypa Grand Prix”

De gamle er eldst, kan en si om ”Flåklypa Grand Prix”, for dette er et godt spill hvor fortellingen er godt integrert i spillet: Rundt omkring på Flåklypatoppen gjemmer det seg ting og tang, viktigst er bildelene som trengs for å bygge Il Tempo Gigante. Når bilen er bygget ferdig, begynner bilracet hvor det er om å gjøre å komme først til mål. På Flåklypatoppen gjemmer det seg også åtte mini-spill som puslespill, postsortering (brev skal legges i sekk med samme flagg), eplehøst (epler skal høstes for eplepai), memory-spill, reparasjon av sykkel, labyrint, mønstergjenkjennelse av atommolekyler, tre eller flere like på rad. Spilleren styrer vekselsvis Solan og Ludvig, som kan forskjellige ting. Ludvig kan for eksempel vanne blomster for å få bildeler, mens Solan rydder opp i skraphauger. I kjøkkenhagen kan den ene fange røde sommerfugler, den andre blå.

Moro bilrace
Spillet starter med en indikator for hvor mange bildeler som trengs. Når spilleren har funnet nok bildeler til at indikatoren er blitt full, kan racet begynne. Hva som skal gjøres er stort sett godt forklart, og landskapet et mangfoldig nok til at det er morsomt å utforske. Men selve moroa er bilracet. Banen vises ovenfra og etter hvert som en racer blir bilen ytterligere oppgradert. Under løpet kan en reparere skader på bilen med skiftenøklene, legge igjen oljedråper for å hemme konkurrentene og selv få bilen skadet av spikre.

Kunne vært bedre

Det er lett å like dette spillet og å forstå at barn lar seg fenge. Spillet er variert, og det har gode stemmer og god grafikk. Det som trekker ned er mini-spillene. De beste av dem er sydd over velkjente og vel utprøvde lester, mens de dårligste rett og slett ikke er gode nok. Meningen i spill som ”Eplehøsten” og ”Reodors formler” er vel at spilleren skal mislykkes og minispillet stanse. Men spillere som mestrer de ganske enkle oppgavene, får ingen indikasjon når det er nok og kan bare holde på. I eplespillet triller det epler ned fra taket og et visst antall epler lager en eplepai. Dette kan vare evig; det samme om og om igjen. I minispillet ”Reodors formler”, hvor det går ut på å gjenkjenne og kopiere mønsteret i atomer, har spilleren tildelt to minutter til å begynne med og får mer tid jo raskere atomene kombineres riktig. Vanskelighetsgraden øker, men ikke nok til at spilleren ikke vil vinne mer og mer tid, og aldri bli ferdig.

Vellykket remediering
Til tross for kritikken: ”Flåklypa Grand Prix” fortjener sin andreplass på listen. Grunnen til at remedieringen er blitt så vellykket, er også klar. Her har spillutviklerne kommet til dekket bord. Flåklypa Grand Prix-historien oppsto først i Ivo Caprinos animasjonsfilm (1975), deretter ble den fortalt i Kjell Aukrusts gjennomillustrerte bok (1976). Før det hadde humoristen og multikunstneren Aukrust utviklet Flåklypa-universet og dets skjeve skikkelser gjennom flere tiår i en rekke humoristiske, illustrerte fortellinger. Historien om Il Tempo Gigante lar seg koke ned til en enkel fortelling om noen skikkelser som samler bildeler, bygger bilen og deltar i bilracet, og denne fortellingen gir nok fremdrift og struktur til at spillet langt på vei blir selvforklarende og engasjerende.

Koselig bok

Med Anne-Cath. Vestlys Lillebror og Knerten (1964) stiller det seg annerledes. Lillebror og Knerten er barn av 1960-tallet og av ”Barnetimen for de minste”. På denne tiden, da barnehager var mangelvare, satt småbarna foran radioapparatene under formiddagens program, mens mor gjorde husarbeidet. Anne-Cath. Vestlys radiostemme var solidarisk med barnet og trygg, og den samme stemmen er ivaretatt i bøkene og illustrasjonene til Jo Vestly som gir skikkelse til figurene. Serien om Lillebror og Knerten, som begynte i 1963, ble til seks bøker hvorav Knerten gifter seg er den tredje. Fortellingen her er episodisk. Universet består av hjemme, butikken på Gampetreff hvor mor jobber, snekkerens hus, huset til tante Rundtomkring og – dramatisk nok – sykehuset. Her er alle snille. Lillebror jobber som mors gode hjelper i butikken, og butikkmannen er med på leken. Storebror Fillip tar seg pliktoppfyllende av matlagingen, leksene og lillebroren. Snekkeren er der hvis Lillebror trenger noen å snakke med, og tante Rundtomkring er en reservemor når det kniper. Dramatikken oppstår når Knerten får seg en ufrivillig kjøretur til neste bygd, og når mors sykkel har sklidd på holka og hun må på sykehus. Det er ennå en stund til feminismen på 1970-tallet: For å hjelpe sin handelsreisende mann med huslånet har mor måttet jobbe, men nå holder det, finner hun ut på de siste sidene av fortellingen. Alle vil få det bedre – også hun – om hun vender tilbake til kjøkkenbenken. Historien om Knerten som gifter seg er ganske summarisk fortalt – tvangsekteskap er begrepet vi vil bruke i dag –, men likevel har ekteskapet en avgjørende innvirkning på Knertens livsinnstilling og prioriteringer. Han blir rett og slett en familiefar med ansvar for konas og barnets velbefinnende. Det henger utdaterte kjønnsroller igjen i denne fortellingen.

Spenningsfylt komedie

Derfor er det ikke rart at filmen Knerten gifter seg forteller en ganske annen historie, og at manusforfatter Birgitte Bratseth har tatt seg store friheter med Anne-Cath. Vestlys 60-tallstekst. Det er heller ikke overraskende at regissør Åsleik Engmark har villet forandre Vestlys trygge hverdagsdrama til en spenningskomedie. Hjemmet og butikken på Gampetreff er fremdeles sentrum i universet. Lillebror er fremdeles hjelpsom, men langt mer egenrådig og grenseutforskende. Trehjulssykkelen med lasteplan, som er hans arbeidsredskap i boka, er byttet ut med drømmen om en tøff tohjulssykkel. Storebror Fillip har mistet glorien, butikkmannen er blitt en komisk figur, sykkelulykken på glattisen som sendte mor på sykehus, er blitt til en ulykke som både skyldes at Lillebrors lek med Knerten ødelegger mors bremsekabel, og en ”hit and run”-situasjon. Lillebror er misforstått, eller oversett, og han er på forbryterjakt. Skurkene er bussjåføren eller moren til den bortskjemte guttungen, som stakk av da hun hadde kjørt på mor. Den godmodige tante Rundtomkring er byttet ut med en sippete bilmekanikerdame. Knertens ufrivillige utflukt på lasteplanet av en fremmed bil, er byttet ut med småguttenes hasardiøse biltur på egen hånd hvor Lillebror styrer pedalene og den bortskjemte guttungen rattet. Historien er skutt noen år fremover i tid, og kronprinsbryllupet mellom Harald og Sonja i 1968 leverer en tråd til fortellingen. Lillebror er utstyrt med den potensielle lekekameraten Vesla, og det er hun som bringer Karoline og forelskelsen til Knerten. Den kjønnsrolledannende forvandlingen av Knerten er strøket, og fortellingen ender med dobbelt- eller trippelbryllup – kronprinsparet, trepinneparet og lekekameratparet – på komediers vis.

Meningsløst spill

Det er heller ikke vanskelig å forstå at Ravn Studio har måttet forenkle historien, det være seg den i bok eller i film, og har valgt å konsentrere seg om Knerten-dimensjonen. Og la det også være sagt med en gang: Nintendo DS-spillet ”Knerten gifter seg” holder samme gode nivå som ”Flåklypa Grand Prix” når det gjelder grafikk, stemmer og lyder. Det som er mer problematisk, er remedieringens forhold til forelegget og kvaliteten på selve spillet. Spillet hander bare om Knerten som må samle vaffelhjerter for å få gifte seg med Karoline, og som etterpå må samle enda flere vaffelhjerter for at de skal bli lykkelige. Noen hjerter befinner seg i spillet tre baner: hjemme, skogen og butikken, andre vinner en gjennom minispillene. De tre banene er svært stereotypt utformet. Retningen Knerten skal ta, er angitt som en vei. Langs veien er det farlige politimenn, maur eller gamle damer, som må unngås. (Hvorfor akkurat politimenn og gamle damer er farlige er litt vanskelig å forstå både utfra boka og filmen.) Når Knerten blir skadd, får han nytt liv av kirsebærene som befinner seg rundt omkring. Minispillene er i ting langs veien, men for å kunne åpne disse må en finne tre ting i omgivelsene rundt. Tre flasker, tre poser med butikkvarer, osv. … Minispillene henspiller gjerne på filmen. Puslespillene er bilder fra filmen. I spillet om å finne feil i bildet er det også bilder fra filmen det dreier seg om. Spillet om å gjenkjenne dyrespor henspiller vel på en scene fra filmen hvor politimannen og Fillip snakker sammen. I ”Karolines klinkekuler” skal det sendes en kule mot et brett med kuler som forsvinner når en danner grupper på tre. For øvrig er det en del plattformspill hvor en skal samle ting fra butikken, sykle og unngå farer og samler poeng, det er en bane hvor en sender Knerten og Karoline opp i lufta for å samle ting til vaffelrøren, og en flyvetur hvor Knerten samler poeng og unngår skade. Hvis en liker et minispill godt og har lyst til å spille det mer, kan det gjøres i Knertens hjem, som er plassert i hver bane. Når en bane er fullført, tar en bussen til neste bane. Når en har samlet nok vaffelhjerter, gifter Knerten og Karoline seg, og da skal en starte fra begynnelsen igjen med bedre resultat for å vinne enda flere vaffelhjerter.

Fattig spillopplevelse

Det er flere problemer i dette spillet: Spillet har ikke nok fortelling til å angi en retning for spilleren, og elementene i spillet er ikke integrert i en fortelling slik at handlingene spilleren forventes å utføre, blir motivert. Det er lett å virre rundt, uten å vite hva en skal foreta seg og uten at det skjer noe. Men når en først har forstått strukturen, blir spillet helt forutsigelig. Det er særlig vanskelig å forstå at en skal gjøre akkurat de samme øvelsene en gang til for å gjøre Knerten og Karoline lykkelige. Her gis det noen instruksjoner som det er lett å klikke seg forbi. Spillet er også sparsommelig programmert. I banene kan en for eksempel samle gulrøtter til kaninene som befinner seg rundt omkring. Men uansett hvor mye en fôrer kaninene, får dette ingen konsekvens. Den repetitive strukturen, hvor en skal spille de samme spillene om igjen med bedre resultat, er kjedelig i seg selv, men den gjør også den ujevne vanskelighetsgraden på minispillene til et særlig problem. Noen spill som ”Knertens puslespill” og ”Fotomysteriet” (finn feil bildet) er svært lette og første gang en spiller dem, er det lett å sanke for mange poeng slik at en ikke vinner flere vafler når en spiller om igjen. Andre minispill, som ”Snekkerbua” og ”Sykkelturen” (plattformspill hvor det gjelder å unngå farer og sanke poeng), er så vanskelige at det er ikke er gitt at en klarer å sanke flere poeng ved andre gangs spilling.

Fra litteratur til varemerke
”Anne-Cath. Vestlys Knerten gifter seg” står det på Nintendo DS-spillboksen, men illustrasjonen på boksen er basert på filmen, ikke på Jo Vestlys tegninger. I instruksjonsheftet til spillet heter det da også at spillet ”er basert på spillefilmen Knerten gifter seg”. Dette er sikkert et mindre problem for barn fra 3 år og oppover som spillet er beregnet på, enn for meg, som finner remedieringen av Knerten gifter seg fra radio, til bok, til film, til DS-spill mer interessant som fenomen enn den er vellykket. Remedieringen fra radio til bok var helt sømløs. En hører Anne-Cath. Vestlys stemme når en leser boka; hennes stemme og tempo er iboende i fortellingen. Denne stemmen og dette tempo er helt forsvunnet fra filmen, som rett og slett forteller en helt annen historie, i en annen sjanger og på helt andre premisser enn Vestlys original. I spillet er det Åsleik Engmarks stemme som dominerer, en stemme som forbindes med utallige tegne- og animasjonsfilmer som barna er vel bevandret i, og som sådan er en type markør for barnas underholdningsunivers. Hvis en har fortellingen i fokus, har spillet overhodet ingenting med Anne-Cath.Vestlys Knerten gifter seg å gjøre. Gjennom denne remedieringen er derimot Anne-Cath. Vestlys Knerten blitt et rent varemerke. Varemerket er sikkert svært verdifullt. Det representerer god barndom og trygghet for de voksne som har et sterkt forhold til Anne.-Cath. Vestlys bøker og fortellinger. Når barna er beskjeftiget med ”Anne-Cath. Vestlys Knerten gifter seg” på Nintendo DS, assosierer den voksne til den gode stunden foran radioen med ”Barnetimen for de minste” eller til en høytlesningsstund med boka, selv om det selvsagt er helt illusorisk, fordi det barnet får servert er en elektronisk barnevakt som tilbyr et helt meningsløst, flatt univers som er blottet for fantasi og innlevelsesmulighet og uten forbindelse med verken bok eller film. Synd er det også at barnet som har et forhold til boka, også vil måtte føle seg ganske fremmedgjort overfor filmen – og omvendt. Da er det ikke rart at det i mitt lokale bibliotek for en uke siden sto 49 på venteliste for å låne filmen, mens det ikke var låntagere til de mange eksemplarene av boka på hylla.