Spillet om Sydpolen. Et kappløp dit kartet slutter

SKAPT FOR KOMFORT

Jon Ewo gir oss kappløpet til Sydpolen fra et sofa-perspektiv. Dette er framstillinga for dem med et perifert forhold til konkurranseidrett og is i neseborene.

Astronom og forfatter Eirik Newth levner ikke sakprosabøker for barn og unge mye håp når han konstaterer at stadig flere foretrekker nettet framfor bøker i jakta på spesifikk informasjon (“Eiriks forfatterblogg” 18.11.2008). Men sjøl om nettet tilbyr stadig mer utfyllende lesemuligheter, kan det aldri gi helt den samme opplevelsen som ei bok. Og sakprosa er nå engang en av de viktigste sjangrene for å utvikle opplyste og reflekterte samfunnsborgere. Det er her Omnipax utmerker seg. Få norske forlag har jobba hardere for å fornye sakprosasjangeren for ungdom, og i fronten av denne nyskapninga finner vi forfatteren Jon Ewo. Hans personlige tilnærming til stoffet er blitt et varemerke. I biografiene nøyer han seg ikke med forenkla faktaformidling, men involverer gjerne leserne i diskusjonen om hvem de egentlig var – Jean d’Arc like gjerne som Kong Håkon Sverreson, William Shakespeare og nå altså Roald Amundsen og Robert F. Scott. Bjørn Ousland har illustrert de fleste av disse bøkene.

I kjent stil
Ouslands tegnestil er mye av den samme, men Spillet om Sydpolen overgår de andre i dokumentarisk nøyaktighet og stemningsskapende oppslag. Delvis skyldes det at boka forteller fra et felt som er veldokumentert både i fotografier og dagbøker. Men det merkes også at Ousland er ekspert på området. Hvis jeg skulle skrevet skoleoppgave om kappløpet til Sydpolen, er det hans bildebok Sydover (2009) jeg ville tatt utgangspunkt i. Den har med alle vesentlige detaljer og utnytter spenninga optimalt – uten å legge til eller trekke fra slik mange tidligere forfattere har gjort seg skyldige i. Ewo forteller ikke like spennende, men desto mer reflektert, og bryter heller opp dramatikken for å se prestasjonene i større sammenheng.

De nasjonale heltene
Opp gjennom åra er det blitt mange versjoner. Kappløpet til Sydpolen er en ideell spenningsfortelling for barn fordi det utspilte seg som et fantastisk eventyr med islett både av den klassiske tragedien og helteeposet. Under ukjente og farlige forhold målte mennesket krefter mot naturen og mot en utenlandsk fiende. De kjempa på liv og død om ære og evig berømmelse. I henhold til sjangerkonvensjonen, vant til slutt den som hadde fortjent det mest. Fram til 70-tallet har en rekke forfattere brukt kappløpet til å fortelle barn og unge at det er typisk norsk å være både tøffest og flinkest. I de engelske versjonene svartmales derimot Amundsen ofte for å sørge for at Scott ender som den største helten.

Fra Ewos perspektiv som “sofa-oppdagelsesreisende” er det ikke udelt positivt å være en barsking. Scott “laget et faens kongelig hælvete for slabbedaskene” for å få sine menn til å ta i hardere. Når de nærmer seg polpunktet, er Amundsen så ivrig at “han var som en hannhund etter ei tispe.”

De perfekte mangler troverdighet
Skepsisen til helter økte under Vietnam-krigen da unge krigsmotstandere påpekte at man kan begå heltemodige handlinger av feil grunner. Et nytt marked for kritiske biografier retta mot unge ble det først etter at kjendispressen hadde lært oss at alle mennesker, inkludert kongelige, har dårlige sider. Dagens barn tror ikke lenger at det fins feilfrie folk. Både Sydover og Spillet om Sydpolen inkluderer noen av Scott og Amundsens dårligste avgjørelser. Som når Amundsen avbryter et forhasta forsøk og beordrer retrett der han overlater til hver mann å greie seg sjøl i under 50 minusgrader. De nyeste bøkene er skrevet i tillit til at leserne sjøl er i stand til å vurdere om dette er en mann verdt å la seg inspirere av eller ikke.

Som en lek
Det er denne tilliten til lesernes refleksjonsevne Ewo i stor grad baserer seg på. Hvem var egentlig Scott og Amundsen? Hva drev dem? Hvorfor vant Amundsen? Også denne gangen prøver han seg på en ny vri – ved å introdusere kappløpet mot Sydpolen som et spill. Metaforen gir inntrykk av at sydpolferden var en lek, men spillteori er altså et fagfelt som omfatter strategi i de fleste konkurranseformer. Nå i datamaskinas tidsalder handler spill treffende nok gjerne om liv og død.

Boka har også innslag av rollespill, sjøl om Ewo både i romaner og sakprosabøker helst spiller seg sjøl. I Spillet om Sydpolen er han en snø-hatende sakprosaforfatter på stipendfinansiert faktajakt. Han er forskerspira som viser hvordan man går til verks ikke bare for å skaffe informasjon, men også for å forstå den. Blant annet lar han seg lukke inne i et kjølerom med minus 28 grader – uten å få så mye mer ut av det enn å slå fast at kulde er ubehagelig. Mer vellykka er det der han inngår veddemål med en kompis om hvem som kan nå toppen på den høyeste kolla i nabolaget, trekkende på hvert sitt bildekk gjennom snøen. Ewo har dårligst form og forhandler seg til et forsprang. Men – som Scott – forbereder han seg for dårlig …

Godt forklart
Også der han holder seg mer i bakgrunnen, er han flink til å gjøre stoffet lettere forståelig, ikke minst når han skal forklare hvorfor Amundsen ikke kunne utfordre Scott og Storbritannia åpenlyst, men lot som han var på vei til Nordpolen:

Det er som om to mann fra Voss skulle utfordre USA i 1969 om å komme først til månen fordi de hadde oppfunnet et fantastisk romfartøy som kunne gjennomføre ferden minst like bra som amerikanske Apollo II. Ville de to mennene fra Voss ha fått statsstøtte til å reise, og dermed gjøre USA knallhardt sinte på oss? Neppe!

Men det merkes på skildringene at han har prioritert å bruke stipendet på å besøke museer heller enn å ta seg en prøvetur med hundeslede. Dette er ikke boka for dem som lurer på hvordan de fant ut nøyaktig når de var framme på polpunktet, men heller lurer på hvordan de kunne finne på å dra dit i utgangspunktet.

Kjedelig undervisning i metode
Drivet faller kraftig når Ewo jakter på bakgrunnsinformasjon og presenterer sentrale museer og forskningsinstitutt. Han demonstrerer metoden sin ved å gjengi intervjuer med museumsfolk og andre kilder. Resultatet minner om en innføring i intervjuteknikk for 7. klasse:

“Hva er instituttets viktigste jobb?” starter jeg med å spørre.

“Instituttet er et senter for polarforskning i Storbritannia. Det er også anerkjent som et ledende internasjonalt informasjonssenter for en hel rekke områder med tilknytning til polarområdene, både miljømessig, historisk, naturvitenskapelig og samfunnsmessig.”

Man skulle tro boka var betalt av noen av disse institusjonene (men nei, den er ikke det). Rein faktaformidling klarer Ewo altfor godt sjøl til å overlate til museumsansatte. Kunnskap som står i et såpass perifert forhold til fortellinga, hadde uansett fungert bedre i faktarammer. Hvis Ewo hadde tenkt litt mindre som forsker og litt mer som journalist, hadde han prioritert å gjengi bare de spørsmålene som gir driv i teksten. Spørsmål som øker spenninga og skaper refleksjon er overraskende, de jakter på personlige synspunkter, på det oppsiktsvekkende og fakta det er uenighet om: Kan Amundsen klandres for polfarer Hjalmar Johansens sjølmord?

Frykt for klisjeer
Ewo avslutter foran monteret der Scotts dagbok står utstilt, oppslått på den mest siterte sida av dem alle. Han bruker ti setninger på å beskrive hvor rørt han blir av å se disse siste orda fra en døende mann – for deretter å snyte oss for sjølve sitatet. Det er med andre ord viktigere å unngå klisjeen enn å gi oss en helhetlig leseopplevelse (hvis det da ikke er ment som oppfordring til å leite videre på nettet). Da er det ironisk at han ukritisk gjengir den største myten av dem alle – den som slår fast at Scott var engelskmannen som klarte å holde seg i live lengst: “Han ville slåss til siste … Slik som Wilson og Bowers hadde gjort. De lå døde på hver sin side av ham her i teltet.” Denne dramatiseringa er basert på hvordan de lå da de ble funnet døde i teltet åtte måneder seinere. Den kontroversielle biografen Roland Huntford mener å kunne dokumentere noe annet. Hvem som har rett, er vanskelig å vite. Men hvilke reaksjoner Huntford fikk på å hevde dette, forteller mye om hvor viktig heltemyten om Scott fortsatt er i England. Tenk om Ewo kunne intervjua sine engelske kilder om dette! (Se “Out in the Cold”, The Guardian, 27. desember 2008.) Fra biografien om Shakespeare veit vi hvor spennende Ewo er i stand til å gjøre slike faglige uenigheter.

Stipendenes bakside
Med den imponerende lista av særprega sakprosa som Ewo har bak seg, er det med andre ord liten tvil om at han kan enda bedre. Han har fått 66.000 kroner i stipend fra Det faglitterære fond for å skrive denne boka, og strengt tatt kan vi ikke forvente å få stort mer for pengene. Likevel er det synd for kvaliteten i sakprosaen at Eirik Newth sannsynligvis har rett i at bøkene er helt avhengige av offentlig støtte – uansett hvor godt skrevet de er. For da blir det jo liten vits i å gi oss det lille ekstra.

Kilde: Guri Fjeldberg: The Race to the South Pole. Deconstructing the National Hero in Children’s Non-Fiction, Newcastle University, 2009.