Spøkelsene på Frostøy. Bak Dødsfjellet

LOVENDE NY BOKSERIE FRA HILDE HAGERUP Hagerup tar steget fra realistiske ungdomsromaner til den noe

LOVENDE NY BOKSERIE FRA HILDE HAGERUP

Hagerup tar steget fra realistiske ungdomsromaner til den noe lettere og fantastiske sjangeren spøkelsesfortelling. Det alvorstunge temaet mobbing blant barn tar hun likevel med seg. Bak Dødsfjellet er den første boka i en planlagt serie på fem om spøkelsene på Frostøy.

Ti–elleve år gamle Jens og moren bor i et gammelt trekkfullt hus, bak et morkent gjerde, ved et fjell med det uhyggelige tilnavnet «Dødsfjellet», på den hjemsøkte øya Frostøy. Ingen tvil om at det her er duket for grøss og gru. Og gjett om! Her er barnekidnappende, musehalesuppespisende gjenferd, halvråtne lik med sår som aldri gror og en spøkelsesbestemor som rasler med kjettinger. Midt oppi dette ønsker hovedpersonen Jens seg mest av alt seg en far, en venn, en familie.

Før det braker løs med nervepirrende, og til tider veldig morsomme, møter med alskens skrømt, får leseren innblikk i Jens´ ensomme hverdag. Faren døde da Jens var bare spedbarnet. Moren er syk, men ikke på en slik måte at det synes på henne. Sykdommen er av den art at hun holder seg hjemme, er for sliten til å vaske klær og til å kjøre ham på trening. Jens er en litt engstelig type som står nederst på lista over hvem det er bra å være venn med – etter alle de andre barna, etter treneren, etter foreldrene til de andre barna, etter maurene i maurtua bak ishallen. Og om han sjelden får spille under hockeytreningen, er han fornøyd med å heie på dem som er på banen og å få være med på oppryddingen etterpå. Det er noe sympatisk stakkarslig over Jens. Tilværelsen hans får en brå vending når han møter den tøffe spøkelsesjenta Wilma, og når moren avslører familiehemmeligheten: Alle unntatt Jens er spøkelser, og faren hans er den onde Grev Stefan. Jens og Wilma begir seg på en reise til der spøkelsene bor – bak Dødsfjellet.

God fortellerkunst
På de innledende sidene er fortellerstilen ordknapp, korthugd:

Bak huset vårt, på den andre siden av hagen, lå skogen.

 

Den var stor. Den var mørk.

 

Av og til kom det lyder derifra. Lyder jeg prøvde å ikke tenke på. (side 7)

Spenningen bygges effektivt opp. En god spøkelseshistorieforteller vet at det lønner seg å starte i et rolig tempo, med lav stemme og med massevis av kunstpauser slik at lytterne blir nysgjerrige på fortsettelsen. Hilde Hagerup er en god spøkelseshistorieforteller. Hun overfører disse smarte grepene fra den muntlige fortellingen til papiret. De innledende korte, stakkato setningene og de luftige sidene følges av stadig lengre setninger og avsnitt ettersom hendelsesforløpet blir mer intrikat. Språkets tempo trekker leseren med seg.

Forestillingen om levende døde og fascinasjonen for gode grøss er vel nærmest allmennmenneskelig, og det er en klassisk sjanger Hilde Hagerup skriver seg inn i. I disse Twilight-tider slår spøkelsestemaet meg som nesten litt retro. Er det ikke vampyrer barna vil ha nå, da? Det kan så være, men det er absolutt rom for Hagerups spøkelser også.

Det er noe Roald Dahlsk over den burleske humoren som spøkelsene skildres med. Som spøkelsesfamilien – «familietragedien i tre akter», som de kaller seg – som kaster øks på hverandre, og med øksen sittende fast i skallen fortsetter å krangle og rette på hverandres talefeil.

En annen litterær parallell kan trekkes til John Aijvide Lindqvists Låt den rätte komma in (2004), om tolv år gamle Oskar som møter vampyrjenta Eli og blir reddet fra en trist tilværelse som mobbeoffer. Jens går fra å være en unnselig og nervøs type til å utfordre «det grusomste av alle spøkelser», Gerda von Knapp, og Wilma er den som utløser det hele. Outsideren og hun «på den andre siden» finner sammen og blir sterkere av det. I likhet med Lindquists Oskar er Jens et forsømt barn. Når disse barna gir seg hen til de dødes verden, kan det leses som at de søker der etter det de ikke finner i den virkelige verden. Faren til Jens er et spøkelse. Allegorisk lest er han en fraværende far.

Jeg hadde aldri ønsket meg en pappa som var et slemt spøkelse. Men hvis du ikke har hatt noen pappa, er det ikke så farlig om du ikke kan velge på øverste hylle. Du tar det du får. (side 64)

Denne første boka i Spøkelsene på Frostøy-serien handler altså vel så mye om Jens´ utvikling og familierelasjoner som om hjemsøkte øyer og spøkelsesjakt. De mest modne leserne vil oppfatte dette dobbeltnivået i fortellingen.

Fra fantastisk bok til spektakulær film?
Bak Dødsfjellet er en fantastisk bok – i dobbel forstand. Det eneste jeg har å utsette på den, er at jeg skulle ønske spenningstoppen var malt noe mer ut. Når Jens mot slutten finner det han har vært på jakt etter, skjer det hele så altfor fort. Spenningen bygges omhyggelig opp mot dette punktet, for så å forløses i løpet av et par hektiske sider. Det kan være vanskelig å henge med. Her skulle jeg ønske forfatteren hadde brukt den gode komposisjons- og fortellerevnen hun har utvist for øvrig, til å la leseren riktig nyte oppnøstingen av de siste uavklarte mysteriene.

I et intervju i Oppland Arbeiderblad (05.09.11) bekrefter Hagerup at det jobbes med filmplaner for Spøkelsene på Frostøy. Jeg kan ikke se annet enn at dette er ypperlig materiale for en spektakulær barnefilm. Endelig kan Norge få sin egen Harry Potter! Jeg ser allerede for meg Bjørn Sundquist som den pukkelryggede, hyggelig-gufne spøkelsestjeneren Hans. Man får bare håpe at filmarbeidet ikke forsinker skrivingen av oppfølgerboka – med en cliffhanger som førstebokas, ville det være dårlig gjort overfor det neglebitende publikummet.