Spøkelseshuset

SPENNENDE OG LUN VRI PÅ SPØKELSESJAKTEN

For et barn som kler seg ut er alt mulig. For en bildebokkunstner som lar bildene uttrykke seg vel så godt som teksten, er det mulig å lykkes i møtet med de yngste leserne.

Titteltanker
Spøkelseshuset er japanske Kazuno Koharas debutbok. Kohara kom til England som student, og studerer nå grafisk trykketeknikk i Cambridge. Boken er utgitt i England og er skrevet på engelsk. Originaltittelen The Haunted House er på ett betydningsplan fint ivaretatt i den norske oversettelsen, men det er kanskje ikke til å unngå at subtile detaljer som bokstavrim og flertydighet forsvinner. Pussig er det også at boken er utgitt med en annen tittel på det amerikanske markedet. Der har den, under tittelen Ghosts in the House, mottatt American Library Association Notable Children’s Books pris, og er å finne på Cooperative Children’s Book Centers “best-of-the-year list”. Det er fristende å spekulere over hva denne tittelendringen skyldes. Er det kommersielle grunner? Kan boken, med sin gresskaroransje grunnfarge, selges inn i halloween-markedet? Mangler amerikanske lesere den gotiske referansen? Eller kan det være at tittelen ”The Haunted House” er overforbrukt i den amerikanske populærkulturen?

Originaltittelens haunted rommer bibetydninger som kan knyttes til den originale vrien i Koharas spøkelsesfortelling. Fortellingen handler nemlig om en jente og hennes svarte katt, som flytter inn i et gammelt hus i utkanten av byen og oppdager at huset er fullt av spøkelser. Dessverre for spøkelsene er jenten, og også katten, en heks, så i stedet for at spøkelsene hjemsøker henne, er det hun som jager, fanger og henger seg etter dem. Når hun har fanget det som er av hvite tøystykker, vasker hun dem og omdefinerer dem fra spøkelse til bordduk, gardin, møbeltrekkbesparere og sengetøy.

Klassiske strukturer
Bildebokfortellingen legger seg nokså tett på klassiske strukturer som eventyrets åpnings- og avslutningsformularer: ”Det var en gang ei jente som flyttet inn i et stort, gammelt hus i utkanten av byen” og ”Og så levde de lykkelig alle sine dager”, og godnattfortellingenes lykkelige og avsluttende sovescene. Disse strukturene gjør også bildeboken til en typisk godnattfortelling, og kanskje også en styrkende godnatthistorie for barn som skulle være engstelig for hva som gjemmer seg under sengen, i skapet eller bak døren. Den lille heksejenten er både uredd, handlekraftig og praktisk. Behandlingen hennes av spøkelsene kan leses både som en avmystifisering og en remystifisering. For hvordan blir det når både gardiner, duker og sengetøy kan vise seg å være omskolerte spøkelser?

Spøkelseshuset er en bildebok med stor rekkevidde. Den har en spennende, men enkel dramaturgi og et lett tilgjengelig bildeuttrykk. Kazuno Kohara har med sine tofargete linoleumstrykk laget et rendyrket uttrykk. Figurene og interiøret er formet med reine, nesten sjablongaktige, kanter. Og for å gi spøkelsene et immaterielt preg er de laget i noe som kan minne om kalkérpapir (et delvis gjennomsiktig tegnepapir), og lagt over selve linoleumstrykket. Kohara viser også både originalitet og god sjangerforståelse når hun i oppslagene veksler mellom heldekkende nærbilder, tegneserieliknende ruter og fartsfylte og dramatiske oppslag der simultansuksesjon er et avgjørende grep.

Etter at leseren på tittelbladet kan observere jenten og katten som titter fram bak en halvveis åpen dør som om de ønsker leseren velkommen inn i boken, åpner selve fortellingen med et oversiktsbilde over huset og området rundt. I velkjent bladvendingsdramaturgi slutter teksten i dette oppslaget med en ufullført setning: ”Huset var fullt av…”. På neste oppslag kommer både den forskrekkete jenten og den litt engstelige katten (som ser ut til å ville snu og gå ut døren eller tilbake til forrige oppslag) mye nærmere leseren. Det gjør også det huset er fullt av, nemlig spøkelser. Både spøkelset i illustrasjonen og ordet ’spøkelse’ fyller mye av oppslaget. For å illustrere hvordan jenten på neste oppslag resolutt griper tak i ”problemet”, har Kohara benyttet seg av et tegneserieliknende oppslag. Fire ruter viser hvordan jenten, og katten (som det ikke står noe om i teksten) åpner kofferten, tar på seg heksedrakt og setter seg på sopelimen. Når spøkelsesjakten er på sitt mest intense, benytter Kohara seg av simultansuksesjonsgrepet og viser jenten i flere ulike situasjoner i ett og samme oppslag. Slik skapes det fart og intensitet i tekstens ”Hun drev på helt til hun hadde fanget alle spøkelsene i hele huset”.

Litterære slektninger
Kazuno Koharas fortelling gir assosiasjoner til andre bildebøker der det utkledde barnet kan møte farer og skumle figurer. Først og fremst tenker jeg på Maurice Sendaks Til Huttetuenes land (1963), men kanskje kan også eventyret om Rødhette og fortellingen om jenten Tiffany i Dei tre røvarane (1973) leses i en slik sammenheng. Tekster om barn som er redd for skumle vesener finnes det også mange av i nyere norsk barnelitteraturhistorie – det holder å nevne tre så ulike tekster som Jon Fosses Kant (1990), Vegard Markhus’ Redd (2008) og Sara Li Stensrud og Maja Nøklebys Mo i mørket (2008). Som disse bøkene er Koharas Spøkelseshuset på mange måter en litterær styrkedråpe. Den er original som bildebok, den håndterer det skumle ved hjelp av barns styrke når de er i lek og den vil stå sterkt mot den kommersielle barnekulturens spøkelsessøppelhaug.