Spøkelser uten retning

Runar K. Dahle har skrevet flere bøker for voksne og har også oversatt enkelte bildebøker for barn. Over mitt lik er hans første roman for barn – en historie der flere av premissene ikke etableres tydelig nok, og der tekstlig billedegjøring og beskrivelser enten ikke følges opp, eller i enkelte tilfeller motsier teksten. Resultatet er en bok som mister retning, avbryter sin egen framdrift og etterlater meg verken nysgjerrig eller engasjert i hva som skal skje videre.

Interessante karakterer, morsom idé

Boken starter imidlertid godt. Tolv år gamle Astrid har nettopp flyttet til Bergen sammen med familien. Hun er mildt sagt misfornøyd med å forlate det gamle, knirkete huset i Luster til fordel for en grå blokkleilighet i byen. Årsaken til flyttingen er farens nye jobb. Det har i det siste dukket opp mange spøkelser i eldre hus, noe som har gjort dem til populære turistattraksjoner. Faren er nå ansatt i Ghostbnb for å vurdere disse hjemsøkte husene og plassere dem på en «skummelhetsskala» slik at de kan matches med riktige turister.

Astrid fremstår tidlig i historien som ei kvikk jente med integritet og meningers mot, noe som tidvis kan være en prøvelse for de voksne rundt henne. Jeg liker umiddelbart den utfordrende stilen hennes – hun stiller spørsmål, godtar ikke lettvinte svar og parerer autoritetspersoner på en måte som gjør henne til en karakter man gleder seg til å lese mer om. Familien hennes er også en eksentrisk gjeng. I tillegg til at faren vurderer hjemsøkte hus for utleie, røyker han inne, noe som ikke ofte skjer i barnebøker for tiden. Lillebror Even går alltid rundt i dress, omtales som «den lille professoren» og er svært ordentlig. Moren ligger på loftet, ute av stand til å tåle lys eller lyd, og deltar så å si ikke i noen av familiens aktiviteter. De første sidene skaper med dette forventninger om en roman med tydelig driv og et originalt univers.

Fokuset glipper

Men ganske raskt glipper det, og allerede etter første kapittel merker jeg at det blir vanskelig å holde oppmerksomheten når jeg leser. Historien engasjerer ikke, og jeg sliter med å forstå hva som faktisk foregår. Flere av de grunnleggende elementene i historien etableres ikke tydelig nok, og den stadig voksende mengden av ordspill, sidehistorier og språklige finurligheter får ofte mer plass enn selve handlingen. Der de sannsynligvis er ment som krydder, fungerer de i praksis mest som distraksjoner. Resultatet er en opplevelse av at det ikke finnes noen tydelig handling.

Uklart plott

Det jeg opplever som hovedplottet, mysteriet rundt spøkelsene, som burde vært viktig for historiens fremdrift, er uklart. Vi får vite at fugler forsvinner, hunder oppfører seg merkelig, og at spøkelsene plutselig begynner å vise seg – men uten noen egentlig årsaksforklaring. Det er uklart hvorfor de er der, hva de vil, og hvorfor Astrid er den eneste som kan høre og snakke med dem. Det er også en logisk brist i at det dukker opp noen spøkelser kun Astrid kan se, og at det er så spesielt og hemmelig. Ifølge boken er jo det overordnede plottet nettopp at spøkelser dukker opp i Norge (og i flere andre land), og at dette er noe alle vet, og ser. Spøkelsene blir en turistattraksjon som tiltrekker seg utenlandske turister, og det bygges opp en turistnæring rundt dem.

Mysteriet med Ine har en forklaring som ikke samsvarer med episoder i boken. Spesielt avslutningsvis, der Ine forteller at hun valgte Astrid som venn fordi hun var den eneste som ikke så rett igjennom henne. Dette rimer dårlig med inntrykket jeg sitter igjen med. Ine tok plass og stod opp for sine meninger i klasserommet, og var ustanselig i konflikt med Stian i sin kamp for spøkelsene. Han blir til og med forelsket i henne, noe som tilsier at hun i høy grad er synlig. Ines ustanselige coladrikking kommenteres også, men dette har jeg ikke festet meg spesielt ved. Jeg prøvde å lete tilbake i boken, og fant at det nevnes kun helt i starten. Hvis dette skal være en gjenkjennelig side ved Ine, så bør colaen være en såpass fast del av beskrivelsen av henne.

Illustrasjonene av Annette Saugestad Helland har en fin, rufsete og leken strek som tidvis tilfører både energi, mystikk og varme til fortellingen. Samtidig forsterker de noen av tekstens inkonsekvenser, særlig ved at Ine tegnes som en svært synlig karakter – ikke en alle ser rett gjennom.

Tekstens motsigelser

Det er flere slike tekstlige motsigelser. I første kapittel beskriver Astrid sorgen over å ha flyttet til en grå blokk i Bergen hun omtaler som «en kommode med ørten kommodeskuffer der de bor i en smal leilighet på to etasjer – det er som å bo i en skuff.» Videre står det at barna har  hvert sitt rom, det finnes også et gjesterom, og moren ligger på loftet. Høres ikke akkurat ut som en bitteliten leilighet. Når de da også helt til slutt i historien tar heisen opp til det faktiske loftet, full av boder og henlagte saker, blir bildet helt forvirrende.

Til slutt blir det uklart hva romanen forsøker å være. Det er som om teksten forsøker å romme alt på én gang – vennskap, kjærlighet, mystikk, humor og politikk – uten at noe av det får nok plass til å utvikles.

Fine øyeblikk som drukner

Det finnes små øyeblikk av varme, undring og gode karakter- og situasjonsbeskrivelser – som natten Ine og Astrid besøker de to spøkelsesbarna, glimt av humor i dialogene, og konflikten mellom Stian og Ine – men de drukner i en historie som ikke helt vet hvor den vil. Da jeg la fra meg boken for andre gang satt jeg fremdeles igjen uten en klar forståelse av hva som er konflikt, mål eller retning. Og når leseren ikke skjønner hva som står på spill, eller føler de kjenner karakterene, blir det vanskelig å bry seg om hvordan det ender.