Spøkelseshulder til besvær

Det første som slår meg når jeg får Trollmoll i hendene er bokens fysiske utforming. Det er en vakker og sofistikert illustrasjon fra Rune Markhus. Omslaget er sjøgrønt og en menneskeliknende skikkelse preger forsiden. Det er ikke noe ansikt på figuren, men omrisset av en torso med det som likner streker av årringer. Ned fra hodet henger det som ser ut som lange, sorte lokker. Men det kan også være tang eller røtter. Årringene kan tolkes som ringer i vann. Her skal vi til skogstjern, nøkken og huldra, tenker jeg. Det drypper blekk fra boktittelen «Trollmoll», for å understreke grøssersjangeren.

Det er et utypisk design for en bok med målgruppen 9–12 år, men som voksen er jeg begeistret. Mine tanker går til østasiatisk horror, og særlig The Ring eller The Grudge. Begge filmer fra tidlig 2000-tallet der monsteret er en ung jente med langt, sort hår i øynene. Men dette er ikke referanser en niåring vil ha, og jeg er veldig usikker på om bokens estetikk er noe som vil kommunisere med målgruppen. Det er en diskrepans mellom innhold og omslag, for en tenåring som plukker opp denne boken vil nok bli skuffet.

Brennende hjerter

Åshild Moldskreds roman åpner klassisk, med at protagonisten Birk kommer flyttende til morfar med moren sin etter et samlivsbrudd. Har du lagt merke til hvor mange grøssere som starter med at hovedpersonen skal etablere seg på et nytt sted? Det er et smart, fortellerteknisk grep. Mens hovedfiguren orienterer seg, får leseren den samme informasjonen. Det gjør også at hemmeligheter og kunnskap de lokale besitter om skrømt og monstre, er ukjent for hovedpersonen, og må rulles ut underveis.

Birk kommer altså flyttende til morfar med mor og katt på slep. Han savner byen og kompisene, og når øya de skal bo på heter «Føyk», og bygda der skolen ligger «Øydegard», ja da forstår vi at kontrasten mellom bygd og by er heftig. Men Birks morfar virker sympatisk, og fra barndommens feriebesøk har Birk venninnen Ada. Birk er ikke udelt begeistret for Ada, men hun skal vise seg å bli avgjørende i kampen mot Trollmoll. Etter hvert skal det nemlig vise seg at Birk er utvalgt som Trollmolls neste offer. 

Trollmoll er en del av den lokale mytologien, og et riktig guffent vesen. Som en krysning av hulder, zombie og sirene dreper hun barn ved å synge så hjertet deres smelter. De brenner opp fra innsiden. Birk og Adas oppgave er å finne ut hvordan de kan redde førstnevnte fra en grusom og smertefull død.

Uklar logikk

Som tittelen indikerer er figuren Trollmoll helt sentral for plottet og den som driver handlingen fremover. Mye hviler på hvordan forfatter Åshild Moldskred skriver frem denne figuren. Og her er det dessverre flere svakheter som gjør at narrativet vakler. En overjordisk/underjordisk figur er selvsagt ikke troverdig i normal forstand, men den må fremstå som troverdig og logisk i sitt eget univers. I mytologien rundt Trollmoll er det flere mangler i så måte.

Birks morfar, Leif Kåre, er en ivrig lokalhistoriker, og Ada er hans protesjé. Altså har Moldskred skapt to figurer som naturlig besitter den informasjonen Birk trenger om øyas forhistorie. Ada forteller Birk tidlig om Trollmoll, slik at de kommer på sporet av opphavet til det merkelige fenomenet Birk opplever. Morfaren kan supplere der Ada kommer til kort. Likevel er det mye med Trollmolls historie som skurrer. Trollmoll skal ha blitt skapt «av ein trollkunnig mann som ville redde det dødssjuke barnet sitt». Litt tidligere i boka forteller Ada at «Berre ved å drepe eit barn kan Trollmoll slutte å vere Trollmoll og døy heilt på ekte». Så langt er jeg med. Trollmoll er resultatet av trolldom «gone bad». Men hvorfor er det akkurat synging som er hennes våpen? Og hvordan var det faren hennes feilet? Det blir ikke utdypet.

Så oppstår noen praktiske problemer med tidslinjen, og med antall Trollmoll. Ada forteller at på dagen hundre år etter at Trollmoll ble skapt (av sin far) «døydde eit barn på øya (…) Legenda seier at Trollmoll song det i hel.» Men litt tidligere forteller Ada at «no er det over femti år sidan sist tilfelle. Og då overlevde barnet på mystisk vis.»

Men da fungerte det ikke for Trollmoll å drepe et barn likevel? Eller er det flere dødssyke barn som er blitt til Trollmoll etter en trolldomsulykke? Og slår de til hundre eller femti år etter sin død?

Upresis billedbruk

Åshild Moldskred er en modig forfatter når det kommer til bildebruk. Det er alltid en god ting når det fungerer. Som her: «Hjartet skvatt rundt i brystet som ein kanarifugl i eit altfor trongt bur.» Eller når tankene er «kistesvarte», eller øyne sender «frysediskblikk». Men forfatteren treffer ikke alltid blink, og en del bilder fremstår som upresise eller forstyrrende. En allé av trær blir flere ganger beskrevet som at trærne gir hverandre en «high five». Jeg får ikke bildet av to håndflater mot hverandre til å stemme med buede tretopper. Eller når barna endelig møter Trollmoll beskrives hun slik: «Jenta var like tydeleg som om ho var av kjøt og blod, men den blodlause huda avslørte henne». Det blir litt som å si: «Hun var av kjøtt og blod, minus blod».

Noe av den samme innvendingen har jeg mot en av bokens hovedmetaforer: Trollmoll synger så hun smelter barnas hjerter. At hjertet smelter er en metafor som er blitt til en klisjé for å skildre en overveldende følelse av ømhet. Når Moldskred drar metaforen over i det bokstavelige, blir et smeltet hjerte det motsatte av ømhet og kjærlighet. Et smeltet hjerte er det siste figurene i boken vil oppleve. Det er åpenbart en lek med språk og klisjéer som jeg normalt sett er begeistret for. Likevel får jeg det ikke til å fungere i denne sammenhengen. Det igjen henger nok sammen med at hele mytologien rundt Trollmoll er så uklar. Da fungerer heller ikke denne bakvendte bruken av en innarbeidet metafor. Det bidrar snarere til forvirringen.