Språkmakt for de minste

Barnelitteraturen er tett befolket av karakterer som blir avspist med at de er for små til å være med, og som kjemper innbitt for en plass i flokken. Gro Dahle og Kaja Dahle Nyhus beveger seg derfor i velkjent tematisk terreng i sin nye bildebok Gå vekk! Men der det å ikke få være med i leken vil være en gjenkjennelig konflikt for de fleste barnelesere, byr formen på større motstand i denne fortellingen som handler om å finne de magiske ordene som åpner relasjonelle dører.

Mini bor sammen med mammaen sin og har en morfar som er en trollmann med ord. I barnehagen stenger den større gutten Borre Mini ute fra leken. Mini får beskjed om at hen er for liten til å være med, men morfar lærer Mini noen triks for å konfrontere det man er redd for og samtidig be om hjelp når det trengs. På handlingsplanet er dette dermed en enkel fortelling om å møte utfordringer, feile og prøve igjen med større hell og bedre strategier.

Språk som skader

Allerede i anslaget fortelles det at Mini samler på fine ord, godt støttet av morfaren som har som livsfilosofi at man må finne de ordene «som lyser i mørket». Likevel har Mini først ikke noe språk for det som skjer i barnehagen. Hovedpersonen adopterer ordbruken til den bøllete Borre og tar frustrasjonen sin utover mamma når hun kommer for å hente. De trygge voksne i livet til Mini får gjennomgå når barnet føler seg maktesløst i møte med de større barna, uten at teksten overforklarer denne sammenhengen for leseren. Et poeng som ingen lesere kan gå glipp av er at ord kan forårsake smerte. Når Mini får beskjed om å gå vekk føles det som «et høyt gjerde, en stengt dør, en låst port. Ordene er hammere og hamrene hamrer og hamrene slår.» Dette gjentas i parallelle situasjoner der ordene beskrives som en mur, som veps som stikker og videre personifisert som noe som knuser, knekker og klyper. Det kjøres på med mange likeverdige metaforer for å understreke poenget, uten at jeg synes de tilfører plotet så mye mer enn å si det samme mange ganger, samtidig som det bremser framdriften. Det blir for ordrikt om hvor viktige ordene er.

Mental styrketrening

Gro Dahle har ofte en tydelig og trøstende beskjed til barneleseren. Du skal ikke trenge å ordne opp på egen hånd. Det finnes voksne som kan hjelpe. I tidligere utgivelser har blant annet kongen trådt til mot en voldelig far i Sinna Mann. I Dragen får moren tydelig beskjed om å tøyle raseriet sitt av en dragetemmer (les barnevernet), mens i Akvarium er det læreren som ser omsorgssvikten og kommer på hjemmebesøk. I Gå vekk! er morfar den observante voksne som skjønner at ikke alt er som det skal i barnehagen, men denne gangen fungerer den voksnes hjelp mer som en meditativ seanse der Mini trener på å kanalisere sin egen indre styrke ved å «stå med beina godt plantet på bakken og suge kraften opp fra jorden.» Her blir morfar talerør for det som framstår som et litt intrikat kinderegg av livsvisdom. For selv om Mini føler seg som «et tre og en ås og et fjell» og tilegner seg mantraet «jeg er stor nok!», er beskjeden at denne styrkete selvfølelsen ikke må brukes til å slå eller dytte. Det nye motet skal brukes til å be om hjelp. Dette blir en litt lang og kronglete vei mot resolusjonen. Likevel er det noe fint med at barn og voksne denne gangen samarbeider om å løse konflikten. Den som ser godt etter, kan også ane trærne under gulvplankene som synes å støtte Mini i konfrontasjonen med den større gutten. Her spiller tekst og bilde nydelig på lag.

Visuelle maktforhold

Illustrasjonene viser en Mini som ser akkurat så sårbar ut som navnet tilsier. Med et overdimensjonert hode, store øyne og sparsomt med hår, går tankene til den litterære forgjengeren Albert Åberg; for øvrig også en fyr som sliter med «du er for liten»-problematikk. Illustrasjonene har sparsomt med detaljer. Det er relasjonene som står i fokus og maktforholdet mellom det lille og det større barnet synliggjøres i komposisjon og fargebruk. Gutten med det piggete navnet Borre er også kledd i heldekkende rødt og signaliserer fare gjennom både kroppsspråk og fysisk størrelse. Mini i grønn kontrastfarge plasseres som underdanig lenger ned i bildeflaten. Etter hvert som forholdet blir mer jevnbyrdig, plasseres de to i øyenhøyde og størrelsesforholdet utjevnes også visuelt. Slik får Dahle Nyhus effektivt fram store følelser og konflikter gjennom komposisjonen på en måte som vil kunne kommunisere godt med barneleseren.

Stor tiltro til ord

En styrke ved denne boka er at den får fram det alvorlige i en hverdagslig og gjenkjennelig situasjon sett med barnets blikk. Man må jo også heie på en bok som tematiserer språk og mottakerbevissthet for små lesere og som både kan trene dem på å lese metaforisk og åpne for samtaler om hvilke ord som stikker som veps og hvilke ord som reparerer relasjoner. Den overordnete metaforen som knytter språk til trolldom føles bare noen nummer for stor når de magiske ordene er «hei» og «kom inn» og «kan jeg leke med dere». Når det hele løser seg raskt med et unnskyld, før alle barna leker harmonisk med hverandre, er det kanskje et bevis på språkets magi, men det er også en løsning som føles litt vel magisk.