Tittel: Sprø historie
Tekst: Jørn Roeim
Illustratør: Bo Gaustad
Forlag: Gyldendal
Årstall: 2011
Antall sider: 123

ISBN: 9788205403925

Sprø historie

UNDERHOLDENDE FOR DEN SOM ALT HAR LÆRT

Folk som underviser i såkalte tunge, tradisjonelle fag blir gjerne oppfordret til å piffe opp undervisningen sin med en vits eller to. Sprø historie kan kanskje være et sted å lete for en ungdomsskolelærer på jakt etter morsomme poeng til historieundervisningen, men vil vi egentlig lære historie ved å være gjest i et talk show?

Både nytt og resirkulert
Blant mange norske barn og unge er Jørn Roeim kjent som vitsegeneral eller vitsesamler nummer en. Han har blant annet utgitt Barnas store vitseleksikon (1997), Barnas aller første vitser og gåter (1999), Vitsen med dyra (2002) og Barnas store humorbok. Vitser, gåter, historier, ordleker (2007). Årets bok inneholder også en samling vitser, men ikke bare det. Mens andre vitsebøker ofte er samlet og ordnet etter kategorier som svenskevitser, matvitser, dyrevitser, er denne boken i all hovedsak ordnet etter godt etablerte historiske epoker. I tillegg til å nyordne gamle vitser etter disse epokene, har Roeim også satt seg fore å gjenfortelle hovedtrekkene i Vestens historie på en humoristisk måte. Kanskje kan man si at fordi Roeim presenterer godt malt og lett fordøyelig historisk faktastoff, er dette en bok for alle som vil lære seg historie på en humørfylt og lettvint måte. Men så enkelt er det likevel ikke. For å kunne ha utbytte av Roeims mange litterære og fortellertekniske grep for å skape humor, forutsettes det nemlig at leseren kjenner til hovedelementene i fagstoffet, gjerne slik det er blitt framstilt i lærebøker eller faktabøker der humor ikke er den dominerende tekststrategien.

Alt i forordet, eller ”Forhistorie”, gjør Roeim det helt klart overfor leseren at det historiske stoffets sannhetsgehalt ikke er viktigst i boken, men ”å få deg til å le”. Han advarer også leseren om at ikke alt som står i boken er sant: ”Noe av det som står i denne boka er helt sant, noe er litt sant, og noe er bare tull. Hva som er hva, finner du nok ut etter hvert.” Med dette som utgangspunkt kan man kanskje utvinne en slags tekstformel i tre ledd: Først kommer det som er sant, så kommer det som er litt sant og så det som bare er tull. Og det som er tull er ment å være tull på en humoristisk måte. Det er ikke vanskelig å finne avsnitt som kan illustrere denne formelen, det følgende sitatet om steinalderen er ett av dem:

    I begynnelsen hadde ikke folk ild. En dag var det en steinaldermann som slo to steiner mot hverandre så det sprutet gnister. Gnistene satte fyr på noe tørt gress og noen greiner, og snart fant steinalderfolkene ut at det gikk an å steke kjøttet på bålet i stedet for å spise det rått. Det smakte kjempegodt, og verdens første grillsesong var i gang.

 

For å forsterke det humoristiske preget er teksten med ujevne mellomrom utvidet med Bo Gaustads lett karikerende tegninger. Noen ganger illustreres en situasjon over en hel side, andre ganger viser illustrasjonen til et enkelt poeng i en vits eller til en detalj i historieframstillingen. Som for eksempel det gaveinnpakkete Norgeskartet med til–fra-lapp. Illustrasjonen er en slags fabulering eller visualisering av Roeims framstilling av hvordan Norge gikk fra å være styrt fra Danmark til å bli styrt fra Sverige: ”… så bestemte den russiske keiseren, eller tsaren, som var en mektig mann, at siden Sverige hadde hjulpet til i krigen mot Napoleon, så skulle svenskene få Norge. Og sånn gikk det – vær så god, et land i presang.”

Ikke en rendyrket systematikk
Tittel, motto og innledning gir signaler om at boken er en kronologisk og humoristisk gjennomgang av historien. Dette inntrykket opprettholdes til om lag halvveis ut i boken. Når det er sagt, og før jeg går nærmere inn på hva det er som endrer seg, så bør det legges til at dette ikke er en bok som krever at man leser den fra begynnelse til slutt. Det er i høyeste grad en bok der man kan begrense lesningen til de reindyrkete vitsesidene til slutt i hvert kapittel, eller til enkeltstående kapitler eller til og med bare enkeltavsnitt.

De kapitlene og avsnittene som kanskje best egner seg til mer frittstående lesning finner man i bokens siste halvdel. Etter først å ha tatt for seg dinosaurtiden, steinalderen, det gamle Egypt, det antikke Hellas, Romerriket, middelalderen, renessansen og den store oppdagelsestiden, tar Roeim for seg en lang rekke betydningsfulle og mer kuriøse oppfinnelser fra hjulet til brødristeren. Deretter følger en oversikt over noen kjente historiske personer og til slutt en komprimert norgeshistorie med vekt på vikingtiden. Det er selvsagt ikke noe i veien for å organisere teksten på en slik måte, men det kan gi inntrykk av at forfatteren enten har gått tom for ideer til hvordan han skal gjenfortelle eller sammenfatte tiden fra den franske revolusjon til i dag eller at stoffet er blitt så overveldende og komplisert at det er blitt vanskelig å håndtere i lettlestformatet. Eller kanskje det er vitsene som har tvunget fram denne dreiningen i ordensmåten? Noe som kan tyde på at vitsestoffet eller vitsesamlingen har vært styrende for den litt uensartete ordensmåten, er avstikkeren, mellom Romerriket og middelalderen, til bibelhistorien. Her kan det virke som om trangen til å finne plass til vitsene om Adam og Eva, Noa og Moses har vært viktigere enn tanken om en bok der historiekunnskap er framstilt på en underholdende måte.

Historisk humor
Forfatterens kunnskap om, interesse for og verdivurdering av ulike historiske epokers tankegods og levemåter kommer flere steder til uttrykk i teksten. Blant annet bruker Roeim forholdsvis mye plass på gresk filosofi og teori, og noe av det som virkelig er fascinerende i boken er det engasjement Roeim viser leseren i møtet med grekernes egne vitser. At Roeim gjengir noen av disse i boken tydeliggjør at vitsen er en svært fleksibel gjenbrukssjanger. Likner for eksempel ikke denne gamle greske vitsen nokså mye på en svenskevits: ”En mann var ute og svømte da det begynte å regne. Da dukket mannen og svømte videre under vann for ikke å bli våt.”?

I lys av denne åpningen mot grekernes humor, er det litt skuffende at Roeim ikke gjør mer ut av en annen epokes storslåtte latterkultur, nemlig middelalderens. Men kanskje kan forfatteren med dette utfordres til et nytt prosjekt: en fagbok for barn og unge om vitsens historie. Det kan bli morsomt å se om Roeim tar utfordringen.



Skrevet av:
Kommentarer