Stall Nova – Farlig sommer

Mye Stall, lite Nova

Den første boka i Gyldendals nye ”ungpikeserie” Stall Nova skriver seg eksemplarisk inn i sjangeren ”hesteroman”, som flere generasjoner stalljenter kjenner fra bl.a. Penny-klubben. Oppskriften er i stor grad formelpreget, og inneholder først og fremst, ja, hester. Gjennom utførlige og poetiske beskrivelser møter vi forestponnier, fullblodsarabere og huntere, i galopp, over hindre, i stallen og i drømme. Hester stelles, fôres, klappes og roses. Dertil følger et visst antall pliktoppfyllende unge jenter, som har hesteinteressen til felles, og som får et vanskelig dilemma i hendene. Dette består ofte i at en eller flere hester er stjålet, eller at noen andre jentene kjenner er i fare. Utfordringen løses ved hjelp av jentenes snartenkthet og ansvarsfølelse, og av hestenes mytiske intuisjon. Ikke sjelden dukker også en hjelpsom onkel, storebror eller stalleier inn i bildet på redningstidspunktet.

Et klassisk plot
Debutanten Ingrid Wiese avslører i Farlig sommer at hun vet nøyaktig hvilken sjanger hun forholder seg til. Den 14-årige hovedpersonen Erika, hvis foreldre eier ridesenteret Stall Nova, skal ha ansvaret for driften av stallen en hel uke, mens foreldrene er i Danmark. Sammen med venninnene Charlotte, Karoline og Sandra, samt den håpløse lillebroren Filip, gleder hun seg til en fredelig sommeruke i stallen og på hesteryggen. Men allerede neste morgen begynner merkelige ting å skje. To styrtrike svenske ungdommer, Jane og Joachim, dukker uanmeldt opp for å plassere hestene sine hos Stall Nova. De blir tett fulgt av ”praktikanten” Soffan, som først viser seg å være livvakten deres, men deretter viser seg å være involvert i den dramatiske kidnappingen av Joachim som skjer et par dager senere. Både fordi Joachim er så forferdelig kjekk, men mest på grunn av jentenes nevnte ansvarsfølelse, bestemmer Erika og venninnene seg for å redde den svenske gutten. Etter et strabasiøst døgn i skogen, men med en kløktig plan og smarte hester, går det hele selvfølgelig bra til slutt.

Utydelige karakterer
Antakeligvis som et forsøk på å forklare jentenes (og Filips) karaktertyper og status i forhold til hverandre, blir alle skjematisk presentert på bokas første sider. Her introduseres de med navn og alder, fulgt av en kort beskrivelse av deres viktigste karaktertrekk. Mangainspirerte portretter av alle fem i stallbukser og ridestøvler, i tillegg til tegninger av hestene og kommentarer om disses raser og temperament, skal ytterligere hjelpe leseren til å holde oversikten over hvem som er hvem og hvordan.

Likevel er det gjennom hele historien vanskelig å skille karakterene fra hverandre. Muligens har forfatteren konkludert med at fordi disse allerede er grundig presentert, så trenger man ikke å gjenta eller underbygge jentenes egenskaper underveis. Men den eneste karakteren som er tydelig nok til å gjenkjennes, i tillegg til lillebror Filip fordi han er gutt, er hovedpersonen Erika. De andre fremstår rett og slett for like, på tross av de innledende presentasjonene. Kanskje er det fordi disse er så overdrevent kategoriserende at de ikke er til hjelp under lesingen; Sandra er ”hyggelig, føyelig og hjelpsom”, Charlotte er ”litt av et syn” og Karo har ”et godt hode”. Muligens vil jentenes motsetninger komme tydeligere frem i fortsettelsen av serien, men i Farlig sommer blir persongalleriet i overkant ensartet.

Kan heltinner forelske seg?
Jentenes mest interessante egenskaper består i de som ikke er beskrevet i presentasjonene. Sammen fremstår de som våkne og tøffe jenter, som unge frøken Detektiv’er som ikke er redde for en støyt, verken på hesteryggen eller i møte med skumle kidnappere. Riktignok er de alle litt nervøse før de skal storme inn i en liten tømmerhytte og befri Joachim, men de gjennomfører hele oppdraget alene, uten hjelpsomme onkler eller brødre. Dette selvstendighetsprosjektet kunne vært bokas måte å oppdatere den konservative hesteromansjangeren på, den kunne vist at jenter klarer å fikse og ordne det som trengs, uten å slepe på etterlevninger av 50-tallets insisterende mannlige hjelpefigurer.

Men den tiltrengte oppdateringen uteblir, for i bokas andre halvdel oppstår dilemmaet som kan få enhver heltinne til å forlate sitt selvstendighetsprosjekt, sin rolle som voksen ansvarshavende for stallen og sitt image som verdens beste sprangrytter. For kan man være tøff detektiv som befrir verdens kjekkeste og være forelsket i ham samtidig? Tilsynelatende ikke, konkluderer Farlig sommer. For etter å ha befridd det svenske søskenparet og sørget for å få Soffan arrestert, avsluttes historien på pinlig klisjépreget vis. Kjekke Joachim gir hver av jentene en klem og hvisker noe til dem som gjør at de alle ”skifter ansiktsfarge”. Plutselig blir tøffe Erika ”forlegen av det intense blikket hans”, hun mister til og med stemmen og må hviske tilbake til ham.

Kombinert med ikke akkurat nyskapende språklige vendinger som ”hun skinte som en sol” og ”håpet hang i en tynn tråd”, ender Stall Novas jentekvartett opp i en noe anemisk repetisjon av en sjanger som har stått stille de siste femti årene, og som ikke ser ut til å bevege på seg i 2006 heller.