Steinalderen er best!

Det er ikke lett å skape engasjement og interesse for en fortid som er fjern og utilgjengelig for oss. Som forfatter skal du finne den rette innfallsvinkelen og kle framstillingen i et passende språk. Fagformidling for barn er spesielt krevende. Barn vet ikke nødvendigvis mye om emnet fra før, og de trenger at forfatteren forklarer kort og godt og relaterer fagstoffet til noe de kjenner fra før. Eirin Holberg gjør dette på forbilledlig vis, men uten å ty til det mest etablerte og suksessrike formidlingsgrepet for barn, nemlig fortellingen. Steinalderen. 10 000 år gamle tyggisar og hovudskallar på stong viser at en god forfatter og trygg fagperson kan skape faglig engasjement på andre måter enn gjennom dramatiske narrativ.

Ingen fortelling

Det er fristende å sammenligne Steinalderen med andre bøker om samme tema. Selv vokste jeg opp med serien om Hedenoldbarna av den svenske forfatteren Bertil Almqvist. Disse bøkene formidler historisk lærdom om steinalderen på en underholdende og spennende måte. Hvorvidt disse fortellingene var tro mot datidens kunnskap om steinalderen, vet jeg ikke. Men jeg var dypt fascinert av det livet Hedenold-barna levde. Holberg kunne ha skrevet små fortellinger om en steinalderfamilie og formidlet mye av det samme fagstoffet som er i boka, men det gjør hun altså ikke.

Holberg er arkeolog, og velger arkeologien som metode. De to første oppslagene i boka handler om utgraving. Holberg forteller kort hvordan arkeologer arbeider for å avdekke gjenstander fra fortiden. Gjennom gjenstandene trer fortiden fram. Holberg starter med at isen trekker seg tilbake og liv yrer fram på land og i havet. Så introduseres de første menneskene: «Berre å ta med seg teltet og slå seg ned! Ledige campingplassar overalt» skriver Holberg kjekt. Og dermed har steinalderen starta, for ca. 11 500 år siden.

Forskning og undring

Forfatteren satser på at presentasjon av forskningsfunn skal holde på lesernes oppmerksomhet, og det tror jeg hun gjør rett i. I nesten hvert eneste kapittel blir ulike gjenstander eller skjeletter av mennesker brukt som utgangspunkt for å formidle noe interessant. Ett eksempel: Forskerne finner en tyggis, og den lille klumpen åpner opp en hel liten verden. Forskerne slår fast at den ble tygd av en jente som bodde i Syltholm i Danmark for 5700 år siden. Hun hadde blå øyne, brun hud og mørkt hår. Til middag hadde hun spist nøtter og andesteik. Jenta er illustrert av Åshild Irgens, som gjennom hele boka skaper troverdige bilder av Holbergs tekst. De antas å ha samarbeidet tett, for illustrasjonene virker realistiske og i tråd med forskningen. Irgens bidrar i aller høyeste grad til at dette blir en vellykket bok.

Det er utrolig hva man i dag kan lese ut av funn av gamle gjenstander og beinrester. Men ethvert funn åpner også opp for spørsmål. Det er mye vi ikke kan si med sikkerhet, og mye vi ikke vet i det hele tatt. Holberg tar leserne med inn i forskernes tanker. På en steinalderboplass i Nordland blir det for eksempel funnet en skiferstein formet som et propellblad med små hakk i. Arkeologene klødde seg i hodet. Hva var dette? De hadde en mistanke, og med bakgrunn i den hypotesen lagde de en tro kopi av steinen, festet en snor til steinen og svingte den over hodet. Steinen var en brummer, et musikkinstrument som lager en høy lyd som kan høres mange kilometer unna. Men hva bruktes den til? Var det bare en leke, eller hadde den en viktig funksjon? Holberg presenterer de ulike hypotesene, men hva som er riktig, vet ingen. «Berre steinalderfolka veit,» skriver hun.

På lag med leseren

Holberg driver god forskningsformidling fordi hun klarer å tilpasse fagstoffet til målgruppa. Hun skriver enkelt og tydelig. Hun bruker en inviterende du-form og henvender seg direkte til leserne gjennom spørsmål. Der det passer seg, refererer hun til vår tid. For eksempel forteller hun at folk i steinalderen kastet matrester rett på bakken. Med glimt i øyet kommenterer Holberg at de slapp å gå ut med søpla og rydde rommet, men at de dermed også bodde oppå søpla. Slike små humoristiske betraktninger går igjen gjennom hele boka.

En fortelling lik Hedenolbarna kunne engasjert unge lesere, men hadde Holberg valgt fortellingen som framstillingsform, måtte hun valgt bort mye fagstoff. Sprang i tid og rom ville vært vanskelig å få på plass. Og det viktigste av alt: Undringen hadde kunnet bli borte. Styrken til Holberg er at hun viser hvor kunnskapen kommer fra. Hun viser fram gjenstandene og forklarer hva de kan fortelle oss om fortiden. Hun stiller åpne spørsmål som inviterer leserne med på forskernes funderinger. Mon tro det ikke er framtidens arkeologer som får vekket sin interesse for arkeologi av akkurat denne boka.