Stella

Det er kanskje fremfor alt rytmen som er så vellykket i Karin Kinge Lindboes Stella. Fortellingen starter på dødsangstens innpust, og – uten å virke heseblesende, bare intens – holder den en kortpustet, redd, febrilsk rytme helt til siste dødens og sorgens sukk. Det handler også om det verste – døden som kommer altfor tidlig og rammer en som står altfor nær.

Karin Kinge Lindboe debuterte som barnefortatter med Mormors hjerte i 1992. Mest bemerket er hun blitt for fantasytrilogien Solkvinnens flamme (1998), Gaupesommer (1999) og Vinterkråke (2001). Disse bøkene, som handlet om naturbarnet Syr, er lagt til en mytisk, bronsealderaktig fortid, hvor Syrs utvikling til kvinne skjer i pakt med naturen og dens krefter. Også i Lindboe ungdomsroman Stella er det som om handlingen blir kastet ut av hverdagssfæren og over i en mer ideell virkelighet hvor følelsene er renere og sterkere.

”Noen kommer, noen går, noen dør i livets vår. Stjerner lyser hvite,” heter det i Jens Gundersens ”Vuggvise”. Stella er som skrevet på dette refrenget. Den som kommer er en mor som har vært borte i årevis. Den som dør i livets vår er den unge Stella, som lyser som en hvit stjerne. ”Min Stella, stjernepiken med de lyse flettene, den lille nesa og blå, blå øyne,” som jeg-fortelleren, bestevenninnen Benedicte eller Benny, forelsket sier.

Fortellingen er symmetrisk organisert rundt disse to hendelsene med motsatt fortegn. På juleaften vender Benedictes mor hjem. Hun har vært fraværende i mange år mens hun oppholdt seg i et kloster i India ”for å finne seg selv”. På juleaften dør Stella, Benedictes bestevenninne, som hun har hengt sammen med som erteris bestandig. Gjennom 23 kapitler, nesten som en angstens og forventningens adventskalender henimot jul, strever Benedicte med begge hendelsene. Slik settes elementene i den tradisjonelle ungdomsromanen på spissen: Det å forandre seg og tåle at andre forandrer seg og gå videre, det å gi slipp på et symbiotisk bestevennskap, det å forsone seg med sitt opphav og den en selv er.

Men fortellingen blir også tilspisset fordi Stella og Bennys vennskap har vært så symbiotisk. Graden av symbiose blir for eksempel fremstilt ved at de er hverandres negativer. Slik Stella er lys med en lang lys flette, er Benny mørk med en nøyaktig like lang mørk flette. Det nære forholdet blir også fremstilt fysisk: Stella, som er litt tynnere og mindre, passer nøyaktig inn i Bennys armkrok. Psykologisk later forholdet til å være omvendt. Benny – som kan ha blitt mobbet fordi hun delvis er indisk og mørk i huden – har hatt Stella som våpendrager og tilflukt.

Døden slår en kile inn mellom de to og gjør dem uoverkommelig forskjellige. Plutselig går alt mye fortere enn det ellers ville ha gått: Stella får en kjæreste: Benny blir sjalu. Benny må gi slipp og dele bestevenninnen med en gutt. Dette er for så vidt banale elementer, vanlige i barne- og ungdomsromaner som handler om et bestevenninneforhold. I denne romanen hvor alt virkelig står på spill, skjer det forskyvninger i forhold til det vanlige mønsteret som gjør at bestevenninneforholdet blir mer desperat, mer intenst og mer ladet med kjærlighetens og angstens poesi.

For eksempel i passasjen hvor Stella og Benny er på tur ved Hvervenbukta og fotograferer hverandre:
Og jeg fotograferer. Stella snur seg og ler mens Duncan slikker henne på kinnet. Stella med fjorden bak seg. Fjorden ryker, som om hvite fjær vaier like over vannflaten, og Stella sitter med ryggen til de hvite fjærene. Stella som forsvinner mot hvit damp som om hun allerede begynner å sveve oppover. Øynene mine svir. Jeg klarer ikke å se noe som helst lenger.”Jeg elsker deg,” er noe av det siste Benedicte sier til Stella. ”Jeg vet det,” svarer Stella, ”jeg vet det.” Når fortellingen er kommet så langt er Benedictes uforbeholdne kjærlighetserklæring blitt like selvfølgelig, uunngåelig og fryktelig for leseren. Det symbiotiske bestevenninneforholdet er ført til sin tragiske ytterpunkt av selvutslettelse og idealisering hvor det ikke er liv laget, hvor bare døden venter. Slik er romanen forankret i virkeligheten, men virkeligheten på sitt mest intense, og de allmenne problemene den handler om, blir forstørret og tydeliggjort i et univers av klare farger og problemstillinger. Det er ikke bare bestevenninneforholdet som får denne mytologiserende behandlingen, også den i hverdagslivet mer omskiftelige avstanden mellom mor og datter er her behandlet på en mer kompromissløs måte og gjort absolutt.

Det er kanskje for å gi den sterke fortellingen den nødvendige dimensjonen av trøst og forsoning at Lindboe speiler historien om tapet av Stella med historien om moren som vender tilbake. Den narrative speilingen blir fordoblet av en fysisk likhet. På sykehuset ligger Stella døende og tynn med glattbarbert hode. På Gardermoen ser Benedicte sin mor igjen for første gang på mange år:
En tynn vakker gutt med glattbarbert hode kommer gående, med ryggsekk og en tung, brun koffert uten hjul, som han sleper etter seg over gulvet. Han stanser ved siden av oss. Merkelige klær, tenker jeg.Morens ankomst vil åpne et vell av muligheter, som kan fylle det tomrommet som Stella etterlater seg. Morens gutteaktige utseende blir en kontrast til det feminine som ganske gjennomgående er blitt forbundet med Stella. Det ligger en dynamisk spenning og kontrast i elementene i fortellingen som forteller oss at Benedicte kommer til å gå videre, tross sorgen.

Om Astrid Lindgren brøt et tabu i 1973 da hun behandlet døden i Brødrene Løvehjerte, er døden for lengst blitt et ganske vanlig tema i barne- og ungdomslitteraturen. Bare i løpet av to år har barnebokkritikk.no anmeldt i hvert fall åtte bøker med døden som tema – alt fra småbarnsbøkene Kort til ein engel (2004) av Geirdis Bjørlo og Inger Lise Belsvik, Når dinosaurer gråter (2003) av Geir Henmo, Farvel, herr Muffin (2003) av Ulf Nilson og Anna-Clara Tidholm til Dødenboka (2004) av Pernilla Stalfelt, Geir Gulliksens Kanskje. Kanskje ikke. Eller: Pia er et spøkelse (2003), Beate Winthers Fiolekspressen (2003) og nå sist antologien av Bjarte Beriteig og Tonje Tornes Levende om døden (2004) og Johanna Thydell I taket lyser stjernene (2004).

I denne rekken av titler har Karin Kinge Lindboe skrevet en bemerkelsesverdig ren og velkomponert roman, som både har rytmen, kjemien og poesien som gir troverdighet, kompleksitet og intensitet til det ekstremt følelsesladde støffet hun behandler. Det er godt gjort.