Tittel: Mia Myhr og barna som forsvant
Tekst: Sara Hjardar
Illustratør: Sara Hjardar
Forlag: Egmont Kids Media Nordic
Årstall: 2022
Antall sider: 172

Sterk debut

Sjokk, gufne stemninger og en unik strek gjør Sara Hjardar til et skrekkelig spennende nytt bekjentskap i norske tegneserier.

Det er rart å tenke på i dag, men for bare ti år siden ble det erklært krise hos forlag og andre som bryr seg om lesing. Tegneserier ble laget og lest av halvgamle menn, og bibliotekarer kunne melde at barn avfeide tegneserier som «noe for voksne». Donald Duck kunne ikke konkurrere med digital underholdning (og ble for øvrig laget og lest av halvgamle menn), og ingen så for seg noen norsk hitserie i horisonten.

Og vet du hva? Det snudde. Til gagns. Først med Malin Falchs Nordlys og så med serie etter serie signert unge serieskapere.

Nå skal jeg ikke gå så langt som til å hevde at det blir gitt ut for mange norske tegneserier for barn og unge, men jeg tror vi kan si at det i alle fall blir gitt ut nok. De siste par årene har gitt oss en røys tegneserier som ser ut som om de er laget av karakterdesignere fra animasjonsfilmbransjen. De bruker grep som flytting av fokus og timing av scener, og gir meg mer følelse av å se et storyboard enn å lese en tegneseriebok.

Jeg skal heller ikke gå så langt som til å hevde at Mia Myhr og barna som forsvant egenhendig kan redde norske tegneserier fra middelmådigheten, men jeg kan si at jeg i alle fall er optimist.

Monster-skogen

Uventet ubehag

Sara Hjardar (f. 1998) vant Egmonts tegneseriekonkurranse i 2021 med konseptet til Mia Myhr. En av de spesielle tingene med boken er at den er en rendyrket skrekkhistorie, noe som knapt har vært forsøkt laget før av en norsk serieskaper for unge lesere. Og Hjardar leker ikke skrekk, men dykker virkelig ned i det ubehagelige i bokens første halvdel.

Tenåringssøstrene Mia og Hanna flytter sammen med familien sin tilbake til det lille tettstedet hvor de vokste opp. Lillesøster Mia er litt keitete. Hun har vanskelig for å få venner, og trives best med skisseboken mellom seg og verden. Mens hun en dag utforsker skogen bak huset kommer hun over en monsterlignende skapning – en slags tynn, benete hjort med øyne som lyser fra et sort hull der hodet skulle vært. Litt videre i skogen oppdager Mia et tjern som ikke har vært der tidligere. Og når søsteren Hanna og vennene drar for å bade der, forsvinner de sporløst.

Tjernet

For trygt for raskt?

Hjardar er en svært talentfull tegneserieskaper. Tegningene hennes føles egenartede på en måte som jeg ikke kan huske å ha sett hos noen i den nye generasjonen norske tegneserieskapere. Hun kaster vrak på det tradisjonelle symmetriske ruteoppsettet, og lar ofte snakkeboblene flyte fritt mens figurene hennes skildres gjennom velkomponerte ruter som gjør sidene levende. Ansiktene tegner hun med dyptliggende, mørke øyne og sterke reaksjoner som bidrar til å understreke de urovekkende hendelsene i historien.

Hjardar har et talent for å skape uhygge, noe hun spiller på med stort hell i den første delen av historien. I andre halvdel er det som om hun har bestemt seg for å tøyle disse impulsene. Det kan være gode grunner til dette – ikke minst for at boken ikke skal være fullstendig traumatisk for de yngre leserne – men i alle fall én av karakterene føles som en forspilt mulighet idet han forvandles fra sjokkmonster til en litt småfrekk, tjue-på-dusinet fantasy-fyr med spisse ører og rufsete hår. Det er ikke det at uhyggen blir blåst bort, men når Mia får en guide (om enn upålitelig) gjennom det skremmende landskapet, får også reisen hennes mindre særpreg og føles mindre farlig.

Vanntunnell

Bind én av ørten

Det er ikke til å komme fra at i likhet med seks-syv andre tegneseriedebutanter de siste årene, er også Mia Myhr og barna som forsvant bok nummer én i en hittil ukjent rekke. Fra et markedsperspektiv gir det god mening å få lesere hektet på et sett med gjenkjennbare figurer i utgivelser som kommer med jevn forutsigbarhet – slike serier var da også noe forlagene etterlyste den gangen for ti år siden da vi bare hadde Donald.

Det er likevel en påfallende utvikling at knapt en eneste ung norsk tegneserieskaper ønsker – eller blir oppmuntret av forlagene til – å fortelle en historie ferdig i én utgivelse.

Det er kanskje hyklersk av meg å klage på dette, ettersom jeg har tilbrakt store deler av sommeren med å lese de amerikanske tegneseriene Y: The Last Man (5 bind) og Preacher (9 bind). Helt sammenlignbart er det ikke, siden amerikanske tegneserier av denne typen gjerne utgis først i bladform før de samles i bøker, men jeg merker meg jo gleden ved å ha lest ferdig én bok og vite at det finnes fem-seks flere som venter. Mia Myhr kan absolutt inspirere til samme type forventning.

(Når vi først er på et sidespor, er det ikke pussig at bokhøsten gir oss to bøker med titler over lesten [Alliterasjonsnavn] og [tingen] som forsvant? I tillegg til Mia Myhr og barna som forsvant kommer Cappelen Damm med Hilda Humlevik og folka som forsvant med omslag i de samme dystre blåtonene.)

Særegent talent

Tegneserien til Sara Hjardar fyller med sin insistering på sjokk og gufne stemninger en glissen nisje i norske tegneseriehyller, samtidig som føljetongformatet plasserer henne i trygt selskap. Og som anmelder føyer jeg meg inn i rekken av kollegaer som, i møte med disse nye utgivelsesfrekvensene, må nøye meg med å bemerke «god start, det blir spennende å se hvordan denne tegneserien utvikler seg videre».

Skjønt ikke helt. For med Mia Myhr viser Sara Hjardar et særegent talent i strek, farger og komposisjon. Personlig håper jeg hun rendyrker dette uttrykket fremfor å plukke opp for mange triks fra andre serieskapere.

 

Monster-rir

 



Skrevet av:

Kommentarer