Tittel: Smadra
Tekst: Brynjulf Jung Tjønn
Forlag: Flamme
Årstall: 2018
Antall sider: 112

Sterkt om familievold

Smadra er en lettlestbok som sier mye med få ord, og som gjør det lett å leve seg inn i en vanskelig familiesituasjon.

Det komplekse forholdet mellom foreldre og barn er et yndet tema i samtidslitteraturen. Mange forfattere skriver hundrevis av sider for å gå i dybden i tematikken. Brynjulf Jung Tjønn viser styrken som fortsatt ligger i den ordknappe teksten. Selv om boka handler om en ungdomsskoleelev, og er gitt ut med støtte fra Leser søker bok, kan gjerne både eldre lesere og voksne med og uten utfordringer med å lese, eller lese nynorsk, lese denne boka.

Rett inn i det brutale

Boka er episodisk og foregår i et kort tidsrom, i overgangen mellom sommer og høst, en tid som i seg selv er symbolladet. Denne tiden er også et vendepunkt for Oda. Moren hennes har overskredet en grense som hittil har vært en livbøye å klamre seg til for datteren. Grensen er brutt ved at moren nå fortsetter å slå også etter at datteren begynner å gråte.

Boka er naturlig å sammenligne med for eksempel Eva Saannums Elefanten i rommet – som er en lettlestbok med en 14 år gammel hovedperson med en far som drikker, og som har et lignende sideoppsett med ujevn høyremarg som får teksten til å ligne dikt. Mens Elefanten i rommet sirkler seg diffust inn mot det vanskelige temaet, som så mange andre barnebøker med tunge temaer, går Smadra rett på sak – inn i brutaliteten allerede på første side. Dermed kan forfatteren i stedet konsentrere seg om å utforske personene og gå i dybden av stoffet. Smadra har også en poetisk flyt og et innhold som rettferdiggjør sideoppsettet bedre.

Viser hvorfor det er vanskelig å si ifra

Tjønn klarer på en overbevisende måte å vise hvorfor det er så vanskelig for et barn å si ifra når noe er galt hjemme. Stemningen er nervepirrende hver gang Oda er alene med moren, fordi hun frykter hva som kan skje i neste øyeblikk. Moren er likevel ikke en pappfigur, hun er en troverdig person med sin egen forhistorie, som forsøker å være en god mor og finne på hyggelige mor-datter-ting. Boka har mye dialog, og mye fortelles også mellom linjene. Vi finner hjerteskjærende scener, som når moren lager en smoothie til datteren, og Oda ikke vil drikke:

Augo hennar er blanke. Berre dei ikkje blir mørke, tenker eg. Mørke, utan noko lys i.

Eg skal drikke han, seier eg.
Så gjer det, då, seier ho.
Eg skal det, seier eg – men eg vil berre vente litt.
Kvifor det? spør ho.
Eg ser på henne og vil ikkje svare.
Kvifor vil du vente litt?
At eg er så dum, tenker eg. Kunne eg ikkje berre ha funne på noko? Men no er det for seint.
Du må svare meg! seier mor.

Grunnen, som moren ikke vil forstå, og som datteren er redd for å si, er at moren har slått henne så hardt at det gjør vondt å drikke. Det er som om moren samtidig forstår og ikke forstår hva hun selv har gjort. Hun vil gjøre alt godt igjen, men kan ikke gjøre noe riktig. Oda lengter tilbake til fine glimt fra fortiden, barndomsminner fra før moren ble syk. Da hun og moren hadde fine samtaler, klatret i trær sammen, kunne spise pizza og prøve kjoler og kose seg sammen, og hvor moren kunne holde rundt henne uten at hun behøvde å være redd. Men i likhet med sommeren er denne tiden over.

Man forstår hvorfor Oda ikke vil innse dette, og hjelper moren med å dekke over, og forteller faren at hun har falt på sykkelen, igjen og igjen. Det er også mulig å forstå faren, som gjør seg selv blind, forbyr henne å sykle, og lar være å stille spørsmål, til tross for at mye tyder på at han egentlig skjønner at det er noe som ikke stemmer. Man forstår hvorfor det er viktig å snakke med en utenforstående i en slik situasjon, men også hvorfor det er så vanskelig. Samtidig fremstår læreren som reagerer på alvorstegnene, og stiller Oda de vanskelige spørsmålene, som et viktig korrektiv til den destruktive passiviteten. Hun blir til slutt den Oda tør åpne seg for.

Ikke ødelagt

Tittelen Smadra kler ikke helt innholdet. Den er overtydelig, og har en annen tone enn resten av teksten. Den stemmer heller ikke helt, hvis man tolker den i retning av at hovedpersonen er ødelagt. Man kan tolke det som at det er forholdet til moren som er ødelagt. Likevel føles det ikke som et ord hovedpersonen selv kunne brukt. Som barn av dysfunksjonell forelder forsøker hun å spå været og tolke tegn, hun har en finstemt observasjonsevne, og oppfatter det komplekse i situasjonen hun er i.

Boka ligner en novelle, hvor hovedpersonen er satt på en tøff prøve og må ta et avgjørende valg. Bestevennen til Oda, Milad, fungerer som en virkningsfull kontrast som utvider tematikken. Milad er flyktning, og har grusomme krigsopplevelser bak seg. Da han møtte Oda var han redd for vann. Moren hans sliter med posttraumatisk stress i den grad at hun ikke klarer å jobbe. Men Milad har klart, med Odas hjelp, å overvinne frykten, og har blitt en god svømmer. Milad er gjennomgående kontrasten Oda settes opp mot. Begge har mødre med store problemer, men bare en av dem har en mor som man må beskyttes fra.

Boka har en åpen slutt, med et siste glimt av sommeren, etter at Oda endelig har gått til det skritt å fortelle hva som skjer hjemme. Vi får ikke vite noe om hvordan det går med familien til Oda. Slutten fungerer, fordi underteksten hele veien har vært bærende. Det har vært opp til leseren å tolke og forestille seg mye av det som skjer. Slutten viser kanskje at familie ikke er alt. Oda har et anker utenfor familien i vennen Milad, og når hun og Milad tar årets siste svømmetur sammen, tyder det på at livet vil gå videre, uansett hva som skjer.

 



Kommentarer