Tittel: I morgen er alt mørkt
Tekst: Sigbjørn Mostue
Forlag: Cappelen Damm
Årstall: 2014
Antall sider: 238

Sterkt om zombie-apokalypsen

En alvorlig endetidsroman som tøyer grensene for hva en ungdomsbok kan inneholde.

 

I kjølvannet av suksessen til den amerikanske TV-serien og tegneserien ved samme navn, The Walking Dead, har det kommet flere bøker om zombier de siste årene. I Norge har også suksessen til filmen Død snø trolig spilt en rolle for interessen for de vandøde. Men den seriøse, (grav)alvorlige zombieromanen er forholdsvis upløyd mark. Tanken kan høres absurd ut, men zombieapokalypsen gir et vell av muligheter til å gå i dybden i menneskers psyke og grave seg ned i problemer i samfunnet. Det er lite som synliggjør en verden som har gått av hengslene mer enn de levende døde. Motivet er uhyggelig, men også unheimlich i den tyske betydningen av ordet, det hjemlige og kjente forskyver seg på en forstyrrende måte. I bokformatet blir alvoret heller ikke overskygget av blod og gørr.

Et flott eksempel på en alvorlig bok om temaet er Carrie Ryans post-apokalyptiske trilogi som begynner med kritikerroste The Forest of Hands and Feet, fra 2009. Der har de overlevende bygget et nytt samfunn, med nye regler og nye makthavere, en utvikling som også er godt i gang i The Walking Dead. I Sigbjørn Mostues nye ungdomsbok I morgen er alt mørkt er omgivelsene mer kjente – uhyggelig kjente.

Boka er første bok i en ny serie fra den anerkjente forfatteren. Brages fortelling må forstås som et vitnesbyrd fra en vanlig norsk tenåring om overgangen fra et trygt, beskyttet liv til kampen for å overleve. Mostue er som alltid en mester i å skape stemninger, spesielt ute i naturen, men i motsetning til Alvetegnet-trilogien og Den siste magiker-trilogien starter ikke denne boken med en av de maleriske scenene som han har gjort til sitt varemerke. Fortelleren begynner i stedet med en beskrivelse av savnet etter alt som har vært normalt

… som smaken av pizza og iskald cola, lyden av musikk, å være på nettet, fredagskveld med familien foran tv-en. Jeg savner sykkelen min, en varm dusj, dopapir, til og med skolen – og sånne greier som å komme hjem og ha huset for meg selv, slenge meg ned på sofaen, surfe, sove, bare nyte det og gjøre ingenting.

Fantasyelementet som har vært sentralt i andre ungdomsbøker av Mostue er erstattet av en opplevelse av at det rolige, beskyttede livet i Norge er noe uvirkelig, en nostalgisk utopi.

 

Verden trenger seg på

I hele sitt forfatterskap har Mostue satt problemer under debatt, og i denne boka gjør han det mer enn noen gang. Første del er en troverdig skildring av utviklingen av en global krise, sett gjennom Brages øyne. Oljerike Norge er blant de siste landene som rammes av den katastrofale epidemien som gjør vanlige mennesker til nådeløse mordere. De sosioøkonomiske sammenhengene mellom Brages lille verden og den store verdenen der ute blir tydelige mens sykdommen sprer seg fra sør til nord. Fra de første rapportene om opptøyer i Japan tar det ikke lang tid pc-ene forsvinner.  Deretter forsvinner klær og frukt fra butikkene. Når USA til slutt rammes forsvinner internett, og det som er igjen av den globale økonomien.

Så lenge de kan tviholder Brage og vennene hans på illusjonen om at det som skjer ikke er helt virkelig og ikke angår dem. Det er først når en klassekamerat mister kontakten med familien sin i Pakistan at de innser alvoret:

Dette var ingen film, ingen nyhetssending man bare trakk på skuldrene av og glemte etter neste innslag. Det var som om et svart, truende monster der ute åt seg stadig nærmere, en diger, frådende hundekjeft som glefset etter oss. Og nå hadde monsteret tatt Khadaffis familie.

Det kommer fint frem hvordan den moderne medievirkeligheten gir alt et uvirkelig skjær, Leseren erfarer sammen med Brage hvordan media og politikere forvrenger det som skjer, og de sosiale mediene fremstår som de eneste troverdige nyhetskildene.

Et gjennomgående viktig tema i Mostues forfatterskap er menneskenes ødeleggelse av naturen og hvilke uante konsekvenser det kan få. Smitteutbruddet kommer fra Japan, som en konsekvens av atomulykken i Fukushima i 2011. Parallellen til den pågående ebola-epedimien, og den rike verdens manglende evne til å stoppe den, er påfallende. Det mest sentrale temaet i boken er likevel parallellen til virkelige kriger i vår tid. Brage reflekterer over en dokumentar han har sett om en forferdelig krig i et ikke navngitt afrikansk land, og at det nå er han og vennene hans som aldri kan føle seg trygge lenger. Budskapet er tydelig: Det kunne ha vært vi som opplevde grusomheter vi vanligvis bare ser på TV. Verden er ikke langt unna.

Mostue vil formidle mye, og av og til blir de mange kommentarene og utsagnene om problemer i verden litt for påtrengende, noe jeg mener kommer frem også i de øvrige bøkene hans. Bøkene er skrevet for smarte ungdommer, som ikke trenger å få ting med teskje. Mostues eget, voksne språk skinner igjennom flere steder, noe som blir problematisk for fortellerstemmens troverdighet. Han skriver spesielt godt når det er mye som skjer, og når det først blir litt action blir boken skikkelig medrivende.

 

Et indre monster

Hva skjuler seg egentlig på dypet i menneskene? Bokas «forrykte» skiller seg fra klassiske zombier – de er langt mer realistiske og nifse enn trege og gryntende, halvråtne lik. De er smittet av en parasitt som manipulerer hjernene deres og får dem til å bli rasende, hensynsløse mordere. Og de er raske, intelligente og kan samarbeide. Enhver som vil overleve har stort etisk problem. Menneskene de en gang var er døde i «de forrykte». De er også annerledes enn andre: likbleke, fordi adrenalinet har gjort at alt blodet har gått ut i musklene deres, og nokså mekaniske, uvanlig raske og sterke, uten noen reaksjon på smerte eller å miste kroppdeler. Men likevel kan de forstås som mennesker. Er det riktig å drepe dem for å overleve? Eller blir man da et monster selv?

Den andre delen av boka fokuserer på mennesket Brage, i krise, sammen med en liten gjeng overlevende i skogen. Det er et komplekst psykologisk portrett av en sjeldent sammensatt karakter i norsk ungdomslitteratur. Brage er en selvkritisk, følsom, litt nerdete fyr, med en rørende omsorg for lillesøsteren sin. For å beskytte henne og seg selv må han gjøre forferdelige ting og ta umenneskelige valg. Han ser på seg selv som en feiging, men i møte med farene opplever han at noe i ham overstyrer redselen han føler, som gjør at han handler nesten på autopilot. Skildringene av hvordan han føler at han står utenfor seg selv når han må gjøre umulige ting gjør inntrykk. Leseren opplever sammen med Brage hvordan angsten gir fysiske utslag som gjør ham enda mer redd. Tenk om han er smittet! Jeg føler med ham når han opplever at han mister seg selv, bit for bit. Dypt traumatisert forsøker han likevel å ordne alt på egen hånd, uten å hverken betro seg til eller rådføre seg med de andre. Han spør seg stadig om han er et dårlig menneske og om han kunne handlet annerledes, men til tross for denne selvrefleksjonen har han mange blinde flekker, noe som får skjebnesvangre konsekvenser.

Brage er forelsket i Frida, men han er ikke den eneste. I en post-apokalyptisk verden er noe så uskyldig som ungdommers første kjærlighet noe farlig, som kan utløse destruktive krefter. Mot slutten av boka ser vi en dyster virkelighet der den farligste trusselen ikke lenger er den ytre, de monstrøse «forrykte», den kommer fra menneskene i umiddelbar nærhet. Her ser vi noe av det samme som i andre dystopier, at menneskenes følelser får ekstreme konsekvenser fordi de kan få fritt utløp i et univers der lover og regler er satt til side. Dette er mørkt, og det er intenst. Uten å ville røpe for mye kan jeg si at dette er ikke en ungdomsbok hvor leseren kan føle seg trygg på at det trolig går bra til slutt. Ikke alt lar seg reparere. Jeg leste siste del av boka sittende på nåler, med en klump i halsen. Den tar deg til steder andre ungdomsbøker sjelden går, og den ble sittende i meg, lenge etter siste side.



, , ,

Ingen kommentarer.

Legg igjen en kommentar

Legg inn din meaning her. Vær hyggelig. Din e-post vil holdt anonym.