Tittel: Stikk!
Tekst: Morten Hovland
Forlag: Cappelen Damm
Årstall: 2012
Antall sider: 256

ISBN 978-82-02-36698-8

Stikk!

STUKKET!

Romanversjonen av NRK Super-serien fra i høst er høyst leseverdig.

Å lese eller å se?
Stikk er en romanversjon av en tv-serie som gikk på NRK Super høsten 2011, og som jeg dessverre ikke fikk med meg – utover at jeg minnes en samtale jeg hadde med de lettere sjokkskadete barna mine (da 6 og 3 år gamle) om en slem mann på tv som hadde kastet en hund fra en bro og en jente som stjal og løy og som nok derfor var litt slem men ikke slem. Minnet var nok til å tipse meg om at denne historien – om tolv år gamle Molly, som plasseres i nytt fosterhjem og bare møtes med kjærlighet, men som har en fortid å drasse på og penger hun skylder – er rimelig ramsalt. Dog slår det en at den nok er enda mer ramsalt på film. Ikke fordi boka er tonet ned. Etter hva jeg forstår er den snarere mer voldelig både i språk og handling enn det tv-versjonen var. Men film-mediet kan ikke gi oss tilgang til Mollys beveggrunner på samme måte som romansjangeren kan gjøre. I romanen får vi tilgang til jentas indre liv, og forstår hvorfor hun handler så dumt som hun gjør. Som tv-titter ser vi bare ei jente som oppfører seg destruktivt og dumt, og det setter oss på prøve. Som tv-figur er Molly nesten like fremmed for oss som for de menneskene som prøver å bry seg om henne. I bokform blir hun en av oss.

Leseren inviteres til å lese beskrivelsen over som noe av et åpent spørsmål, som lyder omtrent slik: hva skal vi egentlig med romanversjoner av filmer og tv-serier? Hvem er de til for? Er det den rene gjenkjennelseseffekten som rettferdiggjør utgivelsen? Altså det at man allerede har en merkevare som på sett og vis har markedsført seg selv? Hvem skal ville lese noe de allerede har sett? Spørsmålene er prinsipielle, og slik sett reelle. De bør stilles, ikke minst fordi slike produkter må veies, eller testes. For lett skal det ikke være. På den annen side, har vi sjelden større prinsipielle problemer med at noen filmatiserer en roman, så antakelig er det prippent å rope opp når det går motsatt vei. Man kan for eksempel tenke seg at serien Stikk har gjort et såpass sterkt inntrykk på en del seere at de trenger å bearbeide det de har sett, og at romansjangerens løfte om nye perspektiver og mer psykologi kan være en hensiktsmessig vei å gå.

En god roman
Men til sjuende og sist, står og faller utgivelsen på om Morten Hovland har skrevet en god roman, en slik en som kan stå på egne bein, uavhengig av tv-forelegget. Og til dette kan jeg ganske enkelt svare ”ja”. Ja, Stikk! er en god roman. Den er ikke perfekt, men den er drivende spennende, solid skrevet, og diskuterer interessante problemer, som for eksempel om hvordan man skal hjelpe den som ikke vil ta imot hjelp. Dessuten har den gode romankarakterer. Molly er den tøffeste tolv år gamle jenta jeg har møtt i bokform på en stund. Det er lett å la seg fascinere og frustrere av henne. Ikke er hun alene heller. Også Truls, den cello-spillende klassekameraten som forelsker seg i Molly og forsøker å beskytte henne mot den prektige jentemafiaens bastante fordommer (ikke minst i forhold til den utspekulerte Kathrine, som han spiller klassisk duett sammen med), er en fin litterær karakter. Han blir verken for edel eller for veik, men begår noen skikkelige tabber, og må hele tiden tenke nytt og forandre seg ettersom han skjønner mer og mer av hva som foregår rundt ham. ”Stikk!” sier Molly. Og Truls lar seg stikke.

Både Molly og Truls er kloke, dumme, feige og modige. De oppleves som hele mennesker. Resten av rollegalleriet er riktig nok mer sjablongpreget og skisseaktig, men to gode personskildringer er slett ikke verst, bare det. I tillegg får vi både action og romantikk, familieliv, skolescener, vennetid, by, land og drabant. Det er balanse i dette.

Litt å gå på
Når Stikk! fortsatt har litt å gå på, handler det delvis om de noe underutviklede bifigurene: de slemme, prektige jentene, den gøyale bandkameraten, den strenge, giktbrudne faren, og så videre. Og delvis handler det om at enkelte dramatiske hendelser dukker opp på vel beleilige tidspunkt, slik at balansen mellom personene kan gjenopprettes. Eksempelvis virker episoden der Molly gjør opp for seg ved at hun redder livet til Truls og Kathrine litt i overkant lettvint, i et større plottperspektiv. På den annen side funker den jo, og jeg kan forestille meg verre måter å snu en fortelling på enn ved en spennende og godt fortalt livredningsaksjon.

Det stedet der Stikk! i størst grad kommer til kort, er, til tross for Hovlands relativt betydelige evner, det romanmessige. Hovland har valgt en personorientert tredjepersonsforteller i presens, noe som gjør at vi hele tiden er tett på personene og deres opplevelse av hva som skjer. Dette grepet funker godt, og bidrar dessuten til å bevare noe av filmstemningen i romanen. Det jeg nok er mer skeptisk til, er at Hovland også har valgt å legge seg tett opp til tv-versjonen også på en annen måte, nemlig i de mange, kjappe klippene. Her er en rekke småkapitler på bare et par-tre sider, og jeg merker at jeg disse får meg til å tenke ”film” der de lengre kapitlene liksom mer får satt seg, slik at jeg husker at det er en roman jeg leser. Jeg skulle derfor ønske at Hovland i enda større grad hadde tatt noen fortellermessige grep som signaliserte at dette var noe helt annet enn den tv-serien vi kanskje har sett fra før. Som for eksempel å bli lengre hos hver person, la tiden gå, finne en rytme som er personens egen snarere enn et ytre kameras, en rytme som er en romanrytme.

Ideal og virkelighet
Stikk er så absolutt på vei mot romanen, og jeg liker den best der den er mest roman, og minst tv-serie. For når vi først snakker om forholdet mellom de forskjellige mediene, kommer man jo heller ikke forbi at tv-serien i langt større grad enn romanen er et kollektivprosjekt, der et utall forskjellige viljer og visjoner kommer til uttrykk. Sånn sett tilbyr romansjangeren en slags director’s cut til forfatteren. Han får muligheten til å fortelle historien slik han forestilte seg at den skulle være, hele tiden. Jeg har som nevnt ikke sett denne serien, men snoket litt rundt på nettet etter endt lesning, og klarte å finne det som tilsvarer bokens avslutningskapittel der. Truls og kompisene hans har i løpet av romanen klart å rekruttere Molly til bandet sitt, The Maniacs (som deretter omdøpes til Molly & The Maniacs), dels fordi hun ser bra ut og er tøff i trynet, dels fordi de oppdager at hun faktisk kan synge. Molly & The Maniacs skal ha sin store debut under en skolekonsert, der de skal fremføre en sang som Molly har skrevet selv og som åpenbart er veldig personlig for henne. Gjennom låtskriverprosessen, der Truls’ mørke cello og avanserte melodiske teft spiller en viktig rolle, får vi dessuten et ganske godt inntrykk av hvordan denne sangen skal høres ut, såpass godt at det slett ikke er vanskelig å la seg rive med og felle en tåre når bandet, etter en masse frem og tilbake, endelig står på scenen med nervene i spenn og må få alt til å funke.

Dette var altså den scenen jeg trodde jeg lette frem i går natt. Men i virkeligheten var det jo noe helt annet. Sangen var slett ikke det samme mørke mesterverket som jeg hadde lest om, en sang om tilhørighet og redsel som jeg gladelig hadde sett toppe hitlistene overalt. I stedet fikk jeg en middels MGPjr-kandidat med famlende synging og innlagte danse-moves som begeistret alle foreldrene i salen langt mer enn synginga eller selve sangen gjorde det. Spenningen i denne scenen handlet om at Molly endelig turte å snurre rundt seg selv på en scene mens alle så på. I romanen handler det om at Molly for første gang setter ord på følelsene sine, gjennom kunsten. Foran alle som betyr noe for henne. Denne diskrepansen er ikke egentlig veldig underlig, selv om den føltes underlig der og da. For selv om ungene som spiller i tv-serien unektelig virker mer enn kapable, er det ikke til å komme unna at de også nødvendigvis må ha sine begrensninger. De kan ikke være suverene på alle områder. Likevel er det romanversjonen jeg skal prøve å bære med meg videre. Det var den som gjorde inntrykk. Nå håper jeg bare at Morten Hovland begir seg enda lengre inn i romanland neste gang.



Skrevet av:
Kommentarer