Stillferdig om livsfarlig flukt

Veronica Salinas er skuespiller og forfatter. Hun har tidligere utgitt flere barnebøker, som blant annet Reisen (2012) og Slem (2021). Narges Mohammedi er en prisbelønt illustratør som bor i Teheran.

Må løpe fra bombene

I Vannlilje på havet møter vi Vannlilje, en jente i tidlig ungdomsalder, som bor i en by i et varmt land som lukter av oregano og mandariner. Hun har en mor som er glad i henne, og gode venner. En dag Vannlilje er ute i gata med vennegjengen, kommer bombefly til syne på himmelen. Moren roper henne til seg, gir henne penger og et brev og sier at hun må løpe. I visshet om at moren skal komme etter, løper den skrekkslagne Vannlilje alt hun kan, gjennom by og skog, mens hun hører kraftige bombesmell bak seg. Når hun ankommer stranda, rekker hun så vidt å bli med en liten fluktbåt med ukjente mennesker. Ferden går over et stort, farefullt hav. Etter hvert blir bølgene så store at Vannlilje faller over bord. Hun reddes heldigvis opp i båten igjen, men hun mister brevet og pengene fra moren. Vannlilje er gjennomvåt, hun fryser og er fortvilet. Hele tiden savner hun moren sin, også når hun endelig kan gå trygt i land på en fremmed strand.

Åpen slutt

Den første gangen jeg leste boken, stusset jeg over avslutningen. Det føltes som om historien – som i stor grad skildrer Vannliljes farefulle flukt over havet i en robåt – hadde bygget seg opp til noe mer, men så kom det ingen «closure». Fortellingen stopper der vi ser at Vannlilje går i land, alene, på en fremmed strand. Hun har overlevd, noe som er godt å vite. Men jeg ville også vite hvordan hun klarer seg videre. Blir hun gjenforent med moren sin? Hvordan blir hun tatt imot på det nye, ukjente stedet?

Siden boken ved første gangs lesning ikke oppfylte de forventningene jeg underveis fikk, måtte jeg kontemplere litt over hva forfatteren ønsket å fortelle. Som leser måtte jeg altså akseptere at jeg ikke fikk vite fortsettelsen om Vannlilje, med mindre jeg laget meg en egen. Etter hvert innså jeg at ved en slik åpen slutt, åpnes det for en uendelighet av mulige avslutninger, eller fortsettelser, om du vil.

Alle som flykter, har til felles at de flykter fra noe, og de kommer til noe, hvis de klarer å gjennomføre flukten. Flukten røsker dem opp fra det som er kjent, og tar dem gjerne til noe ukjent. Underveis kommer følelsen av å være livredd, forlatt og ofte uten mulighet til å se målet/framtiden. For barn som flykter alene, uten foreldre og eller slektninger, forsterkes disse følelsene. Og det er nettopp dette boken skildrer.

En trygghet som aldri forsvinner

På kort tid mister Vannlilje tilsynelatende alt i livet. Men selv om det hele virker trøstesløst, så byr boken på håp: «Hun heter Vannlilje. Vannliljer er vakre og har sterke, lange røtter som holder dem trygt fast, sier mamma.»

Med innledningsordene skjønner leserne at jenta ikke bare har fått et vakkert navn med seg i livet: Hun har også fått trygghet og røtter. Det unike med vannliljer er at de tilsynelatende ser ut som avplukkede blomster som flyter på vannet. Men i virkeligheten har de sterke undervannsrøtter. Jenta har også slike, i form av en mor som elsker henne, venner og tilhørighet i hjemlandet. Og disse røttene, den indre tryggheten, kan ingen ta fra henne. Dette gir oss et hint om at Vannlilje nok vil klare seg videre, enten hun gjenforenes med sin mor, med sitt hjemland, eller ikke.

Stillferdig dramatikk

Forsideillustrasjonen er rørende og treffende: Vannlilje sitter i en rød vannliljeblomst på havet. Hun ser oss rett inn i øynene, med et undrende, engstelig og håpefullt blikk. Det er som om hun viser oss sin styrke og sin sårbarhet på samme tid.

Mohammadis illustrasjoner er håndverksmessig nydelig utført, i en ekspressiv, empatisk og litt naiv stil. Her er følsomme blyanttegninger over håndklippet papircollage. Det hele er vakkert komponert, med avdempede farger, interessante teksturer og bakgrunner med blant annet kull- og vannmaling. Det hviler en melankolsk, stillferdig dramatikk over det visuelle uttrykket, noe som passer godt til Salinas knappe og sterke tekst.

Etter hendelsen der Vannlilje nesten drukner og mister pengene og brevet på havet, er det interessant hvordan illustrasjoner og tekst viser en slags stille aksept: I den ekstreme situasjonen hun er i, må Vannlilje holde en ytre ro, mens følelsene herjer inni henne: «Hun er redd. Hun fryser. Hun har ingen å si det til.» Mammaen er ikke der, og i båten er det trangt, alle må ta hensyn til alle. Hun går inn i overlevelsesmodus, og uværet stilner. Vi ser Vannlilje sitte med lukkede øyne under et pledd, mens «Havet er rolig under båten». Det er ikke annet å gjøre enn å forholde seg rolig og håpe på at skal gå bra.

Med sin åpne slutt er dette en bildebok som innbyr til samtaler og bearbeiding av vanskelige opplevelser og følelser. Barn og unge som selv er flyktninger, vil kunne kjenne seg igjen i historien. Andre lesere kan få dypere forståelse av hvordan det er å flykte fra krig, og ikke minst: å være helt alene om det.