Tittel: Snømannens jul
Tekst: Sondre Lerche
Illustratør: Victoria Sandøy
Forlag: Cappelen Damm
Årstall: 2020
Antall sider: 32

Stivnede flyktninger

Utenforskap og flukt tematiseres gjennom levende snømenn i Sondre Lerches barnebokdebut. Bildene jobber både med og mot teksten.

Julen 2015 gav Sondre Lerche og Jherek Bischoff ut julelåten Surviving Christmas, med en engelskspråklig sangtekst som tematiserte flyktningkrisen i Syria. «Sangen handler om hvordan vi forholder oss til nøden og uretten som skjer rundt vår trygge boble» uttalte Lerche den gang. Fem år senere er tematikken fortsatt aktuell. En omarbeidet versjon av sangen gis nå ut som bildebok i Norge.

11-12-juletre

Lånte bilder

Snømannens jul markedsføres av forlaget som en kommende juleklassiker. I praksis lever fortellingen på andres verk. I boken låner blant annet Lerche kraft fra Hans Christian Andersens Piken med svovelstikkene fra 1848. I likhet med piken i eventyret blir snømannen i Lerches bok værende ute og fryse av frykt for å vende hjem igjen. Parallellen til flyktninger fungerer særlig godt i disse partiene.

Boken er skrevet på rim og starter med barn som bygger en snømann i nysnøen. På samme måte som i Raymond Briggs ordløse klassiker Snømannen (Gyldendal, 1978) blir snømannen levende om natten, men i motsetning til Briggs’ fortelling skal det ta lang tid før noen i det hele tatt enser at han eksisterer. Flere steder kikker Lerches snømann lengselsfullt opp mot stjernene. Til slutt ser han fuglene passere i luften.

Det blir ingen magisk flytur på snømannen i Snømannens jul, slik det ble i filmversjonen av Snømannen fra 1982. Filmen vises stadig på norske skjermer. Boken kom ut i et nytt opplag på norsk i fjor. Grunnen til at boken og filmen har blitt klassikere er at den renskårne ideen og oppbygningen fra boken har blitt bygget videre på og levendegjort med animasjon og sang. Den mest kjente sangen fra filmen, Walking in the Air er gjentolket flere ganger til norsk, senest av artisten Aurora. I dag er det like vanlig at en barnebok kommer i kjølvannet av en sang eller film som allerede er kjent og som kan bidra til markedsføringen av bøkene. Dette er ikke nødvendigvis oppskriften på en kommende klassiker.

19-20-mane

Kjent debutant

Snømannens jul er Sondre Lerches debut som barnebokforfatter. Illustratør Victoria Sandøy har litt mer erfaring, med to barnebøker bak seg, inkludert Kanskje, kanskje? skrevet av Erna Osland. Samarbeidet mellom Lerche og Sandøy har et utseendemessig profesjonelt preg, men innholdet faller samtidig gjennom flere steder. Først og fremst skyldes dette brudd i sammenhengen mellom tekst og bilder.

At flere og flere artister hankes inn til å lage barnebøker, trenger ikke bety at alle har en intuitiv forståelse av bildebokformatet. Noen ganger blir resultat utsøkt, som i Øystein Dolmen og Yokolands Parkvesen & andre vesener (Magikon, 2008) hvor tekst og bilder går opp i en høyere enhet. Lerche og Sandøys samarbeid gir derimot et tidvis rotete og selvmotsigende resultat. Teksten og bildene jobber flere steder mot hverandre.

Som fenomen deler Snømannens jul likhetstrekk med Bård og Vegard Ylvisåkers bildebokdebut Hva sier reven (Aschehoug, 2013) som først ble kjent som hitlåten The Fox. Da sangen siden ble omformet til bok, hanket forlaget inn illustratør Svein Nyhus til å sette sitt egenartede preg på boken. Da Nyhus’ tegninger fikk hovedrollen i boken, gjorde dette at boken kunne fungere på sine egne premisser.

Victoria Sandøys illustrasjoner til Snømannens jul har et mer forsiktig og underordnet preg, men fungerer også best når hun utforsker formatet. På et av oppslagene forsøker snømannen å bygge et bål på bakken på skyggespissen fra et juletre. Her viser Sandøy spennende takter.

15-16-vindu

Ladede snømenn

Sist snømenn ble brukt som politisk symbol i norske bildebøker var i Fritjof Sælens antinazistiske Tre kalde karer (John Griegs Forlag 1942) under krigen. De tre snømennene i boken representerte aksemaktene Tyskland, Italia og Japan, og spredte mye uhygge der de ferdet. Sælen slapp samtidig unna sensuren fordi det politiske budskapet var godt nok skjult.

Sondre Lerche slipper heldigvis å forholde seg til sensur, men velger likevel klokt når han lar teksten være åpen nok til å favne flere tolkninger. Bildene derimot blir for spesifikke i Sandøys forseggjorte tolkning av Lerches tekst. I den opprinnelige sangteksten blir snømannen et mangetydig symbol som skifter kontekst og mening utover i sangen. Slik fungerer til dels også den norske teksten i boken. Hovedproblemet oppstår når den samme snømannen som først blir bygget fra grunnen plutselig viser seg å ha levd et tidligere liv som flyktning et helt annet sted.

13-14-hus

Bergensk paraply

Som en personlig signatur har bergenseren Sondre Lerche gitt den ensomme snømannen en paraply i hånden. Men hva skal han egentlig med en paraply? En parasoll hadde nok vært bedre hvis han vil bevare livet og unngå å smelte. Paraplyen snømannen har i hånden understreker den snodige grunntonen i boken. Han lengter inn i varmen.

Mot slutten av boken viser det seg at de som bygde snømannen også er snømenn. Hovedpersonen i fortellingen inviteres til slutt inn i varmen, men alle vet jo hva som skjer med snømannen når det blir varmt. Slutten får et antiklimaks som øker irritasjonen over den feilaktige metaforbruken.

Potensialet i teksten smelter bort.

 



Skrevet av:

Kommentarer