Stjerneroller og mageplask. Ellen Annerledes

Stjerneroller og mageplask. Ellen Annerledes

Boktittel: Stjerneroller og mageplask. Ellen Annerledes

Forfatter: Monica Vikström-Jokela

Illustratør: Maria Lassén-Seger

Forlag: IKO-Forlaget

Årstall: 2004

Antall sider: 114

Oppbyggelig litteratur?Stjerneroller og mageplask er andre bok i serien om Ellen Annerledes. Hovedpersonen i serien er

Oppbyggelig litteratur?Stjerneroller og mageplask er andre bok i serien om Ellen Annerledes. Hovedpersonen i serien er elleveårige Ellen Österlund, og det som er annerledes med henne er at hun har en mor som er prest. For den første boken om Ellen (Ellen Annerledes fra 2001) vant Monica Vikström-Jokela førstepremie i det finlandssvenske Församlingsförbundets Förlags barnebokkonkurranse. Ellen Annerledes-serien teller hittil 4 bøker på originalspråket, og det norske IKO-Forlaget har foreløpig sørget for oversettelse av de to første titlene.

Stjerneroller og mageplask møter vi de samme personene og den samme settingen som i første bok. Nummer to er imidlertid både dobbelt så lang, og plotet er hakket bedre enn i den første. I førjulstiden får klassen til Ellen vikar fordi klasseforstander Kim blir syk. Den nye vikaren rakker ned på noen av elevene for å hevde seg og bøte på sin egen usikkerhet, og dette går blant annet ut over Ellen. Boka handler først og fremst om hvordan hun takler denne utfordringen. Barna i klassen til Ellen holder på å øve inn en juleforestilling de skal vise for skolen, og under avslutningen tar de en utspekulert hevn over vikaren, Kim kommer tilbake, Ellen får støtte på sin definisjon av situasjonen både fra de andre elevene og de voksne, og leserene har fått en god løsning på det hele.

Som den første boka, tematiserer Stjerneroller og mageplask lykken og angsten knyttet til det sosiale samspillet; spennet mellom ønsket om å være seg selv og trangen til å være som alle andre. Ellens stadige bekymringer om at hun er ”feil” i mange situasjoner er ikke begrenset til det at moren hennes er prest, hun bekymrer seg også om hun er for tjukk, for klumsete og for barnslig.

Språket flyter svært godt, så oversetter Lise Vislie har gjort en god jobb med teksten. Bøkene om Ellen har en lett, muntlig og humoristisk tone samtidig som de turnerer hendelser som ikke bare er tøys: Det står noe på spill for karakterene. Dessuten får leseren lov til å spille en meddiktende rolle. Hendelsene forklares ikke i hjel, verken underveis eller i siste kapittel. Når vikaren hakker på og driter ut Ellen, får ikke leseren bekreftelse fra noen av de andre karakterene i boka på at dette er galt. Først mot slutten av historien – etter at klassekameraten Daniel har låst den slemme vikaren Bente inn i et kott og må stå til svars for hvorfor han har funnet på noe slikt, får Ellen – og leseren – vite at andre også har reagert på hakkingen.

Stjerneroller og mageplask er en underholdende, humoristisk og ordentlig bok, en bok som kan gjøre en leser glad uten å skjønnmale eller forenkle livets realiteter. Maria Lassén-Segers små tegninger i svarthvitt er plassert over annenhver kapitteloverskrift. Oftest er disse kun søt pynt, som for eksempel en julepresang eller et kalenderblad. Best liker jeg de illustrasjonene hvor karakterene portretteres og det knyttes an til handlingen, som for eksempel tegningen som innleder kapittel 5 (s. 23), der det vi ser et bilde av en elefant i badedrakt (som er slik Ellen føler seg i svømmehallen). Her er det en nerve og substans i søtheten, og illustrasjonene får en viktigere funksjon enn ren ornamentikk.

IKO-forlaget var ukjent for denne leseren – og dermed kanskje for andre også: IKO er en forkortelse for Institutt for kristen oppseding. På hjemmesiden sin skriver forlaget i sin programerklæring at de vil gi barn og unge «en god ballast i møte med mangfoldet», gjøre dem «kjent med den kristne tro og tradisjon» og «fortrolige med bibelhistorien som en kilde til liv.» Jeg kan ikke si at jeg synes dette utgangspunktet for forleggeri er politisk tiltalende – det høres ut som et forlag som ønsker å anvende seg av fag- og skjønnlitteratur som forkynnelse for å lære barn og unge å «stå imot» det mangfoldet et demokratisk og sekularisert samfunn nødvendigvis innebærer. Like fullt er det selvsagt Institutt for kristen oppsedings soleklare rettighet å meddele og forkynne sitt syn på verden – også gjennom sin forlagsvirksomhet.

Imidlertid kan ikke denne programerklæringen ha blitt fulgt særlig bokstavelig når det gjelder utgivelsen av Ellen Annerledes-bøkene. Ytre sett finner vi riktignok flere kristne rekvisitter i historien: Ellens mor er prest, det er adventstid, og elevene spiller et juleskuespill om juleevangeliet. Men jeg kan ikke forstå at denne boka formidler kristen tradisjon. Her finner vi yrkesaktive kvinner, menn med mindre status enn sine koner (Ellens far), aktive og oppmerksomhetssøkende jenter (Ellen), og heltemodige elever som stenger lærere inne i kott uten at dette defineres som galt. Her opptrer altså kvinnelige prester og opprørske barn side om side. Det kan synes som IKO-Forlaget har prioritert litterær kvalitet over forkynnelse med denne utgivelsen. Eller er dette å forstå som at spørsmålet om kvinnelige prester defineres som en del av norsk kristen tradisjon etter 40 år?

Hvorvidt barn behøver oppbyggelige bøker er et interessant spørsmål rent generelt, og det begrenser seg ikke til religiøs forlagsvirksomhet. Bør litteratur for barn og unge ha en oppbyggelig funksjon? Hva er oppbyggelig litteratur? Og fungerer den etter hensikten? Det finnes en treffende formulering om at all moralsk litteratur er dårlig, men at all god litteratur er moralsk. Det er utallige eksempler på at didaktisk, såkalt oppbyggelig litteratur ikke blir vellykket litterært sett. Det er heller ikke sikkert den fører til den ønskede respons hos leserne. Forfattere har ofte klare intensjoner om hva de ønsker å formidle med sine verk, men det er imidlertid helt umulig å forutse hva slags respons teksten vil gi hos den enkelte leser. En viktig del av leseopplevelsen er knyttet til leserens egne erfaringer, hans eller hennes meddiktende evne – og kritiske tenkning. Av bøker kan leserne lære svært forskjellige ting, så de som ønsker å omvende sine unge lesere bør passe seg: Barna kan ende opp med avsmak for det forkynnede, sympati med skurkene – eller rett å slett lære at de ikke liker å bli belært.

 

Kirsten Kalleberg