Støv. En bok om Henrik Wergeland

VAKKERT OM UAKTUELLE (?) WERGELAND

Figueiredo må gjerne få lov til å mene at Wergeland er irrelevant for vår tid, men da burde han heller si dét.

Da Ivo de Figueiredo utga boken Slipp meg. En bok om Henrik Ibsen for to år siden, fikk han på pukkelen for å ha dristet seg til å sette et fotografi av en ikke altfor påkledd Aylar Lie i sammenheng med den store dramatikerens Et dukkehjem. At man tillot seg å dytte Ibsen ned i søla på denne måten, falt en rekke kritikere tungt for brystet.

I år er Figueiredo frempå igjen. Til markeringen av 200-årsdagen for Henrik Wergelands fødsel har han sammen med Jo Michael og Jesper Egemar satt sammen en svært så vakker og interessevekkende bok om ham som av mange omtaltes som norsk litteraturhistories aller fremste lyriker. Og selv om billedmaterialet ikke heller i denne utgivelsen først og fremst fremmer matlysten, må fotografiene og deres plassering i boken denne gangen sies å være utformet med en estetisk sett noe mer nennsom hånd. At produktet skal kunne kritiseres for å tukle med Henrik Wergeland eller tråkke på hans minne, synes veldig fremmed.

Ibsen og Wergeland
Det kan for øvrig være greit å dvele litt i sammenlikningen av Figueiredos to Henrik-utgivelser. I forordet til boken om Ibsen påpekte forfatteren følgende: ”Det er ikke vanskelig å forstå at Ibsen kan virke fjern, kjedelig og vanskelig. Tanken med denne boka er at det kan være bryet verdt å lese ham allikevel – at han er aktuell, selv om det ikke ser slik ut ved første øyekast.” (Figueiredo 2006: 9) Her uttrykkes eksplisitt at formålet med utgivelsen er å aktualisere tidenes viktigste norske dramatiker for den oppvoksende slekt, å forsøke å tørke vekk støvet som nå unektelig har lagt seg tykt over Ibsens verk.

Man kunne kanskje innbille seg at Figueiredo valgte samme mål for boken Støv. En bok om Henrik Wergeland, altså at det også her skulle dreie seg om en aktualisering av en for lengst død og begravet forfatter. Så er ikke tilfelle. I alle fall ikke om man skal ta det som skrives i forordet bokstavelig: ”Er det mulig å aktualisere Henrik Wergeland for unge mennesker i dag? Kanskje, men det er ikke hensikten med denne boken. Her vil vi stedet invitere deg med inn i en eksotisk verden, inn i et liv og et forfatterskap fra en annen tid.” (Figueiredo 2008: 6)

Sammenliknet med den høye lista som ble lagt i forbindelse med boken om Ibsen – og som Figueiredo hoppet over i et særdeles elegant svev – fremstår ambisjonen med boken om Wergeland noe slapt i sammenlikning. Støvet som ble tørket av den tyve år yngre Henrik Ibsen skal Figueiredo ikke innlate seg på med Wergeland. Her blir leseren heller invitert inn i en eksotisk verden, en verden som per definisjon er fremmed og som kanskje også fremstår som litt rar. Les: Wergeland er irrelevant for vår tid. Det må Figueiredo gjerne få lov til å mene, men da burde han heller si dét.

Tredelt bok
Teksten i boken er delt inn i tre deler, oppkalt etter hovedverket Skabelsen, Mennesket og Messias som Wergeland utga i 1830, enda bare 20 år gammel. Første del, ”Mennesket”, er en nærmere hundre sider lang biografi. Her legger Figueiredo betraktelig vekt på det løsslupne ved Wergelands livsførsel. Han fremstilles som en villstyring som til stadighet tråkker i salaten, og en som til enhver tid gjør livet litt vanskeligere for seg selv enn han strengt tatt har godt av. Er han nær ved å få en kapellanstilling i ett avsnitt, kan man banne på at mannen samler sine svirebrødre til lystig lag i det neste. Følgen blir at han i det tredje avsnittet heller ikke denne gangen får noen fast stilling. Figueiredo klarer på relativt begrenset plass å tegne et godt bilde av dikterens livsbane via utvalgte situasjoner.

I andre del, ”Skapelsen”, presenteres vi for et utvalg av Wergelands diktning. Vel og bra. Denne delen er den definitivt korteste, og boken ville tjent på å være noe rausere i utvalget. Pluss allikevel i margen for instruktive noter til ord som ikke lenger inntar en privilegert plass i dagens vokabular.

I tredje del, ”Messias”, er bokens mest originale grep foretatt. Her presenteres en forklaring og utdypning av ord, begreper og temaer som er slått an i første del. Ordene som ble markert med rødt i ”Mennesket”, henviser til samme oppslagsord i ”Messias”. Figueiredo utvider perspektivet i denne delen også noe i forhold til i del en, og gir leseren en utdypning av temaer som bare er blitt antydet i første del. Her setter han diktningen inn i tettere relasjon til livet og verden, og også leseren blir utfordret med oppgaver og spørsmål som han eller hun kan besvare.

Vakkert produkt
Produksjonen er særdeles forseggjort. Bildene er ved Jo Michael (som har mistet etternavnet de Figueiredo siden Ibsen-boken) og designet ved Jesper Egemar. Egemars design er hakket mer avansert enn Maya Lies utforming av Ibsen-boken. Der boken om Ibsen var mer tro mot det tradisjonelle bokformatet – den hadde én gjennomgående størrelse og samme type papir gjennom hele boken – er boken om Wergeland i enda større grad et produkt i seg selv. Formatet er nesten kvadratisk og de tre delene ligger nærmest som små teksthefter stukket innimellom et glanset papir med fotografier.

Også når det kommer til det billedmessige kan det være interessant å se årets bok i relasjon til boken om Ibsen. Også her er det tilløp til hva man kan kalle ”provoserende” motiver. Forskjellen består imidlertid i at det i årets bok presenteres en langt renere estetisk form enn i forgjengeren. Selv om man i Støv finner bilder som viser tårer av blod, mennesker med blod på hendene og en Kristus-skikkelse med en kransekake med norske flagg på rundt hodet og blod rennende nedover i ansiktet, har ikke bildene her det samme direkte og rammende uttrykket som man fant i flere av bildene i Ibsen-boken. Det kan synes som om eksperimentet i stor grad er forlatt, til fordel for en noe tryggere visuell utforming i årets bok. Som kuriosa kan også nevnes at det paradoksalt nok ikke finnes en eneste visuell billedliggjøring av Wergeland selv.

Alt i alt er produksjonen av årets bok vakrere – kan hende også mer ufarlig – enn det boken om Ibsen var. Støv må nok sies å appellere til et noe mer estetisk trenet øye. Den er mer avansert i sitt uttrykk, og synes dessuten å fordre en voksnere og modnere leser enn Slipp meg.

Aktualisering allikevel?
Som nevnt forsøker forordet å betone at hensikten med boken ikke er å aktualisere Henrik Wergeland for nye generasjoner. Allikevel kan man ane en smule inkonsekvens når forfatteren i samme forord skriver følgende: ”Det sies at Wergeland er vanskelig å forstå for mennesker i dag. Og det er han. På den annen side er det ikke utenkelig at den gnisten som glødet i Wergeland, fremdeles ulmer i oss […] Er Henrik Wergelands verden også vår?” (Figueiredo 2008: 6) Forfatteren går her langt i å si at det faktisk er en aktualisering som finner sted, rett og slett fordi det ville vært meningsløst med en uaktuell bok for ungdom om en for lengst avdød dikter.

Når det er sagt, skulle jeg da ønske at han la seg litt tettere opp mot Ibsen-boken, hvor verkene i større grad stod i fokus. Men boken står for all del på egne ben. Til neste år skal det markeres at det er 150 år siden Knut Hamsun ble født, så tør man spå en bok også om ham?