Mitt barnebokminne - av Alf Ramsfjell
Fortellingen om andungen Ping
Marjorie Flack

Illustrert av Kurt Wiese
Damm , 1947

Stoler du mest på bildene eller teksten?

I min barndom fikk jeg høre at det fantes bra og dårlig litteratur. Fine eller dårlige bøker. Bøker som skulle stå i hylla og bøker hvis navn man aldri måtte nevne. Tegneserier var bannlyst akkurat som ukeblader. Bøker var viktig og bøker var alminnelig. Bøker dekket flere vegger i leiligheten.

Far tok penger fra matbudsjettet. Mor tok restene og stekte torskerogn flere ganger i uka.( Jeg hater ennå torskerogn og alt dens vesen. Men jeg elsker bøker.)

Bøker var også billige og den vanligste bursdags- og julepresang-gaven du kunne gi. Og få.

Bøkene fantes hjemme og på Kampen skole. Klassebiblioteket sto i låst skap og skapet ble åpna en gang i uka for utlån. Obs: bare en bok om gangen! Vi i klasse 3a gutter ( kjønnsdelte klasser, ja) skrev også egne bøker. Einar og jeg slo oss sammen og fikk valgt inn flere kapitler.

Bladene fantes hos venner i blokka på Ensjø. Og gjemt på loftet på et hemmelig sted i loftsboden. Forbudt og lokkende med Vill Vest, Love og Texas.

Men å balansere på hva jeg trodde var den voksnes gode smak var en prøvelse og et eventyr. Godt å ha i baklomma når jeg nå sensurerer hva ungene i Ås skal få tilgang til i avdelinga si. Men avdelinga blir allikevel deres grunnet ei fuglekasse vi kaller ønskeboksen. Alle forslag fra ungene blir innkjøpt – selv om de tidligere har blitt valgt bort av sensuristen.

Men boka da? Barndomsboka, barndomsminnet? Den skjellsettende, fantastiske og brent-inn-i-minnet-for-bestandig-boka? Kanskje Tusen og en natt-utgaven med de vidunderlige svart-hvite tegningene av rasende dverger med enorm skjeggpryd. Eller Solen var vitne lest høyt hjemme på grøssende kveldstid.

Kurt Wieses illustrasjon i en amerikansk nyutgivelse.

Det må bli Fortellingen om andungen Ping av Marjorie Flack. Den leste og bladde jeg i lenge etter at det var flaut å se i bildebøker. Jeg roa ned cella med de lette fargene i illustrasjonene til Kurt Wiese; lyse, klare og optimistiske blå- og gulfarger. Andungen Ping tilhørte en flokk ender som dro med båt langsetter Yangtse-elva. De ble sluppet ut for å få spist, men siste and tilbake fikk et rapp med kjeppen over ryggen. Ping valgte å være igjen på elvebredden framfor pryl. Og dermed var eventyret i gang. Det jeg reagerte mest på var avstraffelse og frihetsberøvelse i en verden opplyst og avklaret av rene og harmoniske farger. Hvordan overleve slag med kjepp? Hvordan overleve å være innestengt? Og hvorfor gikk ikke hele andeflokken på mannen med kjeppen? Beit og kløyp ham til han mista kjeppen og de kunne leve lykkelig alle sine dager? I grunnen en uforståelig bok. Ennå.

 

Alf Ramsfjell er ansvarlig for barne- og ungdomsavdlingen ved Ås bibliotek i Akershus. Han sender stafetten videre til sin kollega Amalie Klæbø.



Skrevet av:
Kommentarer