Stoler du mest på bildene eller teksten?

I min barndom fikk jeg høre at det fantes bra og dårlig litteratur. Fine eller dårlige bøker. Bøker som skulle stå i hylla og bøker hvis navn man aldri måtte nevne. Tegneserier var bannlyst akkurat som ukeblader. Bøker var viktig og bøker var alminnelig. Bøker dekket flere vegger i leiligheten.

Far tok penger fra matbudsjettet. Mor tok restene og stekte torskerogn flere ganger i uka.( Jeg hater ennå torskerogn og alt dens vesen. Men jeg elsker bøker.)

Bøker var også billige og den vanligste bursdags- og julepresang-gaven du kunne gi. Og få.

Bøkene fantes hjemme og på Kampen skole. Klassebiblioteket sto i låst skap og skapet ble åpna en gang i uka for utlån. Obs: bare en bok om gangen! Vi i klasse 3a gutter ( kjønnsdelte klasser, ja) skrev også egne bøker. Einar og jeg slo oss sammen og fikk valgt inn flere kapitler.

Bladene fantes hos venner i blokka på Ensjø. Og gjemt på loftet på et hemmelig sted i loftsboden. Forbudt og lokkende med Vill Vest, Love og Texas.

Men å balansere på hva jeg trodde var den voksnes gode smak var en prøvelse og et eventyr. Godt å ha i baklomma når jeg nå sensurerer hva ungene i Ås skal få tilgang til i avdelinga si. Men avdelinga blir allikevel deres grunnet ei fuglekasse vi kaller ønskeboksen. Alle forslag fra ungene blir innkjøpt – selv om de tidligere har blitt valgt bort av sensuristen.

Men boka da? Barndomsboka, barndomsminnet? Den skjellsettende, fantastiske og brent-inn-i-minnet-for-bestandig-boka? Kanskje Tusen og en natt-utgaven med de vidunderlige svart-hvite tegningene av rasende dverger med enorm skjeggpryd. Eller Solen var vitne lest høyt hjemme på grøssende kveldstid.

Det må bli Fortellingen om andungen Ping av Marjorie Flack. Den leste og bladde jeg i lenge etter at det var flaut å se i bildebøker. Jeg roa ned cella med de lette fargene i illustrasjonene til Kurt Wiese; lyse, klare og optimistiske blå- og gulfarger. Andungen Ping tilhørte en flokk ender som dro med båt langsetter Yangtse-elva. De ble sluppet ut for å få spist, men siste and tilbake fikk et rapp med kjeppen over ryggen. Ping valgte å være igjen på elvebredden framfor pryl. Og dermed var eventyret i gang. Det jeg reagerte mest på var avstraffelse og frihetsberøvelse i en verden opplyst og avklaret av rene og harmoniske farger. Hvordan overleve slag med kjepp? Hvordan overleve å være innestengt? Og hvorfor gikk ikke hele andeflokken på mannen med kjeppen? Beit og kløyp ham til han mista kjeppen og de kunne leve lykkelig alle sine dager? I grunnen en uforståelig bok. Ennå.

Alf Ramsfjell er ansvarlig for barne- og ungdomsavdlingen ved Ås bibliotek i Akershus. Han sender stafetten videre til sin kollega Amalie Klæbø.