Storartet ledestjerne

For femten år siden ga Frida Nilsson ut Apstjärnan i Sverige. I år blir boken film, og dermed relanseres romanen i hjemlandet. Aschehoug ser nå også sitt snitt til endelig å gi ut boken på norsk.

Klassisk god oppskrift

Som kompensasjon for ventetiden er det snakk om en flott norsk utgivelse. Teksten har god flyt i Nina Aspens oversettelse og typografien innbyr til lesning. Per Dybvigs illustrasjoner understreker den sterke tradisjonen romanen kommer fra.

Per Dybvigs høye nivå som tegner speiles i de mange prisene han har vunnet for sitt arbeid, inkludert Bokkunstprisen i 2013. I tegningene som akkompagnerer Apestjernen legger Dybvig seg tett på stilen til illustratøren Quentin Blake. Blake er kjent fra sitt årelange samarbeid med Roald Dahl, og referansen passer perfekt. Roald Dahls klassiske bestanddeler utgjør nemlig den vellykkede strukturen til boken: et modig barn, en ondskapsfull fiende og en magisk hjelper. Både humor og empati understrekes i Dybvigs rablete, men presise illustrasjoner. Det totale antallet illustrasjoner er begrenset til seks, men effekten av dem er stor.

Gorilla vrengtryne

Apestjernen følger ni år gamle Jonna som bor på et barnehjem. Fortellingen tar fort av når hun innledningsvis blir adoptert av en diger gorilla. Adopsjonsscenen gjenskaper et parti fra Astrid Lindgrens Rasmus på loffen (1957, Damm) hvor barnehjemsbarna blir stilt opp på linje for å kunne plukkes fritt etter ytre fremtoning. Hos Lindgren blir Rasmus skuffet over at det alltid er den søteste jenta med det lyseste håret og de reneste, peneste hendene som blir valgt. Hos Nilson derimot blir Jonna adoptert fordi hun er skitten. Gorillaen viser seg å ha en frisk evne til å være annerledestenkende.

Både Rasmus og Jonna er 9 år, og begge vantrives på barnehjemmet med bestyrerinner som er strenge og nedlatende. Der Rasmus rømmer fra barnehjemmet og blir tatt hånd om av en loffer, tar Jonnas skjebne en ny og original vending som både er overraskende, morsom og gripende. Referansen til Rasmus på loffen får en emosjonell funksjon fordi den foregriper slutten i Apestjernen.

Utmerket morsfigur

Apen bor på et gammelt industriområde og driver brukthandel ved å selge videre søpla andre dumper hos henne. I begynnelsen frykter Jonna at hun skal spises av den sjuskete apen, men i stedet trer hun frem som en godhjertet morsfigur. Gorillaen har egenskaper bestyrerinnen på barnehjemmet mangler. Hun er myk og varm.

Det uventede bekjentskapet blir et eventyr for barnehjemsbarnet Jonna. Snart har gorillaen lært henne alt fra bilkjøring til alternativ salgsteknikk. Jonna på sin side bidrar til at apen får seg en mer sosialt akseptert bekledning. «Det er ingen normale folk som går rundt i byen med bar overkropp» forklarer hun. Sammen slår de seg opp som storselgere av skrot.

Utenfor samfunnet

Til tross for penger og pen bekledning er det vanskelig å bli akseptert som gorilla. Når de går ut og spiser på en restaurant opplever Jonna at gjestene synes synd på henne. De måler den vennligstilte apen opp og ned. «Hvordan kan de slippe henne inn her» mumler en dame. «Nei, jeg mister matlysten». Opptrinnet står i sterk kontrast til måten Jonna oppfatter sin nærmeste omsorgsperson: «Gorillaen var ikke som andre. Hun rynket aldri på nesen av noen og hevet aldri stemmen unødig».

Samfunnets skepsis til gorillaen som omsorgsperson skaper til slutt store problemer for Jonna og apen. I spissen for det hele står Tord Stormark som er formann i kommunestyret. Han vil ha fatt i gorillaens eiendom for å kunne bygge Nord-Europas største offentlige bad, men gorillaen nekter å selge. I niåringen Jonna finner han endelig et effektivt pressmiddel. Stormark truer med å ugyldiggjøre adopsjonen.

Hos Gorillaen lærer Jonna verdien av samhold og felles innsats. I forkant av et kritisk inspeksjonsbesøk fra kommunen rydder og vasker de hele huset. Følelsen av samhold og mening utbroderes i Jonnas tanker: «Denne renheten var noe annet enn den på Reinfaret. Den var på en måte vår egen, ikke en som Gerd hadde tvunget frem med skrik og rop».

Original arvtager

Med barnehjem som setting skriver Nilsson seg inn i en tradisjon med sosialt engasjement som går tilbake til Charles Dickens og føljetongen om barnehjemsbarnet Oliver Twist. Romanen Oliver Twist får en sentral rolle i Apestjernen da Gorillaen kjøper den på et antikvariat. Fortellingen viser seg å ha en svært personlig relevans for apen.

Frida Nilsson benytter seg med hell av klassikerne til å fortelle sin egen og originale fortelling om effekten av gode og onde gjerninger. Som tittelen Apestjernen indikerer blir gorillaen i romanen en ledestjerne for Jonna. Oppbygningen av boken er i tillegg smart, med morsomme overraskelser som leseren får gleden av å oppdage samtidig som hovedpersonen.

Boken, som altså opprinnelig ble utgitt for femten år siden, har tidløse egenskaper. Det er et kvalitetstegn.