Tittel: Vinter på savannen
Tekst: Levi og Leah Henriksen
Forlag: Ena
Årstall: 2019
Antall sider: 199

Store følelser i Masai Mara

Levi Henriksen har skrevet roman med datteren Leah. Resultatet er en til tider veldig fin, men også noe blandet leseropplevelse.

13 år gamle Eleanor har mistet moren sin, og er overlatt til stefaren Dag. Siste skoledag river hun i et raserianfall opp blomstene Dag har plantet på morens grav, sårer bestevennen Moses, og finner seg selv stående på taket av skolen, som hun vurderer å hoppe fra. Når hun ikke trodde hun kunne få det verre, kommer Dag hjem noen dager senere og forteller at de skal til Masai Mara, hvor handlingen primært foregår. Romanen er en slags dannelsesroman hvor Eleanor blir konfrontert med seg selv og sorgen, fordommene og relasjonene sine, i et helt annet miljø enn hun er vant til.

Rusk i viktig scene

Romanen innledes in medias res: Eleanor sitter i et tre på savannen om natten mens neshorn snøfter under henne. Selv om åpningsscenen er ladet, er det noen ting jeg stusser over fra start, blant annet at hun både «sitter i», «dingler fra» og «er vaglet opp» i treet. Den indre logikken i tankerekkene hennes er også litt utydelig, blant annet når hun reflekterer over hvorfor mennesker synes neshorn er stygge, og så sidestiller «stygg» og «farlig». Det kan virke som pirk, men fordi det er flere småting som ikke sitter, fremstår åpningsscenen som svakere enn den hadde behøvd å være. Senere får vi forhistorien til hvorfor hun sitter i treet, men nå beskrives scenen noe annerledes enn den gjør i starten. For eksempel beskriver hun hvordan hun klatrer så høyt opp i treet at hun ser nattehimmelen gjennom løvverket, og at hun skimter «klumpete konturer» når hun ser ned. I åpningsscenen er neshornene derimot så nærme at hun kjenner varmen og aner lukten av dem, selv om hun sitter samme sted.

Til tross for at dette forstyrrer lesningen noe, er romanen ellers solid komponert, og fra første til andre kapittel flyter også språket og handlingen lettere – alt formidlet gjennom Eleanor, romanens forteller.

Gir mye vekk

Et av Eleanors mest fremtredende karaktertrekk er at hun er svært belest og tenkende, og hun fortolker og analyserer stort sett alt som skjer. Dette gjør henne til en interessant 13-åring, men gjør også romanen litt vel ordrik til tider. Noen faktuelle informasjonsstrømmer har et litt for leksikalsk preg, og en del fortolkninger av handling og følelser virker unødvendige. Overtydelige dobbelteksponeringer som «Kroppen blir først kjempetung, som noe av stein.» er det også en del av. Som leser sitter jeg dessuten igjen med en følelse av at romanen av og til gir for mye vekk, for eksempel når Eleanor indirekte foregriper handlingen eller føler noe på seg, slik at den potensielle spenningen punkteres litt. Som her:

«(…) Jeg forstår ikke helt hva det er nå, men jeg har en følelse av at noe ille kommer til å skje, selv om jeg ikke har noe å grue meg til.» og «Neste dag ser jeg noe som jeg aldri vil klare å viske ut av hukommelsen, selv om det ikke er noe som tyder på det om morgenen.»

Heldigvis letter det lesningen at Eleanor har mye humor og er kvikk og smart. Hun har en egen evne til å se det tragikomiske i ting, og det er forfriskende å lese. Det er også fint å få formidlet hennes ofte presise og litt skjeve blikk på menneskene rundt seg.

«Afrika»

Romanen berører lett emner som rasisme, fordommer og kulturforskjeller, og fremviser generasjonsforskjeller ved for eksempel bruken av ordet «neger», i tillegg til stereotype antakelser om «Afrika». Eksempelvis er Eleanors reaksjon når Dag sier at de skal til Kenya, at hun ikke vil dit på grunn av: «Ville dyr. Malaria, tyfus, AIDS, ebola, e.coli.»

Til tross for fordommene og sine kun 13 år, er Eleanor svært politisk bevisst og engasjert. Utover i romanen kritiserer hun flere ganger seg selv for å omtale Kenya som Afrika og Afrika som et land. Allikevel forsetter hun å snakke om «Afrika», ispedd noe selvkritikk her og der, og etter hvert blir det dessverre noe som irriterer litt. Samtidig resirkulerer romanen noen klassiske stereotypier om det afrikanske. Som når noen spør vennen Moses, som er adoptert fra Eritrea, om han husker Afrika, og han svarer at han «mintes bålene (…) sitte rett på bakken med kvinnene i stammen, slå på trommer og spise grillet geit med bare hendene.» Det er uklart om det er ironisk ment, eller om det faktisk er dette han husker. Således balanserer romanen mellom å utstille stereotypier, og nesten reprodusere dem, og det er ikke alltid helt klart når den gjør hva. Av og til bikker det også over i det klisjéfylte:

«Og det er sant. Masai Mara får deg til å glemme ting som ikke er så viktig. Eller kanskje det er motsatt, at Masai Mara får deg til å huske det som er viktig.» og «Vi fortsetter mot elva i den mysende, langsomme morgenen, og det er noe med Masai Mara som kryper inn i meg. (…) som om det mørke i meg blir malt over med fargene fra savannen (…)»

Ambisiøst far-datter-prosjekt

Livet på savannen, hvor Eleanor blir vitne til kamper på liv og død mellom dyr, speiler på et vis det som skjer i Eleanor selv og hennes møte med døden, og hvordan den kan oppleves både helt naturlig og dypt urettferdig. Psykologisk skjer det mange fine forskyvninger, både i Eleanor alene, men spesielt mellom henne og stefaren. Måten de håndterer sorgen på, hver på sin måte, og hvordan de langsomt åpner seg mot hverandre, feiler og forsøker igjen, er godt beskrevet, og særlig er det fint skildret hvordan Eleanor gang på gang lukker seg inne i seg selv når hun føler seg sviktet. De er et godt portrett av en jente i sorg, og noen tidvis svært fine skildringer av sorgens vesen: «Sorg tar aldri slutt. Den er der hele tida, som en altfor trang topp som gjør det vanskelig å puste.»

Selv om romanen har noen svakheter, tangerer Vinter på savannen mange store emner, så det er et ambisiøst prosjekt Levi og Leah Henriksen har sjøsatt, med savannen som originalt bakteppe.

 



Skrevet av:

Ingen kommentarer.

Legg igjen en kommentar

Legg inn din meaning her. Vær hyggelig. Din e-post vil holdt anonym.