Store sauen Signes lille sovebok

Super saue – sove – bok

Merete Morken Andersen har tidligere forfattet romaner, lyrikk og stått ansvarlig for flere antologier. Men barnebok har hun aldri skrevet før. Hilde Kramer har illustrert alt fra Kabalmysteriet til norrøn mytologi, og kan herved også føye sauebok til repertoaret. I fellesskap har nemlig forfatteren og illustratøren nå laget noe ganske nytt og nydelig. 

Store sauen Signe skal legge seg. Det har svoger Sverre bestemt. Men Signe er så oppspilt. Hun har så mange tanker i hodet. Svoger Sverre vil ha stillhet. Han skal legge kabal. ”Du får telle sauer” foreslår svoger Sverre. Og siden Signe er sau selv, teller hun alle hun kjenner. Slik finner store sauen Signe søvnen til slutt. 

Et raskt overblikk i bokhyllen bekrefter at ”jeg får ikke sove” – problematikken er en gjenganger i barnelitteraturen. Titler som: Jeg vil ikke gå og legge meg, God natt Albert Åberg, Lisen får ikke sove, og Sov godt Tassen, behandler alle innsovningsprosessen som en mer eller mindre ugrei ting. Dermed skulle man kanskje tro at det å skildre barn som tuller og tøyser og jobber beinhardt for å utsette leggetiden, for lengst var et oppbrukt og utslitt litterært tema. Men den gang ei! Med Store sauen Signes lille sovebok har Merete Morken Andersen og Hilde Kramer gjort det kunststykket å lage en nyskapende legge seg – fortelling. 

For den gjenkjennelige tematikken til tross, Morken Andersen velger et annet vokabular for det hverdagslige, og evner å si mye, med minimale midler. Slik formidles Signes leggeritualer via en selektiv språkbruk der det lett underliggjørende skaper fortettet mening. Som tittelen antyder er dette en tekst som fremelsker en susende s–lyd. Denne preger lydbildet, uten å virke for påtrengende eller enerverende. Tvert imot, den gjennomførte bruken av allitterasjon, fungerer som poetisk motor og driver teksten fremover. Men det er først når sauejenta begynner å mane frem kjentfolk som sovemedisin, at leken med lydrim virkelig blir dominant, og fortellingen avløses av følgende nonsens-regle. Signe teller: 

Sauen som rørte med en sølvskje i saftsuppen,

sauen som sendte et slengkyss til slakteren,

sauen som spyttet,

sauen som spant.

Sauen som snek seg forbi med en støvsuger,

sauen som suste ned skrenten på slalåmski,

sauen som snakket,

sauen som snøt.

Og mange, mange flere. 

Hilde Kramer viser med all mulig tydelighet at Signes bekjentskapskrets er en broket forsamling. Fremstilt i lett transparent pastell på grå bakgrunn finner vi sau i galla, sau på enhjulssykkel, overlegne, veltrente, infame og giddalause sauer. Ikke rart at Signe har mye å tenke på sånn på tampen av dagen. Illustratøren har fanget hennes hyperaktive akrobatikk med sikker strek. Den betøflete svoger Sverre har atskillig flere år på baken, noe som også synliggjøres i hans sindige drøvtygger – oppsyn. Kramer har til fulle utnyttet mulighetene for det absurde som ligger i fenomenet dyr med menneskelige egenskaper. Den lille familiens rustikke hjem er behørig møblert med både høygaffel og korsstingsbroderi pålydende ”Bæ bæ lille lam”. På hyllen står nydelige porselenskrukker med kraftfõr, salt og havre, mens Signes sengelektyre er en litt skummel bok med tittelen ”Sorte får”. Sånt liker vi! 

Når Signe er ferdig med å telle, har roen senket seg i heimen, så vel som i teksten, der søvnen fremstilles som et trygt og varmt mørke hvor stillheten bor. Her møtes store sauen Signe og lille svoger Sverre i en felles forståelse av at alt kan vente. Alle tankene har tatt kvelden. Alt er godt. Etter kjasete sengehopp og spenstige sauesprang, avsluttes dermed det hele i et beroligende, søvndyssende modus, som gjør at det eneste som gjenstår er å si: Shhhhhhh…