Stort sett underholdende ungdomsskrekk

Stort sett underholdende ungdomsskrekk
Cover image

Ungdomsroman

En smak av zommer
Tor Arve Røssland
Egmont, 2014

En smak av zommer

Tor Arve Røssland

Egmont

2014

126

["104"]


Cover image

Ungdomsroman

Rom 33
I.M.H. Gilbert
Egmont, 2014

Rom 33

I.M.H. Gilbert

Egmont

2014

103

["104"]


Cover image

Ungdomsroman

Tjernet
Heine T. Bakkeid
Egmont, 2014

Tjernet

Heine T. Bakkeid

Egmont

2014

90

["104"]


Grusom-serien byr på spektakulær zombieaction, et hevngjerrig spøkelse og mystiske ormer. Dette er åpenbart ikke bøker for pysete lesere. Men er serien god nok?

Egmont forlag har i år lansert Grusom, en ny grøsserserie i billigbokformat for ungdom. Serien består av enkeltstående bøker skrevet av forskjellige norske barne- og ungdomsbokforfattere. De tre første bøkene representerer forskjellige stiler innen skrekksjangeren: Splatter, skrekk og spøkelseshistorie.

Zombiesplatter på vestkysten

Første bok ut i serien er En smak av zommer av Tor Arve Røssland. Handlingen er satt til Bømlo i Sunnhordaland, og hovedpersonen Max er en klassisk handlekraftig actionhelt. Etter første dag i ny sommerjobb havner Max i en ellevill flukt fra en stadig eskalerende zombieepidemi. I møte med ekle grusomheter og farer har Max først og fremst fokus på å redde kjæresten og moren, og framstår som en overdrevent nobel og uselvisk helt. Boken har flere trekk som kan knyttes til splattersjangeren, der blod, gørr og lemlestelse er fremtredende elementer. Boken beskriver mange scener der levende ofre får dratt ut innvoller eller får hodet kappet av blodtørstige zombier. På kort tid blir praktisk talt hele øyas befolkning myrdet, hyppigheten og omfanget av mennesker som blir drept er veldig høy. Handlingen utvikler seg raskt, så verken Max eller leseren rekker å dvele ved inntrykkene. Dette bidrar til å skape en blasert avstand til brutaliteten som beskrives, noe som er typisk for splattersjangeren. Distansen til lemlestelsene fungerer godt for å skape en actionspekket zombiebok som ikke blir for nær og skremmende for leseren, men som samtidig bruker voldsomme og voksne skrekkelementer. Dessverre gjør den samme distansen at Max’ bakgrunnshistorie, en tragisk far/sønn-ulykke, treffer litt dårlig. Max er nemlig en helt perfekt helt, noe som gjør ham nokså endimensjonal. Han er tøff, snarrådig, modig, alltid handlende og følelsesmessig ryddig, og dermed vanskelig for meg som leser å føle noe for eller med.

Spøkelseshistorie med hevnmotiv

Rom 33, av I.M.H. Gilbert, er en klassisk spøkelseshistorie med hevnmotiv. I boka går to parallelle historier om to jenter som begge systematisk blir mobbet av klassekamerater. Den ene historien handler om hovedpersonen, Liz, som er på leirskole i vår tid, den andre om Aurora som ble drept på samme leirskole førti år tilbake i tid. Auroras gjenferd vekkes og begynner å spøke på leirskolen akkurat da en hundset Liz ankommer stedet sammen med klassen sin. Et bærende element i boka er hevn og rettferdighetslogikk. Spøkelsets motiver for hjemsøkingen er å få en venn i ensomheten, og å straffe mobbere for ha mobbet. Straffen som den enkelte utsettes for er gradert etter de ugjerningene vedkommende har gjort. Rettferdighetslogikken bidrar til at leseren kan føle en viss tilfredsstillelse over at de som får unngjelde på forskjellig vis har gjort seg fortjent til det, noe som også gjør handlingen mindre skremmende. Det er bra med slike formildende kvaliteter, for spøkelset kommer ubehagelig nært med sitt ønske om evig vennskap med hovedpersonen. Siden både Liz og spøkelset er ofre for ganske voldsom og eksplisitt mobbing er det lett å føle sympati med begge to og heie på dem. Forskjellen på de to er at spøkelset utvikler seg fra å være klengete og nesten stakkarslig, til å bli en rasende demonisk skapning. Liz, derimot, får en slags oppreisning for mobbingen ved at hun viser seg å være tøff, klartenkt og heltemodig i møte med fare. Handlingen i boka er solid oppbygd der forskjellige temaer og rettferdighetslogikk faller på plass på flere nivåer.

Mystisk ormegalskap på familiehytta

Tjernet av Heine T. Bakkeid er den ekleste av de tre bøkene i denne anmeldelsen. En familie bestående av en syk og døende bestemor, to foreldre og en tenåringsssønn drar på tur til familiehytta. Ti år tidligere ble bestefaren i familien plutselig gal og begikk selvmord etter å ha vært på hytta med barnebarnet. Hovedpersonens minner fra denne hendelsen fortelles glimtvis i handlingen gjennom retrospektive tidshopp i fortellingen. Tjernet utenfor hytta viser seg å skjule en ekkel kraft bestående av trådormer som huler ut og besetter menneskekropper som kommer i kontakt med dem. Innen skrekksjangeren vil denne boka kategoriseres som naturskrekk, kjennetegnet ved at et overnaturlig skrekkelement spres som et slags virus. Hovedpersonen skiller seg fra de to i de foregående bøkene, ved at i han er nokså passiv til handlingsforløpet. Trass gjentatte advarsler og tydelige tegn reagerer aldri Jonas preventivt, han reagerer kun direkte under angrep. Dette gjør etter min mening boka mørkere enn de to andre bøkene i serien, fordi passiviteten gjør at et lykkelig utfall for hovedpersonen ser håpløst ut. Jonas er ingen detektiv eller selvoppofrende helt, han framstår heller som en nokså vanlig tenåring uten spesielt fremtredende personlighet. I møte med usannsynlige ting greier han ikke å reagere på noen av advarslene han får underveis i fortellingen. Dette framstår som mer realistisk enn at en vanlig sekstenåring plutselig blir en actionhelt. Samtidig får vi lite innsikt i Jonas’ interesser og øvrige personlighet, så vi holder også her en handlingsrettet og følelsesmessig avstand til hovedpersonens psyke. Det som gjør denne boka mørkest er hvordan varslene og de retrospektive scenene i boka hele tiden peker fram mot at de alle er fordømt.

Lettlest og kortfattet

Bøkenes fellestrekk finnes i det språklige nivået, oppskriftsmessige elementer, handlingsmettethet og distanse til rollefigurenes følelsesliv. Språket er lettlest og barnevennlig med lite fremmedord, uten at det blir for banalt. I tillegg til å være lettleste er bøkene forholdsvis korte, med handling som beveger seg raskt framover uten dvelende betraktninger. Kortfattetheten og lettlestheten virker dessverre å gå på bekostning av relasjoner mellom rollefigurene og dialogen, da disse tidvis framstår som kunstige, oppstyltede og karikerte. Bøkene presser mye handling og spenning inn i kort format, noe som gjør at serien fungerer greit som underholdningslitteratur i en billigbokserie. Omslagsillustrasjonene fortjener spesielt ros, da de varsler tydelig om hvilke skrekkelementer boka bygger på. Illustratør Sam Klein har gjort en god jobb med å virkelig fange essensen i bøkene i omslagsillustrasjonene.

Klare oppskriftslikheter

De tre bøkene har flere bestemte oppskriftslikheter, som blant annet parallellfortellinger og lik formel for avslutning. De tre bøkene hopper alle tidsmessig fra hovedfortellingen til glimt av bakgrunnshistorien som en parallellfortelling. Disse sprangene frem og tilbake skaper et mysteriumselement i fortellingen der leseren kan nøste opp ledetrådene og ligge foran rollefigurene i å forstå hva som utspiller seg. Måten bøkene avsluttes på gir assosiasjoner til grøsserfortellinger rundt leirbålet, der det ikke går bra til slutt. Når man skriver i en sjanger som skrekksjangeren, og retter det mot barn og ungdom, er slike oppskriftsmessige forutsigbarheter positivt etter min mening. Serien holder slik en balanse mellom å underholde med overnaturlige skrekkscenarioer sammen med forutsigbarhet i hva slags bok leseren kan forvente seg når de leser en Grusom-bok.

Stort sett god som underholdning

Grusom-serien er en billigbokserie som med action og spenning først og fremst kan underholde og inspirere unge til lesing. Handlingen er satt til norske forhold med hovedpersoner som er i tretten- til sekstenårsalderen. En smak av Zommer skiller seg også fra de andre bøkene med spektakulære forhold, eksplosjoner og heltedåder som minner mye om amerikansk actionfilm. Dette gir en spennende bok med mye handling, men blir litt i overkant macho og endimensjonalt for denne leseren. Men, kanskje en macho norsk ungdomsactionhelt som sprenger ting i lufta er noe som passer flere i målgruppa perfekt. Personlig foretrekker jeg Rom 33 av de tre bøkene, da komposisjonen i historien fungerer godt med rollefigurenes bakgrunn og mer sammensatte psyke. Med sine forskjellige skrekksjangre og fortellerstiler vil nok ikke alle bøkene i serien appellere til et like bredt publikum. Trass noe varierende kvalitet og appell, så er dette en god serie innenfor sine rammer som rimelig underholdning. Er du av typen som liker et lite grøss i høstmørket så er en Grusom-bok et sjangertro, enkelt og oppskriftsmessig forutsigbart alternativ. Og i denne serien tør jeg påstå at du bør velge hvilken bok du tror du vil like ut fra omslaget.

grusom nederst

Sonia Arisland