Stråleglans/Glitter

Titler: Stråleglans
Tekst: Alyson Noël
Oversettelse: Henninge Margrethe Solberg
ISBN:9788248911081
Kagge 2011

Titler: Glitter
Tekst: Alyson Noël
Oversettelse: Vera Micaelsen
ISBN:9788248911449
Kagge 2012

LETTVINT SUKKERSPINN

Det er lite dynamikk i Alyson Noëls nye serie, og monotonien er påtrengende.

Alyson Noël har gjennom sin seks bøker lange serie, De udødelige, etablert seg ettertrykkelig som forfatter av fantasy for ungdom. I sentrum for serien står tenåringsjenta Ever, som utvikler magiske evner etter at hele familien omkommer i en bilulykke. I sin nye serie, Den andre siden forteller Noel om hva som skjedde med familien.

1. De fleste tror at alt slutter med døden.

1. At døden er slutten på livet, på alt som er morsomt – ja, på alt.

1. Men de tar feil.

1. Dødsfeil.

Jeg vet hva jeg snakker om. Jeg døde for nesten et år siden.

Det er Riley, Evers lillesøster, som sier dette. Etter bilulykken havner hun i et vidunderlig land som kalles Her og Nå. Der er det sommer og vakkert, og man kan mane frem akkurat hva man vil akkurat når man vil. Men det finnes arbeidsoppgaver her også, og dem er det Rådet som delegerer. Riley blir utpekt til å være sjelefanger, og får utdelt en veileder. Han heter Bodhi, og ser – til Rileys uendelige ergrelse – ut som en nerd. Men det er han som sitter på kunnskapen om hva det vil si å være en sjelefanger.

Spøkelser
Både Stråleglans og Glitterhandler om Riley og Bodhis bestrebelser for å overtale gjenværende sjeler på jorden til å krysse broen over til Her og Nå. Det er altså spøkelser det handler om, og i begge bøkene er det snakk om temmelig skumle skrømt.

I seriens andre bok, Glitter, må Riley hanskes med en ung jente som ble myrdet sammen med sin plantasjeeierfar under et slaveopprør i 1733. Nå holder hun de forhenværende slavene fanget i de mørke avkrokene i deres egne sinn. Riley risikerer samme skjebne, men heldigvis er det ikke første gang hun møter skremmende og umulige oppgaver. Allerede i sitt første oppdrag viste hun seg som en talentfull sjelefanger. I Stråleglans har Riley hamlet opp med en tiårig gutt som nekter å forlate et gammelt engelsk slott – han kalles Strålegutten fordi en uhyggelig stråleglans omgir kroppen. Mange har mislyktes der Riley lykkes, og Bodhi er nærmest vantro. Ganske oppgitt er han også, for Riley oppfører seg som en trassig drittunge og nekter å respektere ham.

Éndimensjonal
Det er Rileys trassighet som utgjør hovedmotivet i begge bøkene. Hun er obsternasig, selvrettferdig, utålmodig og sur – det er nok meningen at leseren skal synes dette er artig og søtt, men etter hvert blir det ganske vanskelig å opprettholde en sympati for henne. Nå er selvfølgelig ingen forfatter forpliktet til å skape en trivelig hovedperson, men i disse bøkene er det tydelig at det er meningen at vi skal like Riley og være på lag med henne. Problemet er at den tilsiktede komikken ikke er morsom. Først og fremst blir man sliten av hovedpersonen, som i tillegg innehar fortellerstemmen – noe som gjør leseopplevelsen ytterligere anmassende. Riley fremstår som en person med kun én karakteregenskap, og blir dermed ikke levendegjort som en personlighet det går an å tro på.

Omstendelig
En gjennomgående omstendelig fortellerstil og en tung språkføring bidrar også til det anmassende preget. Slik skildres et av Rileys utallige anfall av ergrelse:

Åh, herregud.

Jeg himlet med øynene og ristet vantro på hodet, jeg var så irritert at det ikke gjorde noe om han så det.
Sånn jeg forstod det, snakket han bare mer tull, enda mer av det idiotiske babbelet, og til ingen nytte. Av en eller annen grunn ville han heller distrahere meg enn å hjelpe meg. Han ville heller irritere meg og kaste bort tiden min. Og enda en gang oppdaget jeg at det var helt på grensen av hva jeg gadd å være med på.
Jeg knep øynene sammen, myste mot ham på en måte som gjorde at jeg ikke hadde blitt det minste overrasket dersom det kom røyk ut av nesa og ørene mine. Stemmen min var skarp og hes, uten spor av god oppdragelse eller noe som kunne minne om vennlighet …”

Og slik fortsetter det side opp og side ned, både i Stråleglans og Glitter. Forfatteren gjør forsøk på å vise at det skjer en utvikling mot større modenhet i Riley, men de sporadiske erkjennelsene hun kommer til underveis i bøkene, får ingen store konsekvenser når det gjelder oppførselene og tankesettet hennes. Det går stort sett i samme takt hele veien. Det er lite dynamikk i fortellingene, og monotonien er påtrengende.

Sukkerspinn
Bøkenes titler antyder at leseren kan vente seg florlett sukkerspinn i litterær form, noe de pastellfargede omslagene også bærer bud om. Det er ikke mye dybde å spore, og den nifse spøkelsesdramatikken får aldri riktig komme til sin rett i en slik innpakning. Det er lettvinthet som preger helheten, ikke mystikk og spenning.

Alyson Noël skildrer livet etter døden på en måte som ikke innbyr til verken grubling og undring – etterlivet er en rosa verden der alle kan få hva de vil og dessuten bli helter – uten skikkelige anstrengelser. Vel å merke strever Riley en del for å tilpasse seg sin nye tilværelse, og hun må selvsagt jobbe litt for å oppnå sine mål som sjelefanger, men temmelig ubegrunnet fremstilles hun som et naturtalent. Dette kan sees som en variant av klisjémotivet innen fantasy, nemlig utvalgthet. I Noëls serie er dette motivet svært slapt behandlet, og når hovedpersonen i tillegg er omtrent like spennende som en pappfigur, er resultatet bøker som er lett å velge vekk til fordel for mer givende bidrag til fantasysjangeren.