Tittel: Vaffelhjarte. Lena og eg i Knert-Mathilde
Tekst: Maria Parr
Illustratør: Bo Gaustad
Forlag: Det norske samlaget
Årstall: 2005
Antall sider: 196

Strålende debut!

Vaffelhjarte. Lena og eg i Knert-Mathilde; det er noe litt gammeldags ved tittelen, og på sett og vis er det noe gammeldags ved fortellingen også, men det gjør ingenting. Fortellingen er så god at en har lyst til å proklamere en kommende stjerne!

Mye virker kjent: Knert-Mathilde er et ideelt barndomssted; akkurat som Bakkebygrenda eller Katthult. Dette er lekens og frihetens grenseløse rike hvor vennskapets sti går gjennom hagehekken og de voksne agerer som sterke gjerdestolper rundt barndommens rike. Knert-Mathilde er et ørlite sted, ikke større enn at alle beboerne får plass og rolle i fortellingen. Det ligger i Norge, ved kysten et sted. Tiden er samtiden, men paret det handler om, Lena og Trille ca. ni år, har ikke tid til TV-spill. Trille er jeg-fortelleren, han er Lenas lojale våpendrager, beundrer og medskyldige. Lena er hovedpersonen, hun er en slags kloning av Emil fra Lønneberget og Pippi Langstrømpe. Som Pippi er hun fryktløs, initiativrik og halvt foreldreløs, som Emil er hun full av rare påfunn og ugagn. Men om hun minner om Pippi og Emil, er det ved slektslikhet; verken Knert-Mathilde, Lena eller Trille er kopier.

Fortellingen strekker seg over et år, fra Jonsok til Jonsok. Den inneholder morsomme fortellinger om alle påfunnene som Lena og Trille setter i verk. Påfunnene har ulik farlighetsgrad, flere tar utgangspunkt i at fortellinger barna får fortalt av de voksne, blir tatt bokstavelig og satt ut i live, flere har bokstavelig talt fallhøyde, og ikke rent få av dem ender med fordervelse (her: hjernerystelse).

Et av påfunnene til Lena og Trille gjelder for eksempel bibelfortellingen om Noas ark. Det begynner med at Lena og Trille har vært på søndagsskole. På hjemveien filosoferer Lena: «– Ark er eit bra toskete namn på ein båt. Han der Noa kunne funne på eit betre.» Ark er jo noe en tegner på. Men siden dette er så lenge siden, hadde de kanskje ikke funnet opp alle bokstavene ennå, funderer hun videre. Sjark, skulle det være: «Alle veit at sjark er ein båt.» Og når Onkel Tors sjark ligger like ved, er det nærmest rart at ingen andre har kommet på å prøve det der med sjarken. Resten av dagen blir det å finne dyrene og bringe dem om bord. Problemene begynner først da kviga er midt på landgangen:

      Men midt på landgangen med kviga framfor oss oppdaga vi plutselig at geita hadde begynt å ete på gardinene i kahytta. Lena satte i eit rasande hyl, og frå og med då gjekk alt gale.
      Kviga vart så redd av Lena sitt hyl at ho skvatt nesten ein halv meter opp i lufta og jumpa i sjarken med eit drønn. Plutseleg hadde vi ei kvige i sjokk om bord. Ho rauta vilt mot himmelen og spraka rundt seg. Katten og kaninane begynte å pile i alle retningar. Nr. 4 og hanen letta og landa, medan dei kakla og gol. Geita såg seg forundra rundt og dreit på dekk. Og som om ikkje det var nok, så sklei kviga på geitebæsjen og sparka til vindauget med den halvetne gardina slik at det knuste. Alt var ei einaste røre av fjør og bæsj og løvetann og kaninar.
    Lena og eg sto med armane rett ned og berre såg. Til slutt hoppa kviga på sjøen i eit majestetisk plask.

Det mange slike urkomiske episoder i denne teksten. Og de er virkelig morsomme. Kanskje er grunnen til at det virkelig blir morsomt at Lena og Trilles påfunn alltid er helt konkrete og situasjonsbestemte, fullt ut realistiske til siste detalj. Om hun ikke kopierer Astrid Lindgren direkte, har hun utvilsomt lært noe der!

Bo Gaustads illustrasjon får fint fram kaoset på sjarkens dekk hvor kaniner og høner flyr, katten skyter rygg og kvigas munn er en langtrukken ØØØ. Hennes litt røffe strek og myke gråtoner gjengir fint det farts- og humørfulte i Lenas og Trilles mange katastrofer.

En annen av fortellingens styrker er det brede følelsesregisteret som den påkaller. For alt er ikke bare fryd og gammen og tull og tøys på Knert-Mathilde. Sorgen banker tungt på døra før jul da reservebestemoren til Trille – hun med vaffelhjertene – dør. Og for Trille blir sorgen nesten ikke til å holde ut når Lena flytter.

Hvordan dette går, vil jeg ikke avsløre. Dette er rett og slett en bok som en bør ta seg den gleden å lese høyt, om en skulle være så heldig å ha noen barn i riktig alder for hånden.

Det handler om et år, og om Lena er mesterlig sjef med sin Pippi-aktige tilnærming til livets omstendigheter, de være en ugift mor eller en diskriminerende klassekamerat, er det Trille som vokser på flest måter i løpet av dette året: Som det er i mange fortellinger som er fortalt av en sympatisk jeg-forteller som viser seg fram ved helt og fullt å konsentrere seg om en annen, blir Trille den egentlige hovedpersonen til slutt.

Maria Parr ble nominert til Brage-prisen for beste barne- og ungdomsbok i 2005 med Vaffelhjarte. Hun kunne godt ha gått av med seieren.



Skrevet av:
Ingen kommentarer.

Legg igjen en kommentar

Legg inn din meaning her. Vær hyggelig. Din e-post vil holdt anonym.