Tittel: Sug
Tekst: Heidi Linde
Forlag: Gyldendal
Årstall: 2009
Antall sider: 175

ISBN: 978-82-05-35793-8

Sug

TROVERDIG SPENNING OG MORO

Det suget i magen. Det man kjenner når man er forelsket. Kommer det tilbake igjen når man blir gravid? Slik pønsker tolvårige Annika. Hennes sug handler om Marius i c-klassen. Mamma Brita kjenner sug fordi hun venter tvillinger. Kanskje sug betyr spenning?

Annika i ny fase
Da vi ble kjent med Annika i romanen Jug! (2005), opplevde hun mye negativ spenning. Brita begynte å le teit og kle seg annerledes, og flyttet sammen med Fredrik, selv om Annika verken likte ham eller datteren, to år eldre Erle. I Sug er imidlertid denne spenningen utløst, for Annika og Erle er perlevenner, og har intet imot samboerskapet. Det verste som nå kan skje, er at paret slår opp. Men det som virkelig stresser Annika, er problemet med å få Marius’ oppmerksomhet. Kanskje det hjelper å imponere på juleavslutningen? Her får hun uventet hjelp av klassens nykomling: svartkledde, sure, rebell-Sigge. Han skal lære henne å spille bass, og sammen skal de rocke på avslutningsforestillingen. Selv trenger Sigge, noe motvillig, en annen form for hjelp fra Annika.

Mestring
Skiftende familiekonstellasjoner kan være vonde. Men de trenger ikke alltid å være det! Og bøker som omhandler «moderne» familiestrukturer, trenger ikke nødvendigvis å problematisere dem. Det hender jo faktisk at ting glir greit av seg selv. Dette er fint og troverdig fremstilt i romanen. Oddetalls- og partallsuker omtales med største selvfølgelighet, og drøftelser rundt hvor Erle skal være i julen, gjennomføres uten større dikkedarer enn dem som naturlig dukker opp når høytider planlegges. Det er ikke snakk om problemer, men om utfordringer, for å si det med Brita. Vi aner selvsagt at begge jentene har fått en kile av usikkerhet inn i sine unge liv – de lurer for eksempel på hvor tvillingbabyene skal bo hvis Brita og Fredrik slår opp, men alt i alt takler de situasjonen.

Annika er en jente som takler, og hun virker mer forløst enn i forrige bok. Selv det at faren er død, mestrer hun, og forholder seg til det på hverdagslig vis. Dette gjenspeiles i farsdagskortet hun setter på farens grav: «Du må ikke tro at jeg har glemt deg, selv om jeg ikke er her så veldig ofte. Du lever jo evig i tankene mine, og her har du et slags farsdagskort […] Håper du er (var) glad i glitter!» (s 54) Da er det verre med Sigge, som hun treffer på kirkegården. Han har faren i live – i fengsel. Og dét er det ikke lett for Sigge å godta. Men det er nå Annika er god å ha.

Litt for mye mestring?
Annika er stilig, kul, tøff og modig. Litt i overkant, kanskje? At hun mestrer livets braser er flott og troverdig fremstilt, men det finnes også en sårhet i henne, som bare delvis kommer til syne. Det hadde vært fint om denne sårheten kunne vært litt sterkere aksentuert. Slik hadde hun blitt mer ekte for leseren, og lettere å komme tett innpå. Trolig hadde en tydeligere sårbarhet også gjort henne til en enda barskere jente!

Gjenkjennelig
Troverdighet er likevel et gjennomgående trekk i historien. Ikke minst gjelder dette hverdagen i en vanlig syvendeklasse. Den er for eksempel temmelig bråkete. Det er ikke bare bare for en lærer å forlate musikktimen hvis han skal ut og hente noe! De faste rollene i elevgruppen er også tydelig og autentisk fremstilt. Klassedronningen er nemlig ingen fiksjonell klisjé, hun finnes i de fleste klasser. Her heter hun Paola, og er samtidig et eksempel på at Linde har tatt innover seg at vi lever i et såkalt flerkulturelt samfunn. Musikklæreren heter Ali, men utover enkelte vel påklistrede betoninger av krushåret og de hvite tennene hans, gjøres han ikke til noe «flerkulturelt alibi».

Det gjøres heller ikke noe nummer av at hovedpersonen er en sterk jenteskikkelse. Forlaget reklamerer for boken med stikkordene «girl power, forelskelse og heavyrock», og selv om vi vel får alt dette i fullt monn, virker uttrykket girl power noe irrelevant for romanen. Annika er jo bare til stede i sin verden, tar grep, handler, lever og tenker. Er ikke dette mer en selvfølge enn såkalt girl power? Kanskje ikke i alle bøker, men dermed er det jo desto mer synd at man klistrer uttrykket på en roman som verken betoner brudd med kjønnsroller eller bundne kjønnsroller.

Forelskelsens rundkast
Men så til forelskelsen: Den er sikkert og visst et hovedmotiv! Og den skildres akkurat så berusende, forvirrende og irrasjonell som den kan være hvis man er tolv år og akkurat har oppdaget at gutten som hele tiden har gått i parallellklassen brått er synlig. For intense Annika går naturligvis det hele i rundkast over stokk og stein, og ender med en uventet vri – som kanskje ikke er så uventet likevel.

Skrivestilen i Sug er også preget av rundkast. Heidi Lindes sterkeste sider er sans for action, komikk og treffende formuleringer. Dermed blir boken svært effektiv, og evner å både hekte og holde på leseren. Det er likevel ikke «kun» en underholdningsbok, for den har absolutt alvorlige undertoner. Disse forblir imidlertid først og fremst undertoner, kanskje fordi Linde har skjønt at problemer ikke nødvendigvis lar seg løse innenfor et gjennomsnittlig «romantidsrom». Hun velger heller å la det vanskelige dirre, også etter at vi har lest ferdig, og her kan jeg igjen vende tilbake til troverdighetspoenget. Men for all del – det er jo mye som løser seg! Det er tross alt en lys bok, dette. Som mange vil få glede av.



Skrevet av:
Kommentarer