Tittel: Faen ta skjebnen
Tekst: John Green
Forfatter: John Green
Oversetter: Stian Omland
Forlag: Gyldendal
Årstall: 2013
Antall sider: 340

Sugende om livet, kjærligheten og døden

Faen ta skjebnen er en engasjerende kjærlighetsfortelling med et sjeldent alvor: Gjennom sitt kjærlighetsforhold sprenger Hazel og Augustus seg ut av den begrensede og begrensende identiteten som kreftsyk og dødssyk.

Denne amerikanske prisvinneren og bestselgeren – Faen ta skjebnen eller The Fault in Our Stars – forteller kjærlighetshistorien mellom ungdommene Hazel og Augustus, som er tragisk som historien til Romeo og Julie. De to unge elskende vinner hverandre, men selv uten uforsonlige og autoritære foreldre eller et forstokket samfunn til å skille dem, kan de ikke få hverandre. Det sørger døden for.

Bivirkninger av døden

Hazel er bokens jeg-forteller, og hun uttrykker seg langt fra i så svulstige ordelag som det varslede tragiske utfallet kunne innby til. Hennes toneleie er kynisk, preget av livsvilje, smerte, intelligens og galgenhumor. Det er ingen forskjønnende omskrivinger i denne boken, hvor det meste som skjer er en bivirkning av å skulle dø, som Hazel så skarpsindig sier på første side. «Kreftsyk med kort tid igjen å leve» er den første og kanskje eneste betegnelsen hun ville ha satt på seg selv innledningsvis.

Pjuskete hovedpersoner

Kreft fremstår her som en absolutt brutal, smertefull og ødeleggende sykdom. Augustus har alt mistet et ben til sykdommen, men har et håp om å være frisk. Hazel er oppblåst av medisiner. Hun trekker rundt på en oksygentank som hun er forbundet med gjennom neseborene, og overlever ikke uten. Hun lever på lånt tid takket være en medisin som mirakuløst nok har virket på henne, men ingen annen. Prognosen hennes er mildt sagt usikker. Hun kan når som helst få livstråden klippet over. Vennen Isaac må operere bort det øyet han har igjen etter at kreften har tatt det første. Her er hovedpersonene pjuskete og skadet. De er avantgarden i det livsspillet vi alle er dømt til å tape.

Sugende kreftbok

«Kreftbøker suger,» sier Hazel, og hun tenker kanskje mest på selvhjelpsbøker som maner til tapper kamp mot sykdommen og vilje til å overvinne den. Det er etter hvert blitt mange bøker for barn og ungdom som handler om døden. Foreldre, venner, søsken, besteforeldre dør, ofte av kreft, og bøkene handler om den unge hovedpersonens sorg og strev med å forsone seg med tapet. Sjeldnere er det at hovedpersonen selv er dødssyk og strever med å forsone seg med sin egen varslede, sannsynlige, snarlige død. Hazel har interessant nok en slik bok som yndlingsbok. En keiserlig smerte slutter brutalt nok midt i en setning og mye av handlingen i Faen ta skjebnen består av Hazel og Augustus’ jakt på den folkesky forfatteren Peter Van Houten. De trenger å vite hvordan det går videre. Hva skjer med dem som overleverer? Livet består jo, selv etter døden.

John Green gjør ikke som Peter Van Houten. Han lar Hazel sette punktum etter siste setning i boken. Han lar henne leve, enn så lenge. I stedet for en kreftbok som suger, har han skrevet en sugende bok om kjærligheten og smerten ved å skulle dø. De ekstraordinære og skadde hovedpersonene til tross: Hazel, Gus og Isaac er vanlige ungdommer og hele mennesker. En ungdomsbok om dem handler som ungdomsbøker flest mest av alt om å finne seg selv. Gjennom sitt kjærlighetsforhold sprenger Augustus og Hazel seg ut av den begrensede og begrensende identiteten som kreftsyk og dødssyk. Hazel kommer seg ut i verden og oppdager hvem hun er. Hun blir ikke nødvendigvis sterkere til å bekjempe sykdommen – her finnes det ingen billig trøst – men hun vokser som menneske og individ.

Tro på mennesket og litteraturen

Hazel har ikke bare lest om og om igjen og identifisert seg med en nederlandsk ungdomsbok siden hun ble kreftsyk som 12-åring. Hun deler interessen for litteratur med sin forfatter og studerer litteratur på ordentlig.  I løpet av fortellingen siterer hun bruddstykker av Emily Dickinson, T. S. Eliot, H. D. Thoreau, Alan Ginsberg, William Carlos Williams, Achibald MacLeish, Robert Frost, W. H. Davis, Walace Stevens og Richard Hugo foruten Shakespeare. Sitatene er godt integrert i teksten, i hendelsene og i personkarakteriseringen,  og oversetter Stian Omland har behandlet dem med ærbødighet ved å hente inn sitatene fra publiserte oversettelser, der de finnes på norsk. Troen på litteraturen som trøst og kilde til innsikt og menneskelig overlevelse er renningen i denne boken. Den engelske tittelen The Fault in Our Stars omskriver et sitat fra Shakespeares Julius Caesar hvor feilen tilskrives vår ubetydelighet som mennesker. Foruten en usvikelig tro på individets betydelighet og sykdommens vilkårlighet, er John Greens tekst preget av stor litterær vilje, bevissthet og energi. Dette er John Greens fjerde barne- eller ungdomsbok, men den første som oversettes til norsk. Oversetteren har hatt en vanskelig jobb med denne mangfoldige teksten som spenner fra overspent ungdomsspråk via medisinske fagtermer til bruddstykker av lyrikk, og han har så langt jeg kan se, løst den helt fint.



Skrevet av:

,

Legg igjen en kommentar

Legg inn din meaning her. Vær hyggelig. Din e-post vil holdt anonym.