Tittel: Garmanns gate
Tekst: Stian Hole
Illustratør: Stian Hole
Forlag: Cappelen
Årstall: 2008
Antall sider: 40

Sushi i bokform

Du vet det er en annerledes billedbok når Elvis Presley står i hagen og fornøyd opererer en løvblåser.

Som litteraturentusiast er man jo solgt selvfølgelig, når en forfatter debuterer med en billedbok som heter noe så fiffig som Den gamle mannen og hvalen. Etter hemingwaysk ordlek har forfatter og illustratør Stian Hole nå levert sin andre utgivelse om Garmann, en filosofisk fyr i skolealderen. Noen ganger er det vanskelig å være Garmann. Spørsmålet er om det er litt vanskelig å lese om Garmann også?

La det være sagt med en gang: For meg som voksen leser er Garmanns gate en drømmebok. Jeg skulle ønske noen kunne be meg analysere og tolke den og nøste opp i en tekst der det meste kan bety noe annet og mer enn det det tilsynelatende representerer. Da ville jeg trukket frem sjutallet som gjentas som et magisk mantra, og som gradvis skifter betydning underveis. Og jeg ville kommentert skoene til Garmann, som bølle – Roy har kastet opp i en telefonmast, og som fungerer som et slags gjennomgangsmotiv i teksten. Måten Garmann forholder seg til de dinglende gymskoene på ulikt vis gjennom en høst og en vinter, viser småguttens utvikling fra håpløst kuet til forsiktig optimistisk. Og Roy som er gatas helt og skrekk beveger seg i motsatt retning. Han sykler kjekt uten hendene på styret på første side, men ender med å måtte jekke seg ned noen hakk. På siste side sykler han krumbøyd og holder seg fast. Det hele er et nydelig skoleeksempel i sirkelkomposisjon. For bare å nevne noe…

På handlingsplanet handler dette om småskolegutten Garmann som lar seg skremme av Roy i fjerde til å tenne på i hagen til einstøingen av en nabo. Når hagen tar fyr, stikker Roy av mens Garmann blir igjen for å hjelpe til med slukningsarbeidet. Gradvis utvikler det seg et slags vennskap mellom gutten og den gamle (og kanskje litt gale?) ”Frimerkemannen” som naboen kalles, og dette ser ut til å gavne dem begge.

Med unntak av den dramatiske brannsekvensen er dette en tekst der mye av handlingen foregår på det indre planet. Garmanns gradvis voksende trygghet etableres i møtet med den rare naboen, og store deler av verbalteksten består av filosofiske samtaler dem i mellom. De snakker om demninger i Kina, om blomster og om tall. Og det de snakker om er mettet med betydning, men det er ingen entydig mening som legges frem. Som her:

    ”Det er 440 skritt til skolen, 231 dager til sommerferien, 366 dager i et skuddår og jeg blir alltid til overs når klassen velger fotballag i friminuttene”, sier Garmann, hvorpå den gamle svarer lakonisk ”det er alltid noen regnestykker som ikke går opp”.

Den utstrakte underliggjøringen i både tekst og bilde krever sin tålmodige leser. Her gis det ikke ved dørene, og det fries heller ikke til barneleseren ved å ta opp tematikk som tradisjonelt faller i god jord hos den yngre målgruppa. Hole tyr ikke til noen form for elleville stunts. Garmanns gate er en lavmælt poetisk tekst med usedvanlig lite action. Garman selv fremstår heller ikke som noen gjennomsnittlig sjuåring, der han møysommelig samler blomster i herbariet sitt, og lærer seg at de heter åkermåne, ormehode og øyentrøst.

Stian Holes illustrasjoner er smellvakre. Man kan gå seg vill i hans digitale collager, og bildene består av så mange detaljer og ulike elementer at det kan være vanskelig å vite hvor man skal begynne. Vegg i vegg med det vakre finnes også det groteske. De optiske illusjonene som photoshop muliggjør, skaper en slags tvil om hva som er fiksjon og hva som er visuell virkelighet, noe som kan være fascinerende, men også litt ubehagelig. Det ser nestenut som virkelige mennesker, men bare nesten. Det er alltid noe feil med dem. Føttene er for store, kroppen er ikke riktig proporsjonert i forhold til hodet, som på sin side ser ut som det er limt på i litt gal vinkel. Stian Hole benytter seg av en fargebruk og av karakterer som gir visse assosiasjoner til 50-tallet. Tøffe gutter med brylkrem i håret kombineres med nåtidige gjenstander og klesplagg, og danner et litt forvirrende tidsbilde, noe som understøtter tekstens annerledeshet. Flere tiår er representert i bildene på en gang, og det hele toppes av en ung Elvis Presley ikledd strikkelue og løvblåser i Garmanns hage.

Referansene til populærkultur, kjente kunstverk og gammel overtro, i form av svarte katter og illevarslende kråker, er ikke først og fremst myntet på de yngste leserene. Holes billedbruk er fortettet, uten at man av den grunn skal påstå at ikke yngre iaktakere også kan ha stor glede av disse oppslagene. Men kanskje kan det være like relevant å revidere oppfatningen av hvem som kan være mottakere av en billedbok som denne. Dette er en allalderbok for den som liker gode bøker, rare bøker og bøker som gir ny input i møte med tekst og bilde. Det er billedbok-sushi, der mye annet på markedet er spaghetti med kjøttsaus.



Skrevet av:
Ingen kommentarer.

Legg igjen en kommentar

Legg inn din meaning her. Vær hyggelig. Din e-post vil holdt anonym.