Svak gorilla

Den svenske forfatteren Jakob Wegelius har skrevet en bok som burde appellere til en kar som meg. Wegelius har en tydelig fascinasjon for det tidlige 1900-tallet og forteller engasjert om dampbåter og seilskuter, gangsterkriger og boksekamper, og om et omreisende tivoli med spådame, sterk mann og karusell. Han har skapt et litterært univers fullt av spennende og eksotiske ingredienser. Den snille gorillaen Sally Jones spiller hovedrollen sammen med sin trofaste venn, sjøkapteinen Henry Koskela. De finner et verdifullt perlekjede om bord i båten sin, og i jakten på smykkets rettmessige eier kastes de ut i et eventyr fullspekket med dramatiske begivenheter. Alt dette høres bra ut, og jeg burde vært hekta fra første side. Likevel ble jeg ikke det, og i denne anmeldelsen skal jeg forklare hvorfor.

Vakkert illustrert

Den falske rosen av Jakob Wegelius er en frittstående fortsettelse av bøkene Legenden om Sally Jones og Morderens ape, begge vinnere av flere høythengende litteraturpriser. Den falske rosen er som sine forgjengere lekkert illustrert av forfatteren selv. Det første oppslaget er en illustrasjon fra en kai i Glasgow, siste er fra havna i Lisboa. Fortellingen både starter og slutter i Lisboa, men midtdelen foregår i hovedsak i Glasgow. Boka innledes med en lang rekke portretter av rollebesetningen. Jeg teller 20 karakterer, alle med særpregede ansikt og personlige rekvisitter. Galleriet skaper forventninger. Det samme kan sies om vignettene som innleder hver del av boka. Her blir en interessevekkende eller skummel scene lagt ut som en teaser. Det er «snygt» og gjennomført, men dessverre lever ikke fortellingen opp til forventningene som de lekre illustrasjonene skaper.

Sympatisk og likandes

Wegelius har valgt seg en gorilla som hovedperson. Sally Jones er svært sympatisk og lett å like. Hun er snill, flink og trofast – sine venners venn. Men hvorfor er hun så svak? Gorillaer er kjent for styrke, kanskje 10 ganger så sterke som en gjennomsnittlig mann. Da er det rart å høre hva Sally Jones, fanget i en kjeller hos gangsterdronningen, tenker om fangevokteren sin, Bernie the Butcher: «Å prøve å overmanne Bernie var ikke engang å tenke på. Med tanke på alle arrene og merkene i ansiktet hans måtte han ha vært med på hundrevis av slagsmål.» Man kan jo lure på hva forfatteren får igjen for å gjøre hovedpersonen sin til en gorilla, når hun ikke fungerer som en. Som karakter er hun også merkelig tafatt og viljeløs. Snakke gjør hun heller ikke. All kommunikasjon foregår gjennom kroppsspråk – og skrift selvfølgelig. Fortellingen som utgjør Den falske rosen er hennes verk.

Anslaget

Wegelius har bygget en intrikat fortelling. Strukturen er overdådig, med tilbakeblikk og fortellinger inne i fortellinger. Men hva driver handlingen framover? Jeg mistenker at Wegelius har innsett at han trenger å piffe opp storyen sin. Løsning: legge inn en advarsel som anslag. Sally Jones skriver at hun vil fortelle alt hun vet om Shetland Jacks harde liv, og den «grufulle sannheten om hans voldsomme død». Ifølge Sally Jones er fortellingen både grusom og sørgelig. Men hva skjer så? Det skal gå nesten hundre sider før halskjedet blir funnet og Shetland Jack blir introdusert. Før det er det bare den mystiske oppførselen til dampmaskinisten på tivoliet som holder på interessen.

Jakten på eieren av det mystiske halsbåndet burde engasjere, men hovedpersonene legger ikke liv og sjel i denne jakten, og holdningen smitter over på leseren. Hvorvidt hovedpersonene lykkes eller mislykkes i å finne halskjedets eier får ingen praktiske konsekvenser, og dermed fungerer ikke dette motivet som motor i fortellingen. Og når ingenting står på spill, så spiller heller ingenting noen rolle.

Gangsterdrama

Den delen av fortellingen som foregår i Glasgow, fungerer klart best. Fortellingen begynner å leve når Sally Jones blir tatt som gissel av gangsterbanden til Moira. Da tvinges Sally Jones til handling: Hun vil rømme, men i stedet blir hun venner med den klumsete fangevokteren sin, Bernie, og et ordløst, emosjonelt bånd etableres. Dermed har Wegelius også blåst liv i en fortelling som fram til dette punktet har vært tannløs og langsom.

Den siste delen av boka omhandler bare jakten på Shetland Jacks datter, og er altfor lang og innholdsløs.

Vennskapet mellom Sally Jones og Bernie er vakkert skildret og åpner for spennende muligheter. Dessverre klarer ikke Wegelius å utnytte de dramatiske scenene han bygger opp. Bernie blir tvunget til å bokse mot Sally i en showkamp. De er nå gode venner, og ingen av dem ønsker å skade den andre. Vennskapet ligger i potten, men det hele ender før det nesten har begynt, i et flaut antiklimaks. Senere i fortellingen blir Bernie beordret til å likvidere Sally Jones. Nok et ekstremt moralsk dilemma etableres, før det hele fisler ut i ingenting. Den falske rosen er full av slike forspilte sjanser. Wegelius burde nå pensjonere Sally Jones for godt.