Svar til Fjeldberg – Sakprosakritikken
«Det er dessuten problematisk at Fjeldeberg definerer sakprosabøker som ”journalistikk mellom stive permer”. En slik definisjon legger alt for trange rammer for en videre refleksjon rundt sakprosa som språklig uttrykk for menneskers brokete kunnskap om seg selv og den omliggende verden.»
Førsteamanuensis ved Høgskolen i Bergen
Denne kommentaren er skrevet med utgangspunkt i min rolle som sakprosakritiker og som medlem av Kulturrådets vurderingsutvalg for innkjøp av ny norsk sakprosa for barn og unge. 15.oktober publiserer barnebokkritikk.no et innlegg av Guri Fjeldberg der hun presenterer sine råd for sakprosakritikken. I innlegget anbefaler Fjeldberg sakprosakritikeren å ta i bruk hennes egne favorittøvelser som kritiker. Det vil si å jakte på feil og mangler, undersøke forbindelsen mellom økonomi og produkt, fremsette påstander om ulike komiteer, utvalg og juryers avgjørelser og tenkemåter og argumentere for journalistikkens logikk og arbeidsmåter. Dette må gjerne være Fjeldbergs råd, men jeg synes likevel en slik tilnærming til litteraturen blir for sensasjons- og slagordpreget.
Det er dessuten problematisk at Fjeldeberg definerer sakprosabøker som ”journalistikk mellom stive permer”. En slik definisjon legger alt for trange rammer for en videre refleksjon rundt sakprosa som språklig uttrykk for menneskers brokete kunnskap om seg selv og den omliggende verden.
Å være kritiker handler etter min mening først og fremst om å forsøke å forstå litteratur som språklig bearbeidelse av menneskers observasjoner, erfaringer og holdninger uansett om dette er uttrykt gjennom skjønn- eller faglitteratur. Det innebærer at det å vurdere hvordan noe, et fagstoff for eksempel, er formidlet, er blant kritikerens viktigste oppgaver. Måter å formidle på viser også måter å forstå på; både kunnskapsstoffet og den tiltenkte mottakeren av det stoffet som formidles. Et stoff som ikke er forstått godt formidles sjelden godt, og en formidler som ikke tilpasser formidlingsmåten til de leserne hun eller han ønsker å nå, når heller ikke ut med stoffet.
En kritiker må gjerne dobbeltsjekke fakta og forsøke å finne ut hvilke økonomiske rammer et bokprosjekt er blitt til innenfor, men dette arbeidet bør ikke overskygge eller gå på bekostning av kritikerens arbeid med å gjøre rede for, reflektere over og problematisere på hvilke måter kunnskap formidles til barn og unge og hva måtene å formidle på kan bety for lesernes utvikling av et språk for den verden han eller hun skal leve i.
Dette er en kommentar til debattinnlegget fra Guri Fjeldberg: Innspill til prosakritikken
Jeg er ikke uenig i at formidling av stoffet er viktig i vurdering av sakprosa. Og formidling er, som du påpeker, mer enn å pirre leselysten, vitebegjæret og skrive forståelig – slik jeg kjapt ramsa det opp.
Men jeg mener altså at det ofte legges for lite vekt på vurdering av innholdets relevans og sannferdighet i sakprosa for barn og unge. I 2010 kom Kjersti Ulriksen med masteroppgaven «Hvordan behandles litterær sakprosa i mediene?» (HiV) Der argumenterer hun for at innholdet er viktigere enn formen. Fordi sakprosa forholder seg til virkeligheten, får den andre oppgaver og en litt annen samfunnsmessig betydning enn skjønnlitteraturen. Den skal gi viktig ny informasjon og drive samfunnsdebatten videre. Jeg har vanskelig for å se at vi ikke skal kunne ha samme idealer for sakprosa også når den er skrevet for yngre lesere. Sakprosaen forplikter seg til å fortelle sant – på samme måte som journalistikken. For på samme måte som formidling er mer enn jeg i første omgang oppsummerte det, er også journalistikk langt mer enn du framstiller det som – «sensasjons- og slagordpreget».
Sakprosadebattene som Ulriksen refererer til i sin masteroppgave, viser nettopp hvordan kritikerne legger ulik vekt på formidling og innhold, slik at du og jeg kanskje kan sies å representere hver vår posisjon: http://ulriksen.files.wordpress.com/2010/12/hvordan-behandles-litterc3a6r-sakprosa-i-mediene.pdf
ER «SANT» I LITTERATUR ENTALL? Det virkelig problematiske i Guri Fjeldbergs innlegg er at hun mener at «sakprosaen forplikter seg til å fortelle sant – PÅ SAMME MÅTE (min uth.) som journalistikken». Et slikt utgangspunkt synes jeg ikke bare blir snevert, men i mange sammenhenger ubrukelig for både forfatter og kritiker. Formvalgene i sakprosa og journalistikk er for ulike og mange til at ett sannhetskriterium , eller det mer upresise «sant», forteller sannheter. Hvis man først skal være så overflatisk, vil jeg heller holde meg til gamle Goethe, som hadde to kriterier: 1) Hva var det forfatteren ville? 2) Har han fått det til?
Selv om dette er kanskje er for grunnleggende for kritikere flest (selv om jeg i sarkastiske stunder har hatt mine tvil), peker det på flere mulige kriterier samtidig. Og hvordan forholder Guri Fjeldberg seg til sjangre som biografi eller historisk fortelling? Det er mange gode eksempler på at verdifulle biografier har et relativt høyt fiksjonsnivå, der fortellingen spiller en så stor rolle at det er veldig tvilsomt at «sant» sier noe som helst «sant» om en utgivelse. Og hva med verk som overskrider sjangerkonvensjoner, slik som Ivo de Figueiredos «Slipp meg» (om Henrik Ibsen)? Kan «sant» si oss noe som helst om dette verket? Og når jeg leser en Doring Kindersley-utgivelse og begeistres over å kunne innta så mye tilrettelagt og tilfeldig kunnskap, bør jeg også være klar over at en del av sannhetene der kan være skrota av forskning før boka trykkes. Sant i litteratur er i sannhet (!) en sammensatt sak .
(PS: Jeg kunne tatt for meg en del av det som verifiseres som «sant» i journalistikken, fra de svært fiktive portrettintervjuene i helgeavisene, til helserådene i Dagbladet. Men alle bør vite at sannhetsgehalten i den første er like presis som i en roman og at helsa står i fare når man stoler på den andre. Dette bare nevnt for å utelate kommentarer om «follow the Money»-sporet som Guri Fjeldberg legger ut. Alle bør vite at penger er det svært lite av i faglitteratur for barn og unge. Sjekk royaltysatsen hvis du ikke tror det er «sant»).
Kommentar til Guri Fjeldbergs innlegg ”Innspill til prosakritikken”
Den forenkling Guri Fjeldberg gjør når hun setter likhetstegn mellom sakprosa og journalistikk er allerede påpekt av Nina Goga: Det er mer enn permene som skiller fagboka fra journalistikken.
Fagbøker for barn er en svært krevende sjanger, langt mer krevende enn de fleste aner. Å formidle kompliserte emner på en lettfattelig og inspirerende måte, er en kunst. Forfatteren må forstå det faginnholdet han eller hun skal formidle, kjenne sine lesere og forholde seg til og utvide leserens kunnskapshorisont – samtidig som formidlingen skal fenge og inspirere. Faget må forenkles, men også i best mulig grad opprettholde nok nyanser til at det ikke blir flatt og upresist. I mine 15 år som forlagsredaktør har faginnholdet i teksten alltid blitt sikret av en eller aller helst flere, dyktige fagkonsulenter. Dette er også et av kravene som Kulturrådet stiller.
Når Fjeldberg jakter etter ”sannhet”, og omtaler vår viten om verden som en fast størrelse, begrenser hun viten til ”fakta”. Men så enkel er verken verden eller vår viten om den. Forskning avdekker stadig ny kunnskap som gjør at vi må justere vår viten. Og formidling innebærer som kjent at en må foreta valg.
Ingrid Spilde sin bok «Nygjerrig på hvordan verden blir til» og Bjørn Arild Erslands «Kunst» er bare to av mange faglitterære eksempler som poengterer at den viten vi har i dag, ikke bare er omstridt, men at den også kan være foreldet i morgen, og at det nettopp er dette som gjør forsking og fag så spennende.
Guri Fjeldberg påstår også at det er norske fagbøkers manglende kvalitet som gjør at det oversettes lite fra norsk innen denne sjangeren. Men det er langt flere kriterier enn kvalitet som avgjør om en bok blir oversatt eller ikke. For det første oversettes det generelt færre fagbøker enn skjønnlitterære bøker for barn – markedet er trangt for fagbøker, også internasjonalt. Videre er ikke alle emner like interessante i et internasjonalt marked, og noen av våre fagbøker blir rett og slett for ”norske” for utenlandske aktører. Men det betyr ikke at kvaliteten er dårlig.
Margrete Rasmussen
Litteraturviter og tidligere forlagsredaktør i Mangschou forlag