Svar til Øystein Runde

Tusen takk til Øystein Runde for å ta seg bryet med å svare på anmeldelsen av ADHD: Hva er det, og hva gjør du med det? Jeg griper muligheten til å gni inn at barnesakprosa på sitt beste er så mye mer enn estetiske valg og formidlingsevne. Når Runde blir med inn i en diskusjon om etikk og sannhetsgehalt, gjør han barnesakprosa relevant for flere.

Retten til beskyttelse

Hovedinnvendingen min mot Rundes bok er at ulempene ved ADHD har fått påfallende liten plass. Utfra svaret hans forstår jeg at vi er uenige om hvor mye leserne tåler og hvor mye de har godt av. Diskusjonen fører oss inn i et av oppdragelsens største dilemmaer: På den ene siden trenger barn beskyttelse mot helseskadelig stor angst og bekymring. På den annen side trenger de realitetsorientering for å stå rustet til å håndtere livets frustrasjoner. Når er tida kommet for å høre at ADHD-en din kan være en lidelse? Svaret kan aldri bli entydig fordi barn er så forskjellige.

De marginaliserte

Bildeboka Krigen av Gro Dahle og Kaia Dahle Nyhus (Cappelen Damm 2013) er det beste eksempelet på at dilemmaet kunne vært løst annerledes. Her gjør Dahle noe de færreste tar seg råd til på det norske barnebokmarkedet: Hun skriver primært for det mindretallet av skilsmissebarn (ca. 20 prosent) som lider seg syke av konflikten når foreldrene går fra hverandre. Leserne må tåle å oppleve skilsmissen fra deres utsatte posisjon.

Runde henvender seg ikke bare til et mangfoldig «du» med ADHD-diagnose. Han forklarer at han i tillegg har hatt flertallet i klasserommet i tankene. Da jeg anmeldte boka, var jeg mer opptatt av hva den gjør for noen av dem som har det aller vanskeligst der inne. Jeg savnet en tydeligere utstrakt hånd til dem som kan trenge den mest. Hvis jeg forstår ham rett, er han redd det ville bidratt til å stigmatisere dem. Så redd er han for å gi ammunisjon til eventuelle mobbere, at han har utelatt noen av de mest treffende tegningene av barn med ADHD.

Tegneseriens kraft

Hvis Runde frykter kraften i sitt eget medium, hvorfor har han da kasta seg ut i et tema som knapt tåler hans foretrukne formspråk? Vi får aldri vite sikkert hvordan ulike lesere ville reagert på en annen framstilling som la større vekt på å skape gjenkjennelse. Det vi vet, er at det fins barn med såpass sterke ADHD-symptomer at de allerede er selvlysende i klasserommet. Noen av dem blir mobba. Men jeg tror Runde undervurderer både leserne og sine egne evner når han tror at mer relevante eksempler snarere ville skapt hånlatter enn medfølelse rundt dem. Å sikre seg helt mot mulige bivirkninger av en bok, er dessuten umulig. Det er de voksne rundt barna som skal hindre mobbing, det er ikke tegneserieskaperens oppgave.

Prinsippet om å gjøre minst mulig skade – slik Runde definerer det – må ikke komme i veien for å si «du er ikke alene» til dem som har det verst. Med en så forsiktig tilnærming som Runde argumenterer for, hvor vanskelig blir det da å fortelle gjenkjennelig, sant og interessant om utsatte grupper? Hva da med Jenny Jordahls tegneserie Hva skjedde egentlig med deg? (Cappelen Damm, 2020) om overvekt og spiseforstyrrelser?

Jeg har tillit til at formidlerne vet å løse eventuelle utfordringer.

Beskyttelse

Likevel er jeg enig med Runde i at bildeboka Herman av Erlend Loe, Herman Flesvig og Bård Sletvold Torkildsen ikke beskytter leserne godt nok der lille Herman så tydelig tar avstand fra ADHD-medisin. Jeg var med på å starte den diskusjonen i Aftenposten (for abonnenter: «Kjempegøy – om bare ikke lille Herman var så skeptisk til piller», 28.10.22). Jeg avviser altså ikke prinsippet om å gjøre minst mulig skade. Men å gjøre en bok forsiktigere enn nødvendig, har også skadepotensial i en tid der bøker sliter i kampen om barns oppmerksomhet.