Svar til Steffen Sørum: Om å ta bøker og barn på alvor

Steffen Sørum: Ytringsfrihet vs. sutringsfrihet

Redaktør for Kampsport, Steffen Sørum, har rett i at «Jasså»-spalta under tittelen «Nei til
nasjonalpatriotisme» (18.10.2012) ikke yter alle de tre omtalte sakprosabøkene rettferdighet slik man kan forvente av en anmeldelse. «Jasså»-spalta er da heller ikke tenkt som en anmelderspalte. Litt av problemet er at den ikke helt har funnet sin faste form. Tanken er at denne spalta skal kunne betrakte barnebokfeltet langt ut over hver enkelt bok.

Målsetningen
Målet til Barnebokkritikk er å tilby et mer kritisk blikk på litteratur for barn og unge enn det andre forum kan tillate seg. Mange aktører på barnebokfeltet har som mål å formidle god litteratur. Vi vil mer enn det. Vi vil holde dere oppdatert på det viktigste som produseres der ute – både av godt og dårlig. Våre anmeldere har ikke bare klare oppfatninger om hva som gjør en barnebok til kunst. De er også i stand til å si noe om hvilke oppfatninger om barn bøkene målbærer. Jeg ønsker dessuten at alle som produserer bøker for et ungt publikum skal vite at vi møter dem med høye forventninger til kvalitet. De aller beste barne- og ungdomsbokforfatterne fortjener å skille seg ut fra de nest beste. Og alle barn fortjener stadig bedre bøker. Da må vi også diskutere hva kvalitet er. En måte å gjøre det på, er å fokusere på litteraturens mer diskutable sider. Mitt nei til nasjonalpatriotisme var et slikt forsøk.

Samvittigheten
For redaktøren bak Kampsport, en av høstens mest omfattende utgivelser, må det være frustrerende å få tre sider av boka omtalt når verket vitterlig teller 250. Boka Alt om ski av Bjørn Ousland er til og med trukket fram på bakgrunn av en eneste setning. Jeg har ikke spesielt dårlig samvittighet i Ouslands tilfelle fordi saken lenker til vår anmeldelse av samme bok. Da er det verre med Kampsport. Det ville være synd om kritikken av forfatternes framstilling av Jon Rønningen var den eneste behandlinga denne boka fikk. En anmeldelse er som sagt bestilt.

Men hva vil det si å ta en bok på alvor? Og skal vi ikke også ta barn på alvor? Når vi for eksempel vet hvor få kvalifiserte heltinner det fins i norsk barnelitteratur, er det da greit å kritisere en forfatter for å velge en gutt i hovedrollen? Det yter neppe den enkelte boka rettferdighet, først i det øyeblikket man legger flere bøker ved siden av hverandre oppstår mønstre man med en viss berettigelse kan forholde seg kritisk til. Noen ganger er derfor enkeltelementer ved bøkene verdt en diskusjon i seg selv. Sørum har et godt argument til forsvar for Ouslands påstand om at Anette Sagen var den første hopperen i Nye Holmenkollen: Hun skal i hvert fall ha æren. Han mener også å ha gode grunner for å utelate at Jon Rønningen er uføretrygdet på grunn av idrettsskader. En god formidler vet å forenkle og dramatisere, det innebærer naturligvis også å velge bort opplysninger. I de tre omtalte bøkene mener jeg det er verdt å diskutere om forfatterne faktisk underslår vesentlig informasjon.

Nasjonalfølelsen
Sørum lurer på hva jeg egentlig mente. Stort sett er jeg enig med dem som sier at vi ikke har rett til å ta framtidshåpet fra barn. Jeg tror derimot det kan være sunt å ta litt av nasjonalfølelsen. Å være norsk gjør oss ikke fullt så fantastiske som enkelte faktaframstillinger skal ha det til. Oppblåst norsk selvgodhet er et problem mange har påpekt – fra USAs ambassadør Benson K. Whitney til professor Nina Witoszek og sosialmedisiner Per Fugelli. Jeg deler deres oppfatning når jeg kritiserer bøker som kan bidra til et fortegnet bilde av oss selv: At landet vårt har mange isbreer, gjør ikke drikkevannet vårt renere enn andres. Vi har ikke likestilling – i hvert fall ikke i hoppbakken. Og hvis det å bli olympisk mester i bryting innebærer å tilbringe halve livet som ufør, snakker vi om en innsats for det norske flagget som det neppe er verdt å etterstrebe.

Nasjonalpatriotisme er komplisert å diskutere fordi det ofte handler nettopp om det som ikke står i teksten, opplysningene som er utelatt og underslått. Spesielt slående er det å legge alt man kan finne av engelske og norske barnebokversjoner av Amundsen og Scotts kappløp til Sydpolen ved siden av hverandre. Ikke bare viser virkeligheten seg svært tøyelig når den presenteres for barn. I framstillinga av nasjonale helter er tekstene tydelig farga av hvilke helteidealer som til enhver tid råder i samfunnet. Den som tilhører din egen nasjonalitet framstilles gjennomgående mest sympatisk, og utvalget av fakta er underordnet dette. Det er påfallende, det er usant og det er usunt.

Unyanserte framstillinger av nasjonale helter kan bidra til oppblåste, usunne selvbilder. Sunn selvfølelse handler om å utvikle «et nøkternt, nyansert og aksepterende forhold til seg selv», skrev Erik Tresse og Anne Hilde Bermingrud fra Famlab nylig i Morgenbladet (18.10.2012). Minst like mye handler det om å utvikle et aksepterende forhold til andre. Det som utelates i norsk barnelitteratur, er i stor grad informasjon som går på nasjonalfølelsen løs, fakta som gjør det flaut å være norsk. Eller, som i framstillingen av Jon Rønningen, fakta som gjør det litt mindre attraktivt å strebe etter rollen som norsk helt.

Guri Fjeldberg