Svart Gull

DÅRLIG BRUK AV GODT STOFF

Olav Såtvedts nye roman Svart gull er svært forutsigbar og lite levende. Synd, for ideen er god.

Sterke, enkle elementer
1700-tallet, fattigdom, hardhendt rettsvesen, seilskuter, slavehandel, sukkerplantasjer og ung kjærlighet over hudfargegrensene. Det skal nesten godt gjøres å tenke seg bedre ingredienser til en ungdomsroman – eller kanskje først og fremst en gutteroman?

Når man legger til sølvgruvene ved Kongsberg som ekstra bakgrunn, burde det hele ha ekstra gode forutsetninger for å fenge. Elementer i handlingen og noen av de mer perifere personene er historiske og delvis brukt tidligere i andre bøker av Olav Såtvedt. Hovedpersonen Arne Halvorsøn og hovedhandlingen er fiktive, men lagt tett opp til historiske hendelser.

Hvorfor fungerer likevel ikke denne romanen om unionstidens klassiske ”trekantfart” – med forskjellige varer fra Europa til Afrika, slaver fra Afrika til Karibia/Amerika og sukker/bomull tilbake til Europa?

Grov klisjétegning
At romanen avbrytes etter to tredjedeler av Arnes reise, er ikke så galt; alt er lagt opp til at reisen ikke kan fortsettes. Arne, som har rømt fra fengsel etter et tyveri, har ingen ting å vende tilbake til, og i den dansk-norske kolonien St. Croix er kjærligheten. Hvordan den utvikler seg, og hvordan det går med den rømte slaven og den rømte tyven, er et opplagt tema for en ny bok.

Da er det adskillig verre at hele utviklingen i romanen er så forutsigbar, omtrent så man ser for seg kapitlene ett for ett før man får lest dem. Man skal absolutt lage seg bilder når man leser en roman, men de bør komme mens man leser, eller leseren bør lokkes til å se for seg flere alternativer. Her finnes det hele tiden bare én mulig tråd, alt blir opplagt og grovtegnet, og klisjeene er aldri langt unna, heller ikke når det gjelder språk eller metaforer: ”Alt vann rant mot havet, både i sør og nord, alt liv mot døden.” Det fenger ikke, det finnes ingen dybde bak ordene. Teksten er død tekst, bokstaver på papir, og den blir ikke noe mer, den gir ikke leseren noe.

Tenkt som dokumentar?
Selvfølgelig er det positive trekk også. Boken inneholder gode kunnskapselementer både på det historiske feltet og når det gjelder helt elementære menneskerettigheter som retten til å disponere over eget liv, skildringen er realistisk og i og for seg troverdig på det helt enkle kunnskapsplanet. Men liv får den aldri, og som roman har boken dårlig troverdighet på den måten at personer og hendelser ikke blir mer enn summariske postulater. Kanskje feilen er at forfatteren forsøker å lage en roman av noe som egentlig er tenkt som en dokumentarbok?