Svart – ikke så mye hvitt
Boktittel: Til ungdommen. Svart-hvitt album
Forfatter: Cornelius Jakhelln (red.)
Forlag: TOpublic/MOToffentlighet ved Gry Ulfeng
Årstall: 2016
Antall sider: 265
Tekstene fungerer best – i et tidsdokument der bildene sløres ned av gammelt sort metallstøv.
Etter 22. juli 2011 har «Til ungdommen» fått en spesiell klang, for ikke å si bi-lyd. I 1936 skrev Nordahl Grieg diktet (som også kalles «Kringsatt av fiender» etter åpningsstrofen) som Otto Mortensen satte melodi til i 1952. «Til ungdommen», en kampsang, ble sunget i minnegudstjenesten etter terrorangrepet, i rosetoget på Rådhusplassen og i minnekonserten. I årene som har gått etter massakren på Utøya og bomben i regjeringskvartalet, er det også laget en prisbelønnet dokumentarfilm om angrepet: Til ungdommen (Regi: Kari Anne Moe 2012).
Veldistribuert, men elitistisk
Sommeren 2016 kom antologien Til ungdommen ut, med undertittelen «svart-hvitt album», redigert av forfatter, filosof, og black metal-musiker Cornelius Jakhelln. Boka er en del av kunstmønstringen TOpublic/MOToffentlighet som ble arrangert i Oslo i tiden 29. juni– 8. juli 2016. Jakhelln er en av 6 kuratorer i mønstringen under ledelse av Gry Ulfeng. Kurator og produsent Gry Ulfeng fikk tildelt 5 millioner for å lage en kunstmønstring for barn og unge i 2016. Mønstringen avslutter Kunstløftet, et tiltak initiert av Norsk kulturråd, som siden 2008 har hatt som mål å heve kvaliteten på kunst for barn og unge. Ulfeng var den av 18 søkere som fikk full uttelling for sitt prosjekt der «… Formålet er å vise engasjerende kunst som griper inn i og aktualiserer etiske, kunstneriske og samfunnsmessige grenseoppganger mot et ungt publikum.»
Til ungdommen er kanskje den delen av kunstmønstringen som har nådd et ungt publikum: Boken er delt ut til 10-klassinger i Oslo, og til mindreårige asylsøkere over hele landet. Albumet i sort-hvitt har en tiltalende layout, papiret er godt å bla i (Amber/Magno 120 g) og har både den tyngde og grovheten som passer tematikken: KAMP.
Vekslingen mellom lyrikk, korte og lengre tekster, og bilder, fungerer godt. Dette er et album uten filter. Her er ikke noe forord, ingen presentasjon av de 17 bidragsyterne, ingen fotnoter, ingen bildeliste, kun en kortfattet innholdsliste delt i tre bolker: TRO, HÅP og KJÆRLIGHET. Bakerst, plakaten til kunstmønstringen: en knyttneve med en pensel fotoshoppet inn i et hav av ansiktsløse soldater, og programmet: TOpublic 2016. Et program spekket med tung teori, og sjelden har jeg lest om en mer ekskluderende kunsthappening rettet mot en høyst elitistisk offentlighet. Programmet, metoden og målgruppen kan du lese mer om her: http://www.motoffentlighet.no
Jeg har gjort flere forsøk og fikk, trass en ugjennomtrengelig kunstteoretisk svada, forståelsen av at i stedet for å tenke målgruppe, vil kuratorene rette blikket mot seg selv:
«Kunstmønstringen er en utforskning og avdekking av de forholdene i nåtidskunsten gjennom å snu blikket mot vår egen (de voksnes) tilnærming til barna/ungdommene med kunstprosjekter som i sin bredde griper inn i og aktualiserer etiske, kunstneriske og samfunnsmessige grenseoppganger mot dette publikummet. I stedet for at kunsten velges (som fra et marked) ut fra målgruppetenkning, snus perspektivet – fra at de voksne tilpasser kunsten til dem (barn og unge) for å belære dem, forklare for dem, til at vi (de voksne) avdekker og utforsker oss selv og nåtidskunst for barna og de unges blikk.»
Ketil Rød skriver godt om det i sin anmeldelse på Periskop.no: http://www.periskop.no/peiler-elitistisk-kunstoffentlighet/
Sort-hvitt album
Antologiens tittel og forbindelsestrådene til 22. juli er tydelige. Cornelius Jakhelln har tidligere, ved flere anledninger; i kronikker, kunstprosjekter og bøker, behandlet temaer som berører Anders Behring Breiviks tankegods og radikaliseringsprosess. Flere av kunstnerne som bidrar i antologien har også tidligere laget kunstprosjekter tilknyttet 22. juli. For eksempel: Performance- og scenekunstneren Julian Blaue hadde en fortid som selverklært fascist uttrykt gjennom ulike performances og kunstprosjekter. På Henie-Onstad kunstsenters 22. juli-utstilling «Vi som lever på en stjerne» (2014) tok han et oppgjør med fortida gjennom performance og musikk. Han var invitert til å delta basert på et 100 sider langt manuskript om egen politiske snuoperasjon etter 22. juli. Eddy Poppy, en annen av bidragsyterne i antologien, bidro med tekster til Blaues forestilling på Henie Onstad kunstsenter, og Cornelius Jakhelln opptrådte med black metal-bandet sitt Sturmgeist samme sted.
Jakhelln har også tatt et oppgjør med tidligere tankegods, og ga i 2011 ut boka Raseri. En hvitings forsøk på en selvbiosofi.
Dennis Rudolph, tysk konseptkunstner, åpner albumet med sort-hvite illustrasjoner; cyanotopier og fotogram (gamle fotografiske metoder), der han tangerer symboler og et tysk nasjonalsosialistisk bildespråk som i «Stadt am Meer», en slags apokalyptisk parafrase over verdensriket. Serien på 6 bilder følger etter Olav Aukrusts dikt «Eg er min eigen fiendsmann» fra 1930.
Bildekunstnerne i albumet hører til innenfor en romantisk, nyfigurativ tradisjon, der Christopher Rådlund og Sverre Malling er de mest framtredende norske. Rådlunds symbolistiske og romantiske arbeider i grått følger etter Mette Karlsviks fine og biografiske tekst «Hungr», om spiseforstyrrelser. Mot slutten omfatter teksten hennes en omfattende hunger etter historier, etter litterære uttrykk. Karslviks tekst og Rådlunds bilder har ingenting med hverandre å gjøre, de synes helt vilkårlig plassert, men det kan også være en villet vilkårlighet?
Rådlund illustrerer også Cornelius Jakhellns poesi og korttekster med dekorative rammer som trær rundt tekstene: sterke, sinte, hatefulle, følelsesladde tekster som kulminerer i «Sjølvmordet» – en sterk og innsiktsfull tekst.
Både Christopher Rådlund og komponisten Marcus Paus tilhører kunstbevegelsen Retrogardisme og er knyttet til kulturinstitusjonen Senter for Frie Kunster i Oslo. Marcus Paus bidrar med partituret «Kosmopolis». Sverre Malling er tredjemann ut av de nyfigurative, romantiske, symbolistiske bildekunstnerne med en hang til okkultisme og folkekunst. Han bidrar med en syklus tegninger, kjente motiver fra utstillinger han har hatt de senere år: «Norwegian Muskox» sist sett på utstilling i Haugar Kunstmuseum, og et bilde som «Flagellants» med pekere til middelalder og svartekunst, til konstruktivisme og kjærlighet i form av et gjennomboret hjerte. Malling har også med to bildeserier av sort-hvitt fotografier, som sterkt minner om stillbilder fra dadaist- og surrealistfilmer – kunst som uttrykk for en nihilistisk og anti-estetisk bevegelse – en reaksjon på 1. Verdenskrigs grusomheter og kaos.
Julian Blaue viser bilder fra «Apostata» (2008), performancer der han transformeres fra kunstdiktator til transvestitten Julia. Marianne Wiig Storaas viser en serie fotobaserte malerier av interiører.
Trenger bruksanvisning
Det er påfallende hvordan alle bildesekvensene kretser om død, apokalypse, nasjonalsosialisme og okkultisme – i en gjennomgående lik form, mens tekstene er langt bedre og differensierte i tematikk og form: Simon Stranger har levert en interessant og vondt realistisk interaktiv tekst om flyktningers vei til Europa, den berører sterkt. I tematisk kontrast til den står Kristine Toftes manende feministiske brev til datteren: «Alle fitter er fine», og Eddy Poppys levende beskrivelse av en ung kvinnes seksualitet i «Oppvåkning», begge sterke tekster som kan leses og fordøyes uten bruksanvisning.
Leser man om albumet får man vite at: «Til ungdommen skal få leseren til å reflektere over de ulike betydningene av begrepet «kamp» – og gjennom dette oppnå en erkjennelse av hvor sårbare størrelser som demokrati og fred er.» Det er umulig å lese dette ut av antologien uten en bruksanvisning. Og bildene tåkelegger mer enn de avdekker budskapet.
Jeg tror allikevel dette er en bok som kan treffe mottakeren gjennom gode tekster, som handler om sårbarhet – som flyktning, som ung kvinne, som ungt menneske i en vanskelig verden. Slik fungerer Til ungdommen som et tidsdokument, men sløret ned av en annen generasjons svarte metallstøv.