Tittel: Svart kalv @ kvit snø
Tekst: Hans Sande
Illustratør: Per Dybvig
Forlag: N.W.Damm & Søn
Årstall: 2006
Antall sider: 90

ISBN: 82-04-11646-2

Svart kalv @ kvit snø

Brevveksling mellom ku og kalv

«Dette er en epostroman hvor brevskriverne er en ku og hennes bortløpne kalv.» Ordene setter seg fort fast når en skal si slikt. For øvrig er det bare godt å si om Hans Sandes overraskende og absurde sjangerlek.

Barnets første pekebok Dyra på gården viser lykkelig kalvedans på irrgrønt gress. Lykkelig kalvedans er viktig i Svart kalv @ kvit snø også, men for øvrig er dette ingen pekebok. Dette er heller ingen kose- og ’nattabok for de minste. Så er det sagt.

Dyr i barnelitteraturen
Men det er viktig å huske disse glade pekebøkene fra gården når en skal vurdere Svart kalv @ kvit snø, for Sande fabulerer i forlengelsen av barnelitteraturens affinitet mellom barn og dyr. I den realistiske barnelitteraturen er gården gjerne en trygg ramme om dyrenes og barnets naturlige utvikling, ofte fortalt tilbakeskuende og forskjønnende. I den ikke-realistiske litteraturen er dyrene i mer eller mindre grad antropomorfe (menneskelignende), og da tjener de som regel til å speile, kommentere eller parodiere menneskene og deres verden. Tenk på hele tradisjonen fra Æsops fabler via Donald Duck til for eksempel Samson og Roberto-bøkene av Ingvar Ambjørnsen.

Barn på virkelige gårder opplever paring, fødsel og død uten omskrivinger og tabuisering og livssyklusen blir gjerne en del av de realistiske skildringene av livet på gården, mens de antropomorfe dyrene i barnenes bøker og tegneserier helst er aseksuelle og udødelige. (Selv om de antropomorfe dyrene i større grad også er seksualisert i nyere barnebøker, for eksempel i Jafs av Endre Lund Eriksen.) I kontrast vil derfor «tegneserier for voksne» med dyr i hovedrollen ofte eksplisitt bryte seksuelle og andre tabuer under dekke av dyrefabelens naivitet.

I moderne, moralske dyrefabler er det for øvrig tydelig at menneskets forhold til dyrene er blitt mer komplisert og skyldbetinget på grunn av industrielt dyrehold og naturødeleggelse som setter dyrenes eksistens i fare. Svart kalv @ kvit snø er et godt eksempel på dette: Selv om moren forsøker å idyllisere den varme og trygge tilværelsen i fjøset, lar ikke stutekalven Alfakrøll seg lure. Han har rømt fra gården for å smake friheten og for å berge livet. Som stutekalv i et industrialisert kjøtt- og melkeproduksjonsanlegg ville livet hans ellers blitt en kort omvei til slakteriet.

Lek med brevromanen
En annen litterær tradisjon som det er vel verdt å huske i forbindelse med denne epostromanen, er brevromanen. Den var populær på 1700-tallet fordi den gjorde det mulig å utarbeide komplekse og intrigante plot, men også fordi brevbetroelsen kunne handle om slike ting som det var vanskelig å tale om ansikt til ansikt.

Brevroman-aktørene på 1700-tallet kommuniserte ved hjelp av private tjenere som løp i skytteltrafikk mellom dem dagen lang. Med det institusjonaliserte postvesenets langsommere trafikk og ombæring en eller to ganger om dagen var brevromanens fortettede plot ikke lenger realistisk mulig. Først med Internett og epost går kommunikasjonen igjen fort og heseblesende, og nå dukker interessant nok epostromanen opp – og da også muligheten til å leke seg med sjangeren. Brevkommunikasjonen er igjen blitt så friksjonsløs at forfatteren kan spille på tausheten og mangelen på svar. Denne muligheten benytter Sande seg så godt av i slutten av Svart kalv @ kvit snø at leken og rollespillet gir plass til et gripende alvor.

Det er ellers mest tittelen Svart kalv @ kvit snø som gir assosiasjoner til en epostroman. I utgangspunktet er det ikke helt klart hvordan den bortløpne kalv på stølen kommuniserer i korte brevlignende meldinger med moren som er igjen i fjøset. Først litt uti fortellingen forklarer Alfakrøll at han ikke har kunnet svare moren fordi den ene «skrivefoten [hans] hadde kilt seg fast mellom R og T». «Du må vere forsiktig så du ikkje øydelegg bokstavane! For då blir det heilt slutt mellom oss,» formaner moren. Dyrefabelens sjangerkonvensjon gjør uansett at en godtar den umulige kommunikasjonen mellom ku og kalv. Som en godtar Alfakrølls kløkt, refleksjonsnivå og vennskap med sauene på stølen.

Stutane har noko som vi ikkje har
Fortellingens styrke er dens usikre grense mellom dyr og menneske i karakterene sønnen, kalven Alfakrøll og moren, kua Krøllbrura.

Utgangssituasjonen er ganske fort etablert og den plasserer fortellingen i gårdsdyrenes ubarmhjertige verden. Moren vil ha den rømte kalven hjem til fjøset, men kalven stoler ikke på morens forsikringer om at det er trygt. Han vil ha klar beskjed om slakting og de andre ubehagelige sannhetene som vedrører livet på gården. Moren svarer i ulne vendinger. Og mens kjærligheten mellom mor og sønn er ytterst menneskelig, er deres livsbetingelser underlagt bondens og den effektive produksjonens nådeløse diktatur. Som plot er dette ganske tynt, og denne leseren begynte snart å lure på hvilken vending dette måtte ta om det skulle holde på interessen over 90 sider. Et åpenbart spenningsmoment er det riktignok at det går det mot en hard vinter for kalven på stølen…

Ungstuten graver og spør etter livets sannheter. Morens svarer unnvikende og omskrivende:

    «Stutane har noko som vi ikkje har, og vi har noko som stutane ikkje har. Det vi har, vil stutane ha, og det stutane har, vil vi ha. Resten kan du finne ut sjølv, du som er så klok. Helsing mor»

Men sønnen gir seg ikke og etter hvert utvikler dette seg til å bli en riktig så åpenhjertig dialog om vanskelige, intime spørsmål mellom mor og sønn. Moren som bare er blitt inseminert av dyrlegen, er ikke mindre opptatt av stuter enn sønnen som aldri har sett en. Fordi den foregår mellom ku og kalv, kan mor og sønn bryte seksuelle tabu uten at det virker plumpt. Dialogen handler også om mer enn stuter og seksuell lengsel og berører eksistensielle spørsmål som frihet og død. Den er morsom, vågal og absurd, men også sår og alvorlig. Og ikke minst er den full av intertekstuelle spill og sprell, fra Håvamål til Liv Finstads udødeliggjorte «sauer er ålreite dyr».

Per Dybvig rufsete ku- og sauetegninger kler teksten. Det eneste en kunne utsette på dem er at de er for få og gjør for lite ut av seg.

Anbefales alle som har lyst på noe vågalt, bisarrt og overraskende!



Skrevet av:
Kommentarer