Tittel: Svart. Og Cirka hvitt
Tekst: Jon Ewo
Forlag: Omnipax
Årstall: 2004
Antall sider: 160

Svart. Og Cirka hvitt

Engasjerende terapi

Når noen mobbes hardt nok vil det ende som en katastrofe. Men den som mobbes må ikke gi opp. Det er alltid mulig å ta tilbake livet sitt. Slik er moralen i Jon Ewos Svart. Og Cirka Hvitt. En konstruktiv, oppbyggelig moral, som er formidlet av en intenst engasjert jeg-forteller.

I en mer tradisjonelt oppbygd didaktisk roman av denne typen ville fortellingen ha to deler. Den første ville kretse om mobbingens grusomhet som leder fram mot katastrofen. Vendepunktet inntreffer så når katastrofen avverges i siste liten, og den positive delen av budskapet ville så bli utbrodert i en siste del hvor helten ved bistand av et vennligsinnet menneske så smått ville finne måten å gjenreise sin selvrespekt og sin fremtidstro på.

I stedet for å strukturere fortellingen på denne lineære måten, forteller Ewo en dobbeltfortelling hvor de samme problemstillingene og personene spilles ut i to ulike scenarier. I den første delen handler det om mobbeofrene Jo og Ben som tilbringer en helg alene hjemme. De første 12 kapitlene er strukturert som en skjebnesvanger nedtelling mot en varslet katastrofe mens fortellerstemmen fra første setning av insisterende drøfter handlingsgangen og –alternativene: ”Jo Kramer ligger rett ut på sofaen, og ingen kan ane at han om førtito timer skal gjøre noe som folk vil snakke om i årevis” (s. 10) ”I fortellingen om Jo Kramer er det viktig å skjønne at de fleste av oss – hvis livet kjøtter oss hardt nok inn i et hjørne – kan gjøre noe grusomt og bryte loven” (s. 11). Slik lades de hverdagslige hendelsene som skjer på hjemmebane og på gutterommet intenst.

Guttenes enorme sinne og fortvilelse kommer til uttrykk ved hjelp av deres utfoldelse og innlevelse i blodige dataspilling . Mot overflaten av sommerlig normalitet, beveger fortellingen seg i tilværelsens ekstreme mørke randsone for handlingsmessig og følelsesmessig ekstremisme. Her er det avsnitt som virkelig slår. Scenen er kjøkkenet hvor moren forsøker å ta en prat med Jo før familien drar på hytta uten ham:

      ”Kunne du ikke prøve å være litt mer fleksibel?” sier hun og gnir videre, slik hun alltid gjør når hun er stressa. ”Litt lettere å omgås for andre.”

 

      Sverdet dras ut av slira, hviner gjennom lufta og lager en tynn, skingrende lyd før det treffer issen hennes og…

 

      Selvkontroll!

 

      Jo åpner kjøleskapet. Finner ikke noe han vil ha. Men blir likevel stående og stirre inn blant pålegg og drikkervarer.

 

      ”I stedet for å isolere deg oppe på loftet med spill eller sitte i kjellerstua og glane på det dumme underholdningsprogrammet drees med alle de rare tabbene folk finner på for å komme på tv…

 

      Sverdet kløver skallen hennes skjevt, slik at det venstre øyet også deles i to. Sverdet sklir som gjennom smør. Kommer ut på siden av halsen og treffer kragebeinet og…

 

    Selvkontroll! (s. 22)

Denne uttrygge fordelingen av virkelighet og fantasi, normalitet og vold gjør teksten fascinerende og virkningsfull. Guttenes hengivenhet til voldelig og nedverdigende søppelkultur på data- og tv-skjermen, deres skjøre vennskap og likevekt som sosialt utstøtte, samtidig som de for så vidt befinner seg i helgens relative trygge fristed, driver fortellingen fram mot katastrofen ved hjelp av de hverdagslige bagatellene. Og samtidig setter fortelleren eksplisitte ord på det hele: ”Hatet blir et egg som denne helgas tilfeldigheter kakker hull på” (s. 20).

En fortelling av dette slaget trenger ikke å dvele ved mobbingen. ”Skolegårdens lynsjejustis,” som det heter. ”Midt mellom snødynking og sommerens vanndynking” (s. 19). Når den spektakulære mobbehandlingen skjer – det handler om å videofilme den ultimale nedverdigelse og så få opptaket sendt på TV nettopp i mobbeofrenes yndlingssøppelprogram – er spenningen bygd så høyt at spørsmålet bare blir omfanget av katastrofen når den nødvendigvis utlades.

”Jeg er ikke skrudd sammen slik”, ”Jeg kan ikke la storyen slutte på denne måten,” sier fortelleren så og lager et annet scenario hvor noen detaljer er annerledes; en mobil smadres i gulvet, en venninne kommer på besøk. Fortellingen drives inn fra randsonen til normaliteten. Dypdykket ned i fortvilelsens mørke sjakt avverges. I stedet for at søppelkulturens vold og fanatisme får ta makten over mobbeofrene er det de som tar makten fra mobberne. Den tredje i mobbeoffergjengen, venninnen Tam, bringer en solid handlekraft og vilje til å slå tilbake inn i guttenes skjøre psykologi. Det moralske budskapet er at mobbeofrene må slå tilbake uten å ”bli som dem”.

Dette er en sterk fortelling og en sterk, levende, variert tekst som heldigvis har sluppet unna alle de skrikende versalene som Ewo har for uvane å strø tekstene sine med. Min innvending mot Svart. Og cirka hvitt er at forfatteren kunne ha spart seg sine ”etterord med bitter bismak” (s. 154). Trolig har Ewos unge leser hatt tilstrekkelig omgang med fiksjonslitteratur til å vite at litteraturens ”sannhet” ikke er knyttet til dens ”dokumentarisme”. Ewos terapeutisk iver blir også i overkant når han etter en sterk tekst hvor budskapet kommer mer enn godt nok fram, ennå en gang må insistere, ”Men det er mulig å slutte å være bonden på brettet. Hold ut folkens. Det er mulig” (s. 156). Og dessuten fortelle trivia om Samuraier. Og dessuten antyde sin egen mobbeerfaring. Og dessuten komme med lenker til mobbeofferhjelpesider. Da forvandler den sympatisk påtrengende og engasjerte fortelleren som gir temperatur til fortellingen, seg til en påtrengende forfatter som ikke vet når punktum bør settes.

Men her er det kanskje som streng litteraturviter jeg snakker, og ikke som forfattervennen som strekker ut sin varme hånd til barn og ungdommer som lider i mørke mobbehelvetet 

—- For Svart. Og ca hvitt ble Jon Ewo tildelt Skolebibliotekarforeningens litteraturpris for 2005:



Skrevet av:

Svart. Og Cirka hvitt

Ungdomsroman
160 sider
Omnipax 2004

Anmeldt av Inger Østenstad

Engasjerende terapi

Når noen mobbes hardt nok vil det ende som en katastrofe. Men den som mobbes må ikke gi opp. Det er alltid mulig å ta tilbake livet sitt. Slik er moralen i Jon Ewos Svart. Og Cirka Hvitt. En konstruktiv, oppbyggelig moral, som er formidlet av en intenst engasjert jeg-forteller.

I en mer tradisjonelt oppbygd didaktisk roman av denne typen ville fortellingen ha to deler. Den første ville kretse om mobbingens grusomhet som leder fram mot katastrofen. Vendepunktet inntreffer så når katastrofen avverges i siste liten, og den positive delen av budskapet ville så bli utbrodert i en siste del hvor helten ved bistand av et vennligsinnet menneske så smått ville finne måten å gjenreise sin selvrespekt og sin fremtidstro på.

I stedet for å strukturere fortellingen på denne lineære måten, forteller Ewo en dobbeltfortelling hvor de samme problemstillingene og personene spilles ut i to ulike scenarier. I den første delen handler det om mobbeofrene Jo og Ben som tilbringer en helg alene hjemme. De første 12 kapitlene er strukturert som en skjebnesvanger nedtelling mot en varslet katastrofe mens fortellerstemmen fra første setning av insisterende drøfter handlingsgangen og –alternativene: ”Jo Kramer ligger rett ut på sofaen, og ingen kan ane at han om førtito timer skal gjøre noe som folk vil snakke om i årevis” (s. 10) ”I fortellingen om Jo Kramer er det viktig å skjønne at de fleste av oss – hvis livet kjøtter oss hardt nok inn i et hjørne – kan gjøre noe grusomt og bryte loven” (s. 11). Slik lades de hverdagslige hendelsene som skjer på hjemmebane og på gutterommet intenst.

Guttenes enorme sinne og fortvilelse kommer til uttrykk ved hjelp av deres utfoldelse og innlevelse i blodige dataspilling . Mot overflaten av sommerlig normalitet, beveger fortellingen seg i tilværelsens ekstreme mørke randsone for handlingsmessig og følelsesmessig ekstremisme. Her er det avsnitt som virkelig slår. Scenen er kjøkkenet hvor moren forsøker å ta en prat med Jo før familien drar på hytta uten ham:

    ”Kunne du ikke prøve å være litt mer fleksibel?” sier hun og gnir videre, slik hun alltid gjør når hun er stressa. ”Litt lettere å omgås for andre.”
    Sverdet dras ut av slira, hviner gjennom lufta og lager en tynn, skingrende lyd før det treffer issen hennes og…
    Selvkontroll!
    Jo åpner kjøleskapet. Finner ikke noe han vil ha. Men blir likevel stående og stirre inn blant pålegg og drikkervarer.
    ”I stedet for å isolere deg oppe på loftet med spill eller sitte i kjellerstua og glane på det dumme underholdningsprogrammet drees med alle de rare tabbene folk finner på for å komme på tv…
    Sverdet kløver skallen hennes skjevt, slik at det venstre øyet også deles i to. Sverdet sklir som gjennom smør. Kommer ut på siden av halsen og treffer kragebeinet og…
    Selvkontroll! (s. 22)

Denne uttrygge fordelingen av virkelighet og fantasi, normalitet og vold gjør teksten fascinerende og virkningsfull. Guttenes hengivenhet til voldelig og nedverdigende søppelkultur på data- og tv-skjermen, deres skjøre vennskap og likevekt som sosialt utstøtte, samtidig som de for så vidt befinner seg i helgens relative trygge fristed, driver fortellingen fram mot katastrofen ved hjelp av de hverdagslige bagatellene. Og samtidig setter fortelleren eksplisitte ord på det hele: ”Hatet blir et egg som denne helgas tilfeldigheter kakker hull på” (s. 20).

En fortelling av dette slaget trenger ikke å dvele ved mobbingen. ”Skolegårdens lynsjejustis,” som det heter. ”Midt mellom snødynking og sommerens vanndynking” (s. 19). Når den spektakulære mobbehandlingen skjer – det handler om å videofilme den ultimale nedverdigelse og så få opptaket sendt på TV nettopp i mobbeofrenes yndlingssøppelprogram – er spenningen bygd så høyt at spørsmålet bare blir omfanget av katastrofen når den nødvendigvis utlades.

”Jeg er ikke skrudd sammen slik”, ”Jeg kan ikke la storyen slutte på denne måten,” sier fortelleren så og lager et annet scenario hvor noen detaljer er annerledes; en mobil smadres i gulvet, en venninne kommer på besøk. Fortellingen drives inn fra randsonen til normaliteten. Dypdykket ned i fortvilelsens mørke sjakt avverges. I stedet for at søppelkulturens vold og fanatisme får ta makten over mobbeofrene er det de som tar makten fra mobberne. Den tredje i mobbeoffergjengen, venninnen Tam, bringer en solid handlekraft og vilje til å slå tilbake inn i guttenes skjøre psykologi. Det moralske budskapet er at mobbeofrene må slå tilbake uten å ”bli som dem”.

Dette er en sterk fortelling og en sterk, levende, variert tekst som heldigvis har sluppet unna alle de skrikende versalene som Ewo har for uvane å strø tekstene sine med. Min innvending mot Svart. Og cirka hvitt er at forfatteren kunne ha spart seg sine ”etterord med bitter bismak” (s. 154). Trolig har Ewos unge leser hatt tilstrekkelig omgang med fiksjonslitteratur til å vite at litteraturens ”sannhet” ikke er knyttet til dens ”dokumentarisme”. Ewos terapeutisk iver blir også i overkant når han etter en sterk tekst hvor budskapet kommer mer enn godt nok fram, ennå en gang må insistere, ”Men det er mulig å slutte å være bonden på brettet. Hold ut folkens. Det er mulig” (s. 156). Og dessuten fortelle trivia om Samuraier. Og dessuten antyde sin egen mobbeerfaring. Og dessuten komme med lenker til mobbeofferhjelpesider. Da forvandler den sympatisk påtrengende og engasjerte fortelleren som gir temperatur til fortellingen, seg til en påtrengende forfatter som ikke vet når punktum bør settes.

Men her er det kanskje som streng litteraturviter jeg snakker, og ikke som forfattervennen som strekker ut sin varme hånd til barn og ungdommer som lider i mørke mobbehelvetet

—-
For Svart. Og ca hvitt ble Jon Ewo tildelt Skolebibliotekarforeningens litteraturpris for 2005:



Skrevet av:
Ingen kommentarer.

Legg igjen en kommentar

Legg inn din meaning her. Vær hyggelig. Din e-post vil holdt anonym.