Tittel: Svarte sjeler
Tekst: Finn Øglænd
Forlag: Samlaget
Årstall: 2007
Antall sider: 93

ISBN: 978-82-521-7117-4

Svarte sjeler

Desperat opprør

Finn Øglænds Svarte sjeler er en roman om en desperat person som gjør opprør. Men forsøker den også å være noe annet?

Fredrik er en 17 år gammel gutt i Stavanger. Dessuten er han sint. Svarte sjeler handler først og fremst om hans ustyrlige og totale sinne: «Sinnet mitt er kolossalt, eg har ikke noko anna enn sinne.»

Det er nemlig han selv som snakker, hele tiden. Snart fortellende, som til en tredje person (leseren), og snart besvergende, i annen persons form, når han henvender seg til en annen av bokens personer, den jevngamle Rita.

Fredrik er helt besatt av Rita. Hun er det eneste positive i hans verden, som innen bokens rammer kort og godt er verden. Han tenker ikke på annet, han følger etter henne ut i skogen, uten å bli sett, og ser henne kle av seg og gjøre gymnastiske øvelser. Blant annet. Han står utenfor vinduet hennes når hun kler av seg og legger seg om kvelden, stadig uten å bli sett. Tror han.

Samfunnsundergravende
Rita er sammen med en tyrkisk innvandrergutt. Tyrkere holder sammen, og denne episoden ender ikke bra for Fredrik. Det fører bare til å forsterke hatet. Hatet til alt – makthaverne, samfunnet, borgerskapet som stemmer på SV og bor i de dyre, opprinnelig så enkle trehusene i Gamle Stavanger, alle andre:

    «Makta ser sjølvsagt at eg er ein farleg opposisjonell som kunne få stor innverknad i Norge. Fleirtalet av det norske folket skjøner intuitivt at eg har rett, men Eliten har dopa dei ned med TV og paradisførestillingar, forbrukslykkehjulet går, kjøp Se og Hør og et dei forbaska pillene dine, blir du sliten av karusellen, kan du jo bare hoppe av, så har vi ein kuvøse og sjuketrygd klar til deg.»

Raseriet mot samfunnet henger – som så ofte – sammen med den selvfølgelige overbevisningen om egen fortreffelighet. Bare ett sted finner Fredrik støtte: på hjemmesidene til den nazistoide organisasjonen Vigrid. Men uten at han helt går på bløffen til nazistene; tvert imot hater han nazismen og bruker den som skjellsord mot myndighetene. Fremmedhatet hos Vigrid suger han imidlertid til seg, og han trekker uten problemer tråden til Fremskrittspartiet. Si meg hvem som stemmer på deg, og jeg skal si deg hvem du er.

Overmenneskedrømmer
Den opplagte veien ut er selvmordet, som Fredrik er ekspert på. I hvert fall i teorien. Han leser selvmordsfilosofer og er ganske belest, men fullstendig ensidig. Han er selvfølgelig overbevist om egen overlegen intelligens; han stjeler den pessimistiske filosofen Peter Wessel Zapffes avhandling Om det tragiske på biblioteket, men leser den riktignok ikke – det er en diger og tung bok som først og fremst egner seg godt som våpen.

Fredrik planlegger aldri, han bare gyver løs med mest mulig brutalitet, på impuls. Det han har av tanker, kretser utelukkende om to ting: opptattheten av Rita, og hatet mot alt annet. Til og med selvmordet blir i tankene hans en aksjon mot samfunnet: «Sjølvmordaren er den einaste sanne samfunnskritikaren, den einaste som tar ansvar, som skaper opplysning og innsikt, som får folk til å vakne opp frå livsløgnene sine.»

Nok en gang den kolossale overvurderingen av egen betydning – som om samfunnet ville gå til grunne (eller se lyset?) dersom Fredrik tok livet av seg. Men samtidig er boken en fullstendig realistisk og skarp skildring av de rasende blant oss. I det hele tatt er det denne kvaliteten i fremstillingen som suger leseren inn i boken. Jeg skulle gjerne se den som ikke har kjent en Fredrik, om ikke fullt så rendyrket som Finn Øglænds utgave. Språket i boken bidrar sterkt til intensiteten i fremstillingen, ikke minst når Fredrik snakker i du-form. Noen ganger presses han til og med over i rim, som riktignok også blir parodiske på et vis.

Usannsynlig handlingsutvikling
Fredrik, som bor alene med moren sin (faren har stukket av for mange år siden), skulker skolen så mye at han blir henvist til psykolog. Forutsatt at han møter jevnlig hos psykologen, slipper han å gå på skolen. Men psykologen kommer ingen vei, og til slutt blir Fredrik tvangsinnlagt på psykiatrisk sykehus på grunn av sin voldelighet – selv om voldsutøvelsen hans denne gangen slett ikke er grunnløs.

Så langt er romanen entydig og sterk. Etter min oppfatning skjærer det seg imidlertid en del da Fredrik rømmer fra anstalten, og det hele glir uvarslet over i en slags drømmeverden som ikke virker helt troverdig, for å si det mildt. Etter den gjennomført harde og uttalt brutale realismen gjennom det aller meste av boken blir det vanskelig å tro på slutten. Rent utvendig understrekes dette ytterligere ved at slutten forutsetter en telefonsamtale som Fredrik gjennomfører etter en lengre svømmetur da han holder på å drukne, formodentlig med mobiltelefonen på seg. Ble ikke telefonen våt?

Uventet forvandling
Hatromanen omgjøres plutselig til en slags kjærlighetsroman, og den brutale tonen forsvinner – omtrent som når Mussorgskijs dystre musikkstykke Heksenatten på Bloksberg
glir restfritt over i Schuberts Ave Maria i Disneys første helaftens tegnefilm Fantasia, men litt mindre troverdig her. Det aller meste av romanen er så fengslende troverdig at det gjør vondt, og avslutningen ville heller ikke ha voldt noen problemer isolert sett eller i en annen roman, men her blir det to romankonvensjoner som bryter mot hverandre uformidlet, uten noen overgang.



Skrevet av:
Kommentarer