Svarte vinger

Livet i musikken

Forsiden viser et oppslått, men uskarpt flygel på blå-hvit bunn.
Flygelet ser ut som vingeslag, men det flygende flygelet er tungt. Vil
fuglen lette, holde seg svevende og lande trygt, eller kommer den til
å falle til marken?

Boka faller ikke. Den handler om én som frykter fallet. Svarte
vinger skildrer en uke i et ungt musikktalents liv, fra
generalprøven til konserten. Andrea Bakketeig, kalt Dea, må også
bestemme seg for hva hun skal satse på videre. Hun er i ferd med å
avslutte videregående. Skal hun søke seg inn på Musikkhøyskolen, som
hun selv vil, eller til legestudiet som mor vil? Hvem er sterkest,
musikken eller mors fornuft? Dea selv sier bare ja. «- Ja. Hun svarer
rustent. Bare det ene ordet. Alltid det ordet» (s.30). Svarte
vinger forteller oss at talent koster, og at prisen både er å leve
som i en forlenget pubertet og i angst for den neste konserten: Vil
hun lykkes i å få musikken til å ta av? «Det beste er ofte å være
formen,» sier læreren hennes: «Ved å være bevegelsen blir du klangen»
(s.80). Svarte vinger handler om forbindelsen mellom liv og
musikk og om hvor vanskelig det er å velge musikken i livet.

Formelt sett forener Svarte vinger to romantyper. Den
‘klassiske’ ungdomsromanen tematiserer den sentrale utfordringen det
er å lære seg av med å være et ‘uansvarlig’ barn for selv å ta ansvar
for eget liv. Kunstnerroman tematiserer det vanskelige valget å si ja
til kunstnerkallet. Historisk sett har atskillig færre kvinner en menn
hittil sagt ja, av opplagte grunner: Kvinner skulle gifte seg å få
barn, de skulle holde seg hjemme, ikke farte rundt å holde konserter.
Uten å gjøre det minste nummer av det viser Lise Knudsen oss at kjønn
fremdeles har betydning. Jenter læres fremdeles opp til å ta hensyn,
men en kunstner kan ikke være snill pike, da blir hun ikke god nok.
Det er den brutale sannhet som romanen formidler, at heller ikke
dagens kvinneideal passer overens med de krav som stor kunstutøvelse
setter. Det er fremdeles ekstra vanskelig for unge kvinner å si ja til
et altoppslukende kall. Men sier hun nei, vil hun komme på
kollisjonskurs med det individualitetsprosjektet som ungdomstiden i
vår tid skal være. Risikoen for å falle er stor uansett hva hun
velger.

Estetisk sett tilfører Svarte vinger elementer fra musikk til
så vel setningsnivået som den litterære komposisjonen. Hver dag får
sitt kapittel, hvert kapittel innledes med en notelinje fra Deas eget
repertoir, og hvert kapittel er inndelt i mindre avsnitt som
selvstendige fraser. Formen er hele tiden et skritt foran
problematikken. Effekten er blant annet at når leseren blir kjent med
Dea opplever vi at musikken er hennes liv, selv om det ikke sies, og
selv om hun ikke vet det helt selv ennå. Derfor vil vi at hun skal
våge å satse på musikken, til tross for at mors fornuft og venninnens
sosiale krav trekker i andre retninger. Svarte vinger viser oss
hvor oppslitende det er å ha et stort talent når Dea selv tviler på at
hun vil lykkes og når omgivelsene ikke støtter henne nok.

Svarte vinger er en sjelden roman. Den handler om angsten for å
falle, som musiker og som menneske, men selv ligger den superstøtt i
svevet fordi den er båret oppe av en gjennomført vilje og evne til å
forene musikalske og litterære elementer. Det er blitt et svært
vellykket møte mellom kunstarter.