Tittel: Svenhammeds journaler
Tekst: Zulmir Becevic
Oversetter: Don Martin
Forlag: Cappelen Damm
Årstall: 2010
Antall sider: 174

ISBN: 9788202329808

Svenhammeds journaler

AKTUELL, MORSOM OG MØRK

Svenhammeds journaler er en lettlest bok med tyngde. Den balanserer mellom å være morsom, velskrevet, tankevekkende og beinhard. Men mest av alt er den uhyre aktuell.

Zulmir Bečevićs er nominert til Augustprisen for Svenhammeds journaler, en oppvekstroman fra Sveriges flerkulturelle miljø. Sekstenåringen med det rare navnet vokser opp i en forstad til en av Sveriges større byer. Vi får aldri vite hvor byen ligger, heller ikke hvor foreldrene hans opprinnelig kommer fra. Likevel er disse to faktorene, den lille forstaden og det at foreldre er fra et annet land, det som definerer Svenhammed. Og begge deler føler han avsky mot.

En malplassert svenske
I bunn og grunn er dette om en bok om en gutt med mange følelser uten plusstegn foran. Han hater sin far for det dumme navnet som er en kombinasjon av farens navn Mohammed og Sven, farens favorittperson ved det lokale sosialkontoret. Faren håpet et mer svenskklingende navn ville gi gutten, og i neste rekke han selv, en inngang til det svenske samfunnet. Men boken viser at det skal mer til for å bli kalt svensk.

Svenhammed hater kulturkollisjons-navnet, og han hater alle kommentarene om det. Han føler seg som like malplassert i den svenske verdenen som navnet er klumsete.

      ”Jeg er født i Sverige, men jeg er ikke svensk.

 

      Jeg kan svensk bedre enn svenskene, men jeg er ikke svensk.

 

    Svensk er faktisk det eneste språket jeg kan, men jeg er likevel ikke svensk.”

 

Med disse setningene starter Svenhammed sin journal, og fra dem løper en rød tråd gjennom romanen. ”Vi er født i Sverige, hvordan kan vi bli sett som innvandrere?” er spørsmålet som stilles igjen og igjen. Med denne problematikken er boken aktuell også i den pågående norske debatten om hvem som er norsk, og hva som skal til for å kunne bli norsk.

Gjør narr av innvandrere
Men selv om Svenhammed er fylt av mørke følelser, er boken til tider veldig morsom. Kanskje spesielt for alle unge som har vokst opp i flerkulturelle miljøer. Mange vil nok kjenne igjen dårlig formulerte setninger som blir uhyre komiske. Som da en gammel fetter spør Svenhammed om ”Hvorfor du ikke kommer på fetter Faruk?”.

Svenhammed maler et bilde av både innvandrere og svensker som er humoristisk, frekt og fordomsfullt, og boken er til tider forfriskende ukorrekt. For der debatten knyttet til innvandrere ofte forsøker å være korrekt, med politiske korrekte betegnelser, er gjerne sjargongen i ungdomsmiljøene motsatt. Svenhammed sier (skriver) ting rett ut, og gir et godt bilde på hvordan mange unge med innvandrerbakgrunn tenker. Samtidig er beskrivelsene hans ofte så ukorrekte at de også faller på sin urimelighet.

Han gjør narr av innvandrere og gir et innblikk i en sjargong som kanskje nordmenn, og svensker, flest ikke kjenner. For der majoritetsbefolkningen ser innvandrerbefolkningen som én gruppe, er barn med innvandrerbakgrunn, etter min erfaring, veldig opptatt av sine etniske forskjeller og baserer mye av sin identitet på dem.

Svenhammed kaller for eksempel sin beste venn for Chino fordi vennen er fra Latin-Amerika og har smale, skjeve øyne. Jeg husker godt hvordan en latinamerikaner vi kjente ble kalt Gato (katten) av samme årsak.

Jeg mener ikke at det er positivt å gjøre narr av etniske grupper, eller personer for deres utseende. Og jeg er glad for at de fleste vokser av seg fordommene sine, og at vi har konstruktive debatter om begreper knyttet til flerkulturelle i Norge. Men Zulmir Bečevićs gir innblikk i flerkulturelle unges sjargong. Boken kan få unge til å nikke gjenkjennende, men samtidig få dem til å reflektere over problemstillingene den trekker frem.

Politisk aktuell
Boken tar også for seg Sverigedemokratene og deres fremgang. I lys av partiets brakvalg i høst, og i tillegg til de tragiske hendelsene i Malmø, føles Svenhammeds journaler som en utrolig riktig og viktig bok for høsten 2010. Den viser hvor vanntette skott det er mellom minoritetsbarna og majoritetsbarna. Den viser hvordan unge på hver sin side av dette skottet bygger opp fordommer mot hverandre. Den viser hvordan både rasistiske og radikale muslimske tanker kan vokse frem når det ikke er dialog mellom gruppene. Sagt med Svenhammeds ord om han og nazistene ”Vi var ikke hverandres medmennesker, vi var motmennesker”.

Selv om problematikk knyttet til innvandring er hovedtemaet i Svenhammeds journaler, omfatter denne oppvekstromanen mye mer. Den er skrevet humoristisk, men mange av hendelsene er alt annet enn morsomme. Som forholdet Svenhammed har til sin far. Faren i huset slår ofte begge sine sønner. Dette kan sees som kritikk av en fremmed machokultur, men er ikke representativ for innvandrerfedre flest. Svenhammeds svenske venninne Mel, har også et vanskelig forhold til sin svenske, alkoholiserte mor. Og boken viser klart at dysfunksjonelle familier finnes blant oss alle, både svensker og innvandrere.

Svenhammed selv er en sammensatt person, og det er ikke alltid lett å forstå hans sprøe påfunn. Men de fleste kan nok kjenne seg igjen i avstandsforelskelsen til skolens mest populære, usikkerheten på hvem han er og hvordan han blir oppfattet. Boken er derfor aktuell for mange flere enn bare dem som er oppvokst i et innvandrermiljø.

Svenhammeds journaler er en lettlest bok, samtidig er den intelligent. Romanen er skrevet som en journal, for ”Bare duster skriver dagbok” som Svenhammed skriver. Journalen er tematisk bygget opp, men beholder likevel en kronologisk spenningskurve. Den balanserer det morsomme, det viktige og det vanskelige med en god litterær oppbygning og god rytme.



Kommentarer