Tittel: Svenne : en (u)mulig fortelling
Tekst: Per Nilsson
Oversetter: Tor Fretheim
Forlag: Cappelen
Årstall: 2007
Antall sider: 318

ISBN: 978-82-02-26325-6

Svenne

Hvordan marerittet oppstår

Det er ingen tvil om at Per Nilssons ungdomsroman Svenne er en god bok, og en viktig bok. Men har den litterær kvalitet til å fortjene Sveriges fremste litteraturpris, Augustprisen?

Jeg-fortelleren Svenne, eller Fredrik Svensson som han egentlig heter, er en 17-årig gutt fra et lite sted utenfor Malmö. Han er foreldreløs – moren døde da han ble født, mens den ressurssterke mekanikerfaren nylig omkom i en dum ulykke. Bestevennen Dannes foreldre tar seg av ham.

Da dukker Nils Dackeman opp, mannen med utstrålingen og talegavene. Han overtaler Svenne til å ta imot tilbudet om en meget godt betalt jobb. Til å begynne med dreier det seg bare om å gjøre gartnerarbeid ved Dackemans kjempevilla i Malmö, pluss å ha daglige politiske samtaler med Dackeman, mens sistnevntes somaliske kone hører på. Så viser det seg at jobben egentlig består i å være partisekretær for det partiet Dackeman stifter, Rettferdighetspartiet. På mange måter ligner partiets virkelighetsbeskrivelse og ideer på det norske Fremskrittspartiets, eller på det vi finner hos andre høyrepopulistiske lettvinthetspartier. Partiet svinger seg raskt opp til å bli Sveriges nest største på meningsmålingene; parallelt forlater stadig flere av de opprinnelige lederne partiet når de oppdager mer og mer av hva som ligger bak. Svenne har også mest lyst til å slutte, men han hypnotiseres og beroliges av Dackerman. Til slutt ender det i voldsorgier og katastrofe.

Romanen fortelles i ettertid, da Svenne gjemmer seg i en vinterstengt sommerhytte og er Sveriges mest ettersøkte person. Alle de andre hovedpersonene er døde. Den fortelles til et du, et ideal, som henimot slutten også dukker opp i romanen og ikke virker som noen særlig sannsynlig person.

Det er en rekke irriterende svakheter ved selve fortellingen. For det første forkynner Svenne om og om igjen at han skal begynne å fortelle, eller at han skal fortsette å fortelle, eller at fortellingen nå nærmer seg slutten, på de mest omstendelige og uttværende måter. For det andre gjentas enkelte uttrykk så mange ganger at de blir til ufrivillig komiske klisjeer. For eksempel hjertesukket «Ja, ja», eller det at så godt som alle de hundre korte kapitlene begynner med «Ja,» eller «Nei,» og så gjentas siste setning fra det foregående kapitlet. Og er det noe leseren av en slik bok ikke bør bringes til å gjøre, så er det å le av den bristende fortellerteknikken.

Ellers er Svenne en stort sett troverdig og levende person, og det hendelsesforløpet han utsettes for, virker forholdsvis plausibelt. Faresignalene er tydelige nok i det norske samfunnet også, selv om akkurat nynazismen kanskje har stått sterkere i Sverige. Uansett kan handlingen tjene som anskuelsesundervisning i hvordan nazismen biter seg fast og vokser seg sterk, og derfor er Svenne en viktig bok. Dessuten er den spennende, selv om den mangler svar på de fleste av de spørsmålene man får lyst til å stille den, og boken går i oppløsning til slutt; jeg blir ikke helt klar over om forfatteren ikke ønsker eller ikke klarer å avslutte den.

Tor Fretheims oversettelse er stort sett levende og god, med naturlig og godt tilpasset språk, men det er litt for mye slurv og litt for mange svesismer.



Skrevet av:
Kommentarer