Svensk spenningsroman skuffer

Fjorårets fantasieggende og medrivende roman Den usynlige får i år en oppfølger. Dessverre greier ikke politiromanen Kødd på noe plan å leve opp til forventningene. Forfatteren mangler det gode fortellergrepet denne gangen, og fyller i stedet på med så mye sprikende problematikk at fortellingen faller fra hverandre.

Forlaget kaller Wahls roman en ”frittstående fortsettelse av Den usynlige”. Romanen har bare noen ganske få henvisninger til kriminalsaken og miljøet i forrige bok. Sammenhengen består i at også denne romanen har politimannen Fors som etterforsker, den svenske småbyen er den samme og noen av de samme personene opptrer. I motsetning til fjorårets bok, er det denne gangen politimannen som er i hovedrollen helt fra begynnelsen av. Offeret kommer oss ikke nær, slik den drepte Hilmer gjorde det i Den usynlige.

Mats Wahl er en produktiv forfatter; Kødd er hans femtende bok på norsk. Han har gjennom mange av sine ungdomsromaner vist både stor innsikt i ungdomsmiljøers voldsproblematikk og dertil en drivende god fortellerevne. Den usynlige fikk flere priser og strålende kritikker. Vi var mange som gledet oss til oppfølgeren. Hvorfor er dette ikke blitt den gode boka jeg hadde forventninger om? Først og fremst fordi den er for sprikende i sin fortelling. Det legges innledningsvis opp til en tradisjonell kriminalfortelling, med forsvunnet person, antydninger om kriminelt belastet miljø, og med etterforskeren i hovedrollen. En mørkhudet gutt, en elev på yrkesskolen blir funnet skutt like oppunder jul. Etterforskningen av mordet går på tradisjonelt vis, med søk etter spor, med politiforhør, og med kollegial uro og maktkamp innen etaten, slik vi er blitt vant med i politiromaner. Vi finner paralleller til både Jo Nesbøs og Henning Mankells skildringer av politimiljøet, om enn med lavere action-nivå hos Wahl.

Skal en kriminalfortelling fungere, må den ha et sentrum, et nav som fortellingen dreier seg om: En forbrytelse, etterforskning og oppklaring. Det forventer man også her, slik fortellingen legges opp. I siste halvdel løser imidlertid romanen seg opp, og oppklaringen av mordet synes å miste sin viktighet. Det er som om forfatteren ikke greier å bestemme seg for om hans hovedanliggende er vold og dop-kriminalitet i ungdomsmiljøene, om det er nazistiske politiske bevegelser og tendenser, eller om det er å sette søkelyset på politiets arbeidsmåter og ressurser. Det blir særlig mye av det sistnevnte, noe som går på bekostning av spenningen. I tillegg kommer spredte tilløp til Gud-er-død-problematikk og kirkebrenning. Til sammen blir dette i meste laget.

Mats Wahl har også i tidligere bøker hatt en tendens til å fylle kraftig på med problemer i fortellingene sine, både i Den usynlige (2002) og i Uten en sjanse (1998), men likevel fått romanene til å bli helstøpte. I denne romanen har han stappet for hardt, og jeg opplever at fortellingen revner og faller fra hverandre. Romanen er også for lang, med sine 270 sider. Fortellingen blir mot slutten stående i stampe, mens Fors vandrer fra samtale til samtale, fra kaffekopp til kaffekopp hos mer eller mindre involverte personer. Svært mye av det som på slutten skrives om politiarbeid, er tallbasert materiale med argumentasjon omkring hvordan og hvorfor politiets arbeid ikke lykkes. Spenningen, drivet, punkteres. Det er heller ikke klart om dette er faktiske tall fra svensk kriminalstatistikk.

Hvem blir leserne av denne romanen? Den er blitt brukt i svenske skoleklasser, som underlag for samtaler om de vanskelige tema den berører. Det er likevel min bestemte mening at Kødd ikke er en ungdomsroman. Skillet mellom voksen- og ungdomslitteratur er uklart og utydelig, javisst. Men ett trekk som synes å være vesentlig i litteratur for unge mennesker, er at det finnes noen å identifisere seg med. De unge som på ulike måter er involvert i kriminalsaken, forblir statister, vi kommer dem ikke nær. Det gjør vi heller ikke med politimannen Fors, som likevel er den vi blir best kjent med. Han fungerer ikke som noe naturlig identifikasjonsobjekt. Han er godt voksen, skilt, bekymrer seg for hva han skal snakke med sønnen om i jula, og funderer på hvor lenge forholdet til kjæresten vil vare. Perspektivet og interessene er den voksnes. Litteraturen og musikken det henvises til (Erik Gustaf Geijer, Gunnar Ekelöf, Billie Holiday, Frank Sinatra og Anita O’Day) kan ikke forutsettes å være kjent hos unge lesere. Sjøl om språket og fortellinga er lettfattelig, og tematikken angår unge, vil jeg mene at denne romanen er mest interessant for voksne krimlesere.

De poetiske og ofte overraskende språkbildene som begeistret i Den usynlige, finner jeg dessverre mindre av i oppfølgeren, sjøl om Kødd absolutt er en velskrevet roman. Kirsti Øvergaards oversettelse fungerer fint, med et par ugreie detaljer. En ’nyploget’ vei skal vel helst være nybrøytet på norsk.

Det er med bøker som med filmer: Man blir ikke sjelden skuffet over svake oppfølgere. Det må likevel være lov å ha forventninger om at Mats Wahl kommer sterkere tilbake med mer helstøpte fortellinger. Politimannen Fors er en interessant figur, som bør få anledning til å etterforske flere saker, men gjerne med en yngre og åpnere person som med- eller motspiller.