Mitt barnebokminne - av Harald Sverdrup,
fra "Slips i Tretoppen – Barndomserindringer"

Aschehoug 1987

Sverdrup, Harald – fra Slips i tretoppen – Barndomserindringer

Bokstavene, ordene og setningene

av Harald Sverdrup

Bokstavene, ordene og setningene i ABC’en opptok meg mer enn bildene i boken. Det var som om bildene sto i veien, eller på et vis var overflødige. Jo da, hanen var flott den, fine farger hadde den, men den kunne ikke gale Kykkeliky. Eller hva det var hanen til Martha i Hvitsten hostet frem og skrøt av når den ristet på seg, bredte fjærene ut og ble illrød i kammen.

Frøken Andersen ga oss et brett med røde vokaler og svarte konsonanter, små og store bokstaver. De store bokstavene begynte setningene. Fornavnet mitt, og etternavnet, begynte med stor bokstav. Bokstavene var spennende, men ubegripelige. Noe så mystisk og rart. De lignet maur, biller, strå, sol, stjerner, gjerdestolper, kirkespir på hodet, rumpeballer, slanger, kammer, ryggsekker, fyrtårn med prikk over, en åpen munn som sa æ, en slags spark eller forparten av en slede med en bolle eller en måne over. Stor D var halvmåne, halvparten av et dohull, en tjukk mann som var rett i ryggen, en pupp uten knott, en avlang dam med hvitt vann, en vinterbjørk som sto i spenn.

Jeg kunne ikke la være å stryke de blanke bokstavene med fingertuppene. A, E, I, O, U, Y, Æ, ø, Å, sang vi og holdt de store, røde bokstavene i været over pulten. De sto også skrevet med rødt kritt på den nattsvarte tavlen. H var svart, S også, dermed hadde jeg første bokstaven både i fornavnet og etternavnet mitt. H’en kunne jeg hoppe hekk over, S’en hvislet som en slange og slurpet i seg spissmus, sutrende svin, skrumpne svisker og, selvsagt, saftsuppe.

Å sette sammen bokstaver var et mirakel for meg, en hissig forelskelse. H, U, S, ble til et HUS, med en rød bokstav i midten. Hvis jeg tegnet en H og plasserte en U ned i H’en, på hodet, og lot en S ligge på tvers under U’en, på hodet i H’en, hadde jeg et hus med kuppel til tak, og en bølgende hage foran huset. Å, R, E, ble til en Åre i en båt i Hvitsten, men en er ikke nok til en båt. Skal du ut og fiske hvitting, må det to årer til. Entotrefirefemsekssyvåtteniti! Den regla kunne jeg fra før. Regning var et bra, men litt kjedelig språk. Tallene inneholdt liksom ikke noe. Jo, det gikk an å si en krone, to epler, tre turnsko, fire karameller, fem tær, legge sammen og trekke fra. Gange to turnsko med tre slik at tre gutter fikk hvert sitt par. Dele fire karameller slik at Elfi og jeg fikk to karameller hver.

Jeg satte sammen bokstavene til ord jeg ikke hadde hørt før, for eksempel GDUBB, ÅPPLI og SKRYL, men frøken Andersen foretrakk at vi fant ord som det var ”fornuft i”, som hun kalte det, ”ord som fantes i virkeligheten”. Bokstavkjeks var ikke dumt. Først kunne jeg sette boksatvene sammen til ord, HAVE, HAVET, MUS og KATT, men også legge dem baklengs, EVAH, TEVAH, SUM og TTAK. Hvorfor ikke bare konsonanter, RSKD? Eller bare vokaler, EI Å O, det ble en rytme, kanskje en melodi. Ø var en vokal som kunne være alene, akkurat som en Ø i havet. Vi gikk på Bolla skole, to boller i en B, den ene mer bollete enn den andre.

Etterpå kunne jeg stikke kjeksbokstavene HUS, MUS og KATT i munnen, tygge på hus, svelge det, tygge på mus med en pipende låt i nesa, gape over katt med en mjauende godlåt. Alfabetet forsvant med et vellystig rap ned i magen.

I ABC’en likte jeg best eventyret om Pannekaken, både når frøken Andersen leste høyt og når jeg møysommelig stavet meg gjennom den trillende historien som endte i en grisekjeft.

Om litt kunne jeg lese ”Tarzan, apenes konge” og ”Robin Hood”, men også Hans Cristian Andersens eventyr, som var så rare og skrullete. De som jeg ikke skjønte helt, opptok meg mest, slike som De røde sko, Fyrtøiet og Den lille havfrue. Prinsessen på erten lo jeg av og var enig i at den prinsessen var en ekte prinsesse. Og ekte prinsesser trengte vi. Ekte nattergaler også. Og ekte havfruer og ekte kjempehunder med tinntallerkener til øyne. Kongen som ikke hadde en tråd på kroppen, syntes jeg synd på.

Med Jules Verne reiste jeg til månen. Den store jordkloden og den lille månen holdt hverandre i lekevekt. Ikke halvveis, men mye nærmere månen ble jeg vektløs. Jeg kunne sveve og svømme i luften inne i månefartøyet. Jeg kunne stå på hodet på ett hårstrå, henge vannrett midt i rommet og snurre rundt uten vinger, danse og vise turnøveslser som idrettsverdenen ikke hadde sett make til.

Frøken Andersen gjorde meg litt gal og glad. Jeg kunne sitre av moro.

Fra Harald Sverdrup
Slips i Tretoppen – Barndomserindringer
Aschehoug 1987

(Sitert fra Aschehoug 1989, side 88–89)



Skrevet av:
Kommentarer