Tittel: Tom – verdens konge
Tekst: Anne Ellingsen
Illustratør: Akin Duzakin
Forlag: Wow BOK
Årstall: 2021
Antall sider: 42

Svevende satire

Elementene som gjør Tom – verdens konge spennende for voksne, kan gjøre den uhørt slem for barn.

Tom – verdens konge er en bok full av kvaliteter, fra Akin Duzakins poetiske illustrasjoner til Anne Ellingsens lek med form og satire. Som bildebok blir resultatet likevel noe «odd». Selv om plottet pågår i en barnehage, henvender forfatteren seg mest til voksne lesere. Boken er hverken på nivå med målgruppen eller på lag med hovedpersonen.

Handlingen følger førskolegutten Tom som får problemer i den nye barnehagen, på grunn av sitt eplekjekke vesen. «Denne sveisen har jeg laget selv» skryter han ved bokens start. «Jeg er verdens beste til å lage sveiser». Faktisk er han best til det meste, synes han selv, men i barnehagen stirrer alle bare forskrekket på ham. Toms frisyre og brautende fremtoning peker i retning ekspresident Donald Trump. Likheten understrekes av at han er rik og overpriviligert. Snart vil han bli konge.

«Voksne vil se Toms grenseløshet som en satirisk kommentar til hendelser i vår tid» står det i pressemeldingen til boken. Men er det ikke meningen at målgruppen 3–6 år også skal forstå allegorien? Som bildebok for barn faller grunnkonseptet sammen.

1-tom-i-dora

Narsissistiske barn

Inntil en viss alder vil de fleste barn kunne fremstå som narsissister. Slik sett gir det liten mening å karikere fenomenet Donald Trump som et førskolebarn. Først i åtteårsalderen kan man avdekke eventuelle tegn på narsissistiske personlighetstrekk hos mennesker. Ironi og satire virker ikke alltid på barn, fordi de ofte tolker verden bokstavelig. Istedenfor å se den subtile parodien på Donald Trump er faren stor for at yngre lesere kun vil se den konkrete behandlingen Tom utsettes for i fortellingen. Da kan boksidene fort bli foruroligende. For hva er det vi egentlig ser repetert gjennom boken? Kollektiv utfrysning som sosial straff. Pedagogisk kyndige vil kunne steile av innholdet. Selv for dem som forstår satiren forblir de konkrete elementene urovekkende.

Skjulte hersketeknikker 

Den oppblåste oppførselen til Tom fører flere ganger til at han fylles med luft og blir hengende i luften, avskåret fra barna. Noe lignende skjer med satiren i boken. Det er meningen at leseren skal kjenne igjen og fordømme hersketeknikkene til Tom, som vekselvis skryter, lyver og kjefter for å hevde seg i gruppen. I stedet er det barnets møte med utestengning og usynliggjøring som trer frem på sidene.

Boken handler egentlig om gruppens respons på det selvhevdende barnet. I disse møtene er det lite overbærenhet å spore. Tom får ikke en gang være hovedpersonen i sin egen fortelling. Dette grepet er både syrlig og originalt, men samtidig lite velegnet for leseren. For hvem er det da meningen at leseren skal identifisere seg med? Både Milo, Tina og Heidi er bifigurer som leseren skal kunne koble seg på og identifisere seg med. Problemet er at alle disse har som funksjon å fremheve hovedpersonens negative sider. Som fabel har boken en utilsiktet moraliserende virkning.

4-bok-flyr

Alle mot én

Den negative responsen i gruppen vekker det verste i Tom. I et forsøk på å kjøpe seg venner med medbrakt godteri, blir Tom fersket. «Nå må du begynne å oppføre deg ordentlig» advarer barnehagelæreren Heidi, mens hun bryskt tar bort eiendelene hans. Hva ville profesjonelle barnehagepedagoger sagt til dette? Hva betyr det egentlig å oppføre seg «ordentlig»? Begrepet er abstrakt og knyttet til flytende sosiale regler.

Det vi i praksis ser på sidene er et barn som blir hengende etter, som ikke gis oppmerksomhet og som nytteløst forsøker å hevde seg. Når Tom mister bakkekontakt, burde varselklokkene ringt i hodene på personalet. I stedet lar de ham sveve bort til han utmattet faller ned – og til ro. På bakken legger det kunstige friserte håret hans seg nedover i naturlig svungne lokker. Her viser Duzakin poetiske finesser.

over-skyene

Empatirike bilder

Akin Duzakin er blant Norges dyktigste illustratører. Selv i satirisk form mister ikke bildene hans sin poetiske virkning. Satirens form er overdrivelser – ofte i heslig og humoristisk retning. Akin Duzakins styrke er som lavmælt poet. Duzakins tegninger gjør endatil at vi føler empati for Tom, selv om det i teksten finnes få forsøk på å forstå ham. Resultatet er ironisk nok at det gjør enda mer vondt å lese om det misforståtte barnet.

Noen gode anslag finnes riktignok i teksten. Navnet på Tom er bra og sier noe om tomheten han forsøker å kompensere for. Men at barn må jenke seg er neppe det tiltenkte budskapet i bildeboken. Først når barnet ligger nede, møter det en utstrakt hånd. «Nå kan vi vel bli venner?» slutter boken. Håndsrekningen kommer vel sent.

 

6-skogen



Skrevet av:

Kommentarer