Johnny 777. «Mission 1: Rio de Janeiro»
av Bjørn Sortland
Kjetil Selnes (ill.)
Vigmostad & Bjørke, i samarbeid med Piggsvin forlag
158 sider

Johnny 777. «Mission 2: Hong Kong»
av Bjørn Sortland
Kjetil Selnes (ill.)
Vigmostad & Bjørke, i samarbeid med Piggsvin forlag
158 sider

Syltynn story, god action

Du trenger ikke å tro på historien om Jons nye liv som hemmelig agent under navnet «Johnny 777». Det er nok at du synes det er spennende og morsomt å lese.

Det finnes en Pondus-stripe hvor hovedpersonen får Jehovas vitner på døra. Sånn fritt etter hukommelsen går den slik: Pondus gir full gass og stiller vanskelige spørsmål om jomfrufødsel, om å gå på vannet, og ikke minst om hvordan kjøttetere og planteetere kunne overleve sammen i 40 dager om bord i Noas ark. «Du skal ikke tenke så mye på dette,» sier den ene av de to besøkende. «Det hjelper å ikke tenke,» sier den andre – mens et hjelpeløst uttrykk brer seg over ansiktet hans.

Aldeles usannsynlig

Denne replikken – «Det hjelper å ikke tenke» – sitter igjen etter at jeg leste den første av de to bøkene i Bjørn Sortlands nye serie. Det handler om Jon fra Indre Gnurtedal som blir headhuntet til en ny deltidsjobb som hemmelig agent for EHO – «En hemmelig organisasjon». Det er så mye her som ikke henger på greip. Det henger ikke på en ørliten sildegaffel, engang.

Hvorfor vil EHO rekruttere en klønete gutt med klaustrofobi, sende ham verden rundt for å løse banale små-oppgaver, og betale ham skamløst høye honorarer for det?

Det gjør de selvsagt fordi EHO er en fiktiv organisasjon i en barnebokserie som er skrevet for å leke med norske bygdegutters actioneventyrfantasier. Her kan Jon og leserne leke at de slåss med diktator-livvakter og kinesisk mafia, være i livsfare, pushe sine egne grenser, utnytte sine sterke sider, få aksept for at man har noen svake sider, og mestre krysspresset mellom hverdagsliv og drømmeliv. På toppen av det hele kanskje den aller søteste og råeste jenta liker meg også!?

Alle som beveger seg over permen til disse bøkene vet at det er slik. Og denne kontrakten mellom forfatteren og leseren er noe av de mest interessante med disse bøkene. Så når jeg åpnet med at «Det hjelper å ikke tenke», er det både flåsete og misvisende. Bak krimintrigen er det faktisk masse mat for tankene her. Nettopp i forholdet mellom lek, leser og tekst. Mer om det siden.

Midt i ingensteds

Jon og foreldrene har nettopp flyttet til Indre Gnurtedal, «det eneste stedet i Norge der folk ikke har internett». Foreldrene jobber begge som ingeniører i «Indre Gnurtedal Strøm & Energi»; de er arbeidsnarkomane og stilisert uoppmerksomme. Dette gir Jon tid til å drive med parkour, kjede seg, og drømme om den søte jenta i klassen.

Miljøskildringen veksler mellom karikatur og virkelighetsforankring. Selv om Gnurtedal er en parodi av et bygdesamfunn, gir det en form for grå realisme som kontrast til de ville eventyrene.

Midt oppe i denne hverdagen med motbakker, kuskit og fjerne foreldre dukker eventyret altså opp. I form av en svart bil med mørke vinduer. «Jeg har sett mange filmer, og vet at dette er en sånn schwær, svart bil som mystiske organisasjoner har.» Jon blir plukket opp, og vervet til EHO uten at han selv blir spurt.

Han får beskjed om at han er utvalgt som agent. Riktignok bare i helgene. Og at han skal få 1 million kroner (kontant og skattefritt) for hvert oppdrag. Det første oppdraget er å hindre en søramerikansk diktator i å invadere nabolandet. Gjennom å kidnappe katta hans!

Den andre boka i serien, Mission 2: Hong Kong, har en litt mer kompleks intrige, hvor en simulert kidnapping utvikler seg til en ekte kidnapping, med flere lag av skurker.

Bakmennene i EHO er usynlige. Omtrent som i tv-serien Charlies engler. Og på samme måte som i Charlies engler er det en tilstedeværende hjelper som får klovnerollen. John Kåre Smith er agentenes sjåfør, hjelper og tilrettelegger. I den andre av bøkene blir han pinlig og komisk overmannet av skurkene.

Krimserier med ulik vinkel

Bjørn Sortland har skrevet krimserier før. Jeg har tidligere pekt på hvordan Sortland forenklet og stiliserte når han byttet fra Jan & Julia (1998–99) til Kunstdetektivene (2000–2016). De to bøkene om Jan og Julia var psykologisk-realistiske krimeventyr, mens Kunstdetektivene var et stilisert fiksjonsunivers med et typegalleri.

Kunstdetektivene fikk etter hvert også et stadig større innslag av typer og scener fra populærkulturens repertoar, og enda flere popkulturelle referanser på verbalplanet – i samtalene og i Davids indre monolog. Noen av disse hintene var nok mest myntet på den voksne med-leseren av bøkene.

Lek med klisjeene

De to bøkene som hittil har kommet ut i denne nye serien spiller i stor grad på den samme typen popkulturelle referanser som vi fant i Kunstdetektivene. Kanskje vi kan si at det som bare fantes som verbale referanser i Kunstdetektivene nå er flyttet inn i handlingen. Her finnes ting som vi kjenner fra filmer og serier i actioneventyr-sjangeren. Skurkene er hentet rett fra det forreste rommet i filmselskapenes kostymelager: Kinesisk mafia med livsfarlige kampsportferdigheter og en gal diktator med barnslig avhengighet av kjæledyret sitt.

Typene er så universelle at det med noen få unntak ikke er naturlig å peke på hvor sitatene er hentet fra. Charlies engler er allerede nevnt, og katten til diktator Manico Diablo i den første av bøkene kan være inspirert av Gudfaren, eller av Blofelds katt i James Bond-filmene, selv om «dagens ungdom» like gjerne vil referere til skurke-katten i parodien Austin Powers. Katten i denne boka heter forresten Fidel Castrate. Ordspillhumor som treffer best hos den voksne høytleseren.

Det har en viktig egenverdi å la klisjeene få rom i bøker. Vi møter raskt en «skrekkfilm-sykepleier» og en samling av «kule agent-ting». Og metanivået når enda et hakk høyere når treningsinstruktøren «er en fascistisk gymlærer som har sett for mange amerikanske filmer».

Erfarne lesere

Sortland byr altså på ren og ekte virkelighetsflukt, samtidig som han åpenbart henviser til, og leker med, alle de kjente motivene fra underholdningsindustrien. Slik understreker han fiksjonsnivået i bøkene, på samme måte som også Jo Nesbø gjorde i Doktor Proktor-bøkene.

Barneboklesere i dag er erfarne lesere som har mye forkunnskap om hva barnebøker er og kan være. Både barna og foreldrene deres er mediekonsumenter i stor stil. Det skal mye til å overraske dem, men de lar seg gjerne more av lek med kjente motiver.

Det største mysteriet i bøkene er jenta. Vi lesere skjønner raskt at Emma, den døve jenta i klassen, er den samme som den maskerte Ninjaprinsessa som er Jons makker i agentoppdragene. Sammenhengen er så åpenbar at vi får fnatt av at hovedpersonen kan være så inderlig treg i oppfattelsen. Både Emma og Ninjaprinsessa er på samme tid nær og halvt fortrolig, og samtidig distansert og uoppnåelig.

Men denne ventinga er jo nettopp fiksjons-serienes gylne regel: hvor lenge kan vi suge på det samme søte dropset? Hvor mange episoder må det gå før helten skjønner det som seerne har forstått for lenge siden? Jeg gjetter at Bjørn Sortland har planer for mange bøker i notatene sine, og at han foreløpig ikke har kommet til det stadiet hvor lyset går opp for Jon. Uvisshetsdynamikken er mer anvendbar enn det perfekt samstemte paret.

Konsum og lek

På det første nivået er disse bøkene en del av underholdningsindustrien. Slik sett er de en gave til alle bibliotekarer og foreldre som leter etter stadig flere spennende bøker til unge lesere.

På det neste nivået er serien en type litteratur som er selvbevisst nok til å vite at den er underholdning, og som leker med sitt eget forhold til underholdningsindustriens klisjeer.

I dette forholdet mellom fortellingen og forgjengerne leker teksten med sin egen historie og forankring. Teksten blir ikke bare en fortelling, men den er også en lek med fortellingene.

 



Ingen kommentarer.

Legg igjen en kommentar

Legg inn din meaning her. Vær hyggelig. Din e-post vil holdt anonym.