Sympatisk og skikkelig om livet med glemmesyken
Boktittel: Bestefar på rømmen
Forfatter: Simon Stranger
Illustratør: Kristin Berg Johnsen
Forlag: Kirkens Bymisjon/Engelsborg ressurssenter
Årstall: 2015
Antall sider: 44
En bok der ordene og setningene gradvis viskes ut. Det er metaforen som benyttes for å forklare den såkalte «glemmesyken» i forfatter Simon Stranger og illustratør Kristin Berg Johnsens Bestefar på rømmen. En fin tekst som formidler denne triste utviskingsprosessen sett fra barnets perspektiv.
De som lever tett på eller med demens vet at det handler om mye mer enn sviktende hukommelse. Det som blir tydelig i møte med mennesker med demens, er i hvor stor grad vi ER hjernen vår. Når den endres, endres menneskene vi er glade i radikalt. «Kjenner han deg igjen?» er ofte det første folk spør meg om når jeg skal besøke en av mine nærmeste på institusjonen der han bor. Men det er på en måte feil spørsmål å stille. Han kjenner igjen meg. Det er jeg som ikke kjenner igjen ham. For han er i sin egen boble der jeg gjetter at det må være skremmende å være. Der ting ikke henger sammen eller gir mening. Der spørsmål folk stiller blir umulige å svare på. Der verden er flimmer og språket ikke fungerer som noen solid bro ut til omverdenen. Er det mulig å formidle dette til barn, uten at det blir for brutalt, men likevel sant og riktig? Tydeligvis.
Brukslitteratur som er litteratur
Bestefar på rømmen er en bestillingstekst utgitt med midler fra ExstraStiftelsen og med Engelsborg ressurssenter for eldre og pårørende som ansvarlig utgiver. Dette er med andre ord en bok med et klart formål om å informere. Likevel har den solide litterære og billedmessige kvaliteter. Man har satset på forfatter Simon Stranger, som tidligere har vist et stort og viktig sosialt engasjement blant annet gjennom ungdomsbøkene Barsakh (2009) og De som ikke finnes (2014). Illustratør Kristin Berg Johnsen har, så vidt jeg vet, ikke illustrert barnebøker før, men det bør hun absolutt gjøre mer av. Sammen har de to skapt en bildebok som formidler både det veldig triste og de små lyspunktene som følger med det å leve med demens.
Bilder fra innsiden
Utgangssituasjonen er at Lukas kommer hjem og finner bestefar gjemt i buskene ved bussholdeplassen. Mobiltelefonen til Lukas er tom for strøm, og barnebarnet må derfor ordne opp på egen hånd, idet bestefar hopper på en buss. Lukas følger etter og turen går til Oslo sentrum, ustøtt navigert av bestefars hullete hukommelse og en indre forestillingsverden som ikke helt samsvarer med hendelser på utsiden. Nettopp dette har illustratøren grepet fatt i på en måte som gjør at bildene utvider forståelsen av hvordan det kan være å være i bestefars hode. Berg Johnsens digitale collager har lett surrealistiske kvaliteter og egner seg dermed godt som kulisse når ulike virkelighetsoppfatninger kolliderer. Bestefar påstår at verandaen er full av soldater, mens Lukas bare ser en skjære, og illustratøren løser dette elegant ved å servere leseren en suspekt skjære med kamuflasjehjelm, som skuler strengt på oss bak rekkverket. Teksten peker flere steder på at barnet takler bestefarens sykdom bedre enn de voksne, nettopp fordi han er villig til å bli med på den gamles tankerekker. På tur gjennom byen redder dette situasjonen flere ganger. Sammen rømmer Lukas og bestefar fra usynlige soldater og går i dekning bak en søppelkasse forkledd som en kanon. Når bestefar mener å se to rådyr på Grünerløkka, er Lukas rask med å påpeke at «vi er på samme jaktlag». Rådyrene har riktignok stresskoffert og sparkesykkel, men også gevir og pels. Slik utnyttes de mulighetene som ligger i samspillet mellom tekst og bilde på musikalsk vis.
Glemmesykens mange sider
Bybildet benyttes effektivt for å belyse bestefars situasjon. Når gammel og ung kommer til Regjeringskvartalet, husker Lukas at bestefar har jobbet i kulturdepartementet og skrevet taler for ministre. Barnebarnet ser for seg en velfungerende bestefar i dress og slips, mens nåtidens bestefar forsøker å forsere sperringene til høyblokka iført gul regnfrakk over pysjbuksen. Turen går videre over Eventyrbrua ved Akerselva, der Lukas forteller om prinsessen som glemte alt mulig. Det som er virkelig godt sett her er de vekslende sinnsstemningene som den gamle gjennomgår, der han svinger mellom å være eksaltert, sint, forvirret og sorgfull som «en oppblåsbar delfin som noen har tatt luften ut av», fordi han plutselig ikke husker hvem han selv er. I neste øyeblikk raser han videre, stjeler boller fra en kafe og stapper dem i lommen som et trassig barn. Stranger har gjort leksen sin grundig her. Bestefar er på ingen måte bare en søt og stakkarslig fyr. Han er vrang, hensynsløs og hemingsløs. Han har sukkerkick som en del demente får, og er ustoppelig i jakten på snop. Slik tegnes et nyansert bilde av et komplekst sykdomsforløp, der også de pårørendes situasjon belyses.
En bred bok om et smalt tema
På handlingsplanet er dette en enkel historie om en bestefar som forsvinner for så å bli funnet igjen. Til slutt får han sannsynligvis plass på et sykehjem. Det første oppslaget i boka viser Lukas og bestefar som sammen sender et papirfly ut av vinduet hjemme. På siste side har bestefar blitt redusert til et smilende skjermbilde på mobiltelefonen til barnebarnet. Etter byturen er han på et annet sted, både billedlig og bokstavelig, og det eneste som ligger igjen etter ham er betegnende nok et sukkertøyhjerte med påskriften «bad boy». Tekstens og bildenes estetiske kvaliteter gjør at dette er en bok som kan leses på flere nivåer, og av flere lesere enn de som er personlig berørte av «glemmesyken». Flere unge testelesere har pekt på at de synes boka er morsom og spennende og ikke så veldig trist, egentlig. Det er kanskje mest den voksne leseren som kjenner på tragedien i at den tidligere taleskriveren i kulturdepartementet rapper boller på kafe og kaller sitt eget barnebarn for «pappa».
Et aktuelt tema som treffer mange familier.