Ta vare på flokken din!

Sauer er ålreite dyr, er det sagt. Vel! Det gjelder ikke saueflokken til Ulla. Sjefssauen Ronny avfeier Ulla fullstendig når hun foreslår at kaninen Turid skal få være med i flokken: «– ALTSÅ! seier Ronny, – Me er ein saueflokk». De andre sauene dilter etter, ja, de følger flokken, som sauer flest; her handler det nemlig om «saueflokken» i både konkret og overført betydning. Moralen er opplagt: Å bare gjøre som alle andre uten å tenke, er dumt, og det er dumt å bare hegne om sine egne, uten å være åpen for at også dem man ikke kjenner, kan være helt ålreite, de også.

Alle i en flokk må være gode til noe, mener Ronny. Ulla er god til å gjemme seg. Veldig god. Når hun leker gjemsel med de andre sauene, gjemmer hun seg så godt at hun til slutt ikke vet hvordan hun skal finne tilbake til de andre. Uansett er det bare teit å være god til å gjemme seg, mener Ronny. Snart skal det selvsagt vise seg at han tar grundig feil.

Ulla og de gode hjelperne
Underveis i gjemsel-leken går Ulla seg bort. I kjent eventyrstil møter hun tre ulike hindringer når hun leter etter veien tilbake – og utbryter, hver gang: «Hadde eg hatt flokken min, ville me ha kome oss over kjempelett» (uten at leseren nødvendigvis tror på dét). Isteden er det tre andre dyr som hjelper henne. Dermed dannes en ny, broket flokk, som består av beveren Jon, røyskatten Siri og elgen Ragnar.

At beveren Jon er rosa, at røyskatten Siri er blå og at elgen Ragnar er lilla, med rosa hår, er et lite, men ikke ubetydelig brudd med noen forventninger man kanskje ikke var klar over at man hadde. Den utradisjonelle fargebruken er en lek med klisjeer som ikke bare er en artig overraskelse når navnene kommer for dagen, men som også glir rett inn i den overordnede tematikken, nemlig at du skal være den du er – det er lov å være annerledes, man skal likevel kunne bli inkludert i et fellesskap.

Tilgjengelig fortelling
Både moralen og i grunn også utfallet av historien vil nok leseren, enten det er en voksen eller et barn, oppfatte ganske raskt. Bildene er også tilsynelatende enkle. Figurene er stiliserte, med store øyne og tydelige ansiktsuttrykk, ja, verken fortelling, tekst eller bilde er spesielt utfordrende, selv ikke for en fersk leser. Det er helt greit. Noen oppslag insisterer imidlertid på å dveles ved, for eksempel der Ulla oppdager at hun ikke vet hvor hun er; her kan leseren følge bevegelsene hennes. Og der de møter røyskatten Siri, blir vi utfordret med en rebus som viser hvordan hun planlegger å hjelpe dem forbi den skumle, men sovende bjørnen. At Ulla dessuten stikker av med bjørnens blåbær, forklares ikke i verbalteksten – men viser seg gjennom illustrasjonene å være kilde til Ullas endelige triumf over Ronny.

Humor
På enkelt vis tar boka opp typiske emner, som det finnes utallige varianter av i barnelitteraturen: Det handler om motsetningen mellom flokk og individualitet, ulikhet og likhet, fellesskap og utestengelse. Det er allment og viktig – men det er likevel ikke det gode budskapet og den klare moralen som er bokas styrke, men humoren. Humoren kommer ikke bare fram i dialogen mellom dyrene, men skyldes kanskje først og fremst hint og fortellinger som ligger i bildene. Det er små ting, som at sauene har ullgensere på, at beveren Jon griller marshmallows på et kunstferdig oppsatt bål – iført speidertørkle – at elgen Ragnar mediterer, at de tre sauene spiller poker, og at lømmelen Ronny jukser (han har gjemt et ess bak ryggen). Ja, og så videre. Detaljene gir figurene karakter, og de gjør boka slitesterk, til tross for forutsigbarheten og de kjente elementene i fortellingen.

Forfatter og illustratør Anna R. Folkestad debuterte med Henrik And i 2011, som også kretser rundt den samme tematikken, nemlig at man må være fornøyd med å være den man er. Også her er humoren framtredende, der Henrik And, med et barns logikk, forestiller seg hvordan det ville ha vært å være andre dyr. Men mest kjent er kanskje Folkestad for sine bidrag i Samlagets Leseland-serie, der det blant annet er kommet tre bøker om Bo og den rynkete, rare Besta. Også i disse bøkene er nettopp humoren den viktigste kvaliteten, og på den måten bidrar de til å gjøre lettlestbøker til noe mer enn bare lesetrening.

Flokkmentalitet à la Fugelli
Jeg er sikker på at Ulla kommer til å bli likt godt av mange lesere – lett fordøyelig og fornøyelig som den er. Dialogen er dessuten gjentakende og skaper en god rytme fra oppslag til oppslag, og boka vil dermed egne seg svært godt til høytlesning. Jeg ser for meg at Ulla kommer til å bli lest i en del pedagogiske sammenhenger: Den kan  være fristende å bruke til å snakke om hvordan man skal oppføre seg. La oss bare håpe at fortellingen ikke blir kvalt av et overivrig ønske om å lære barna hvordan man skal være mot hverandre. For da går man glipp av all moroa.

På én måte er kanskje Ulla for korrekt. Ikke desto mindre klarer den på en god måte  å balansere budskapet om at det er viktig å tilhøre en flokk samtidig som man må gjøre egne valg. Ja, det er nesten som et ekko av Per Fugelli for barn: Ta vare på flokken din. Du er ingenting uten andre.