Tåkelegger ansvaret for verden

Påfallende nok har Walt Disney og miljølitteraturen for barn samme hovedbudskap: Uansett hvor stor overmakten måtte være, så kan du gjøre en forskjell. Miljøbøkene forteller deg hvordan. Grønne greier av Ole Mathismoen og Jenny Jordal er det beste norske eksempelet. Britiske Isabel Thomas tar det et steg lenger. Tittelen La oss redde verden inviterer leseren rett inn i helterollen og tilbyr deg plass i et oppbyggelig fellesskap: «Bli en miljøkriger og vær med på å redde verden fra søppel!» Visst høres det motiverende ut. Engster du deg for jordas framtid, trenger du nettopp en bok som forteller deg hvordan du kan ta grep og kjempe deg ut av maktesløsheten. Dessverre kan verden vanskelig reddes gjennom metodene denne boka har å tilby. Under skjuler det seg en diskutabel nyliberal ideologi.

Tiss i dusjen!

Likevel er det mye å lære om hvordan handlingene våre påvirker miljøet. La oss redde verden er basert på god research om aktuelle miljøproblemer som også barn kan bidra til å redusere. Tipsene til hva du kan gjøre er konkrete, stort sett gjennomførbare og ganske entusiastisk formulert: «Hvis du og familien din lar være å spise kjøtt (og ost) bare én dag i uka, kan det hjelpe planeten mer enn å la familiebilen stå rolig i garasjen i FEM UKER.»

Forskningen forfatteren tar utgangspunkt i er i hovedsak henta fra England og USA. Bortsett fra at strømforbruk her er basert på kullkraft med dertil hørende CO2-utslipp, er teksten godt oversatt og stort sett fint tilrettelagt for norske forhold av Irene Inman Tjørve. Illustratør Alex Paterson har riktig nok valgt en stil så velbrukt at ingen vil kunne få følelsen av å sitte med noe eksklusivt i hendene. Men kanskje er det nettopp en slik stereotyp tilnærming til miljøproblemene som gjør det overkommelig å bli konfrontert med dem. Lidelsen til et dyr blir ikke like påtrengende når den er karikert.

Symbolhandlinger for økt bevissthet

Mottoet er klassisk: Selv om det er begrensa hva barn kan gjøre, kan alle gjøre litt. Det er mer motiverende å gjøre litt når boka påstår at det betyr mye: «Så ta styringen over din egen framtid!» Effekten av hvert tiltak angis på en skala fra én til fem. Ved å plassere det meste fra tre til fem, tilslører Thomas at mye av det du oppfordres til å gjøre kan karakteriseres som symbolhandlinger.

Finn Arne Jørgensen, professor i miljøhistorie ved universitetet i Stavanger, bruker det å avstå fra sugerør som eksempel på miljøtiltak av liten betydning for den totale mengden plast i havet (Verdibørsen NRK, 10.01.2019). Han oppfordrer likevel ikke til å suge i vei, og jeg er enig med ham i at symbolhandlinger bidrar til bevisstgjøring. Men det er et problem at boka etterlater inntrykk av at å avstå fra sugerør bidrar til å redde verdenshavene. Ifølge Jørgensen er det avgjørende hva industrien gjør. Thomas nevner at det fins noen som har begynt å produsere sugerør i nedbrytbart materiale. Hun tar også med at Frankrike har forbudt engangsservise fra 2020 (noe også EU har gjort etter at boka ble skrevet, hvilket demonstrerer hvor fort sakprosabøker av dette slaget blir utdatert). Men vi får ikke vite hva du kan gjøre for å oppnå et tilsvarende forbud i Norge. Hvem tillater plastkopper og engangsbestikk her?

Hvem kriger vi mot?

Siden slike spørsmål aldri stilles, blir det uklart hvem som har ansvaret for miljøproblemene. Ta det den som vil: «Bli en miljøkriger»! Har Thomas virkelig tenkt at jeg skal gå til krig mot plast heller enn til krig mot dem som unnlater å regulere produksjonen av det?

Det er teoretisk mulig at forfatteren har et genuint ønske om at denne utgivelsen skal gjøre verden bedre. Men de mange sakprosautgivelsene hennes for barn vitner først og fremst om en sikker teft for trender i markedet. Kanskje hadde boka vært formulert med langt større oppfordring til agitasjon dersom den var skrevet etter at den svenske 15-åringen Greta Thunberg i fjor starta elevopprøret som fortsatt pågår. Først på side 158 kommer Thomas med en liten oppfordring til å påvirke politiske myndigheter: «Prøv å fange oppmerksomheten til viktige personer – folk som har muligheten til å endre regler og lover. De folkevalgte skal også representere DEG og DIN stemme …» Thomas satser ellers på forbrukermakt. Det kan selvfølgelig være fordi barn ikke har stemmerett. Mer sannsynlig vitner det om mentaliteten i det filosof Arne Johan Vetlesen kaller «den flytende moderniteten». I samfunnet vårt er frihet å velge forbruket sitt uavhengig av konsekvensene det kan få for andre. Siden den individuelle friheten i vår tid nærmest er hellig, kan du bare regulere deg selv. Å innarbeide nye holdninger og ny atferd blir da mer en psykologisk enn en politisk utfordring (Angsten for oppdragelse av Arne Johan Vetlesen og Per Bjørn Foros). Dessuten er det viktig at barnebøker som også skal kunne brukes i skolen, ikke oppfattes som partipolitiske. Du blir aldri oppfordra til å skrive klagebrev til Statsministeren. Du blir oppfordra til å lukke kjøleskapsdøra raskere.

Bidrar til samvittighetskvaler

Men miljøsaken er i sitt vesen politisk. Innstrammingstiltak er upopulære. Statsminister Erna Solberg har alt å tjene på at Thomas ber deg slutte å kjøpe glitter i stedet for å be regjeringen om å forby salget av det. Forbrukermakt som strategi kan plasseres politisk hos dem med stor tro på markedets evne til å regulere seg selv. Det er også typisk for dem som mener det er viktigere å verne arbeidsplasser i glitterproduksjonen enn å tvinge fram mer miljøvennlige produkter. Strategien forutsetter at alle har lik mulighet og ork til å ta informerte valg. Det gir forbrukerne et større ansvar enn politikerne for å redde verden. Hos meg gir det kronisk dårlig samvittighet. Åpenbart er det for lite dårlig samvittighet her i verden. Men skal vi virkelig prakke det ansvaret på barn? Er ikke litt av vitsen med demokrati at vi stemmer inn politikere for å ta noe av ansvaret for oss?

Undertittelen «50 morsomme og enkle ting du kan gjøre for miljøet» er nettopp en oppfordring og ikke et pålegg. Problemet er at anlegg for ansvarsfølelse og dårlig samvittighet er så ulikt fordelt. La oss redde verden tilbyr dårlig samvittighet selv for symbolhandlinger. Den tilbyr dårlig samvittighet hver gang du spiller dataspill, siden maskina bruker strøm som kan være produsert med kullkraft («Game over»). Den tilbyr dårlig samvittighet for å ha hund heller enn kanin, siden hunder spiser kjøtt («Få deg et grønt kjæledyr»). Enkelt og kjempemorsomt. Når skurkerollen ikke er besatt av besluttende myndigheter, åpner boka for at du og jeg kan føle oss som de skyldige. Tenk om Thomas heller hadde lagt opp til delt ansvar: La oss hjelpe politikerne og næringslivet med å redde verden. I stedet holder hun seg til Walt Disney-ideologi. Han bygde et imperium på ideen om at alle er sin egen lykkes smed. Sjelden har vi fått bedre demonstrert hvor dårlig den filosofien egner seg når det kommer til miljøsaker.